Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Meg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Meg

okt 7 2015 - 22:39
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Men jeg kan advare dere om at jeg er ikke er så veldig god til å skrive en lang og sammenhengene innlegg. Jeg har en uvane med å hoppe litt rundt.

Om man skal gå tilbake til skoletiden så var jeg ikke sjokkerende nok mest alene. Jeg hadde noen ganger folk jeg 'hang' med men etter skolen var det svært lite sosial samvær med de jeg gikk i klassen men.
Det var en som jeg pleide å være litt med men fant jo ut etter en stund at han egentlig ville være kompis med en annen.
Det ble veldig tydelig når han prøvde å bytte klasse til den han gikk i.

Ting var vel verst på ungdomskolen. Jeg var et enkelt offer men jeg hadde det ikke så fult så ille som andre mobbe historier som jeg har lest nå i senere tider.

Det ble litt bedre på VGS siden folk var litt mer moden der og oppførte seg bedre.
Men igjen så hadde jeg bare bekjente og var for det meste for meg selv.
Fikk elendige karakterer men jeg fikk hvertfall vitnemålet mitt.

Gikk i lære og fikk meg en fagbrev og det er ikke å legge skjul på at jeg var griseheldig med å fikk en veldig hyggelig eldre kar som hjalp meg utrolig mye. Må bare si tusen takk til han.

Under læretiden så hadde jeg greie kollegaer. Eller nå i ettertide de BESTE. En sjef som virkelig brydde seg om sine ansatte og tok seg selv ikke fult så alvorlig. Jeg ville kalt han en av oss gutta på gulvet.

Etter å ha hatt noen forskjellige jobber etter læretiden min så døde min far brått.
Husker meg og min mor satt oss i bilen da vi fikk tlf og kjørte som en galning, men vi var for sent ute. Han ble meldt død på stedet.
Han døde av hjerteinfarkt noe som ikke kom som et veldig stort sjokk, siden han hadde hatt noen fra før av og var ikke i den beste formen.

En stund senere fikk jeg tlf ifra min fars sjef som lurte på om jeg ville begynne som ringevikar.
Jeg takket ja og da begynte det hele.
I starten var det travelt men veldig givende og de fleste var hyggelig.
Årene gikk og jeg fikk fast stilling, og så gikk det flere år og de jeg likte best sluttet en etter en.

Nå har jeg vært her snart vært der i 10 år og jeg ser at slutten er kommet.
Som sagt så er alle jeg likte sluttet og noen av de nye er komplett idioter. Gleden er borte og byttet ut med irritasjon og frustrasjon.

Under alle de årene på samme sted så har jeg slitt med depresjon, tvangstanker, sosial angst, selvmordstanker og selvskading.

Jeg hadde en venninne boende hos meg en stund som jeg var utrolig forelsket i. Jeg gjorde alt for henne for at hun skulle like meg, men når jeg ser tilbake på det så skøyt jeg meg selv i foten når jeg gjorde det.
Hvem har liksom respekt for en tøffel som gjør altfor seg.

Selvskadingen på den tiden var ille. Det handlet om mange tanker i hodet og min indre stemme som ville at jeg skulle kutte meg før jeg gikk å la meg for å sove.
Jeg kutta meg overalt over armene og når jeg var veldig langt nede så gjorde jeg det på hendene og en gang i ansiktet... Det var vel et stort rop om hjelp.
Har prøvd Cipralex og Zoloft. Sistnevnte hjalp mot tankene om at jeg måtte kutte meg selv. Men gjorde meg veldig sløv og til slutt kunne jeg ærlig talt ikke brydd meg en døyt om hva som skjedde med meg selv.
Jeg gjorde mitt beste for å skjule armene mine for familien min. Håper jeg klarte det for ingen konfronterte meg om armene mine.

Selvmordstankene var ikke så ille, de var der men de var ikke så ille.

-

Jeg har ingen søsken, etter min far døde så var det kun meg og min mor.

For ca 3 år siden døde min mor av kreft så nå sitter jeg helt alene.
Jeg bor nå i huset jeg vokste oppi og ukene, mnd, året etter jeg flyttet inn så var det veldig rart. Det er jo så mye historie i huset og så mange minne, både gode og vonde. Satt mange netter i stuen og bare såg ut i intet.
Det var så rart å være helt alene i huset.

Jeg vet forsatt ikke om jeg bare skal selge og flytte langt vekk. Jeg har ikke noe som holder meg igjen her nå utenom slektninger som jeg ikke treffer så mye fra før av. Uansett så kan jeg heller komme på besøk hos de.

Nå er jeg 32 år gammel. Jeg har aldri hatt noen man kan kalle venner og hvertfall ikke en bestevenn. Aldri hatt en kjæreste, aldri hatt noen som brydde seg om meg, mer enn vanlig høflighet.
Jeg holder på med mitt siste forsøk på et bedre liv. Klarer jeg ikke det så ser jeg ikke poenget lengre.
Selvmordstankene har aldri vært så ille som de er nå om dagene, jeg er nesten litt skremt over meg selv. Men innerst inne så vet jeg at det er det rettet valget om det kommer til det.
Jeg håper at det IKKE skjer men om det skjer...

Det er rart å tenke på at visse ting kommer jeg aldri til å få se eller oppleve.
Jeg er foreksempel en stor Star Wars fan og da jeg hørte at det skulle komme en ny film så gikk jeg i taket.
Det at jeg ikke får sett den er rart.

Men det er litt befriende at da kan jeg endelig slappe helt av. Ikke mere bekymringer eller irritasjoner for kollegaer ikke gjør jobben sin.

Jeg har slitt med dette siden jeg var 19 år og nå orker jeg ikke lengre.
For hvert år som går så tenker jeg en liten tanke om "Dette året skal bli bedre" men innerst inne vet jeg at det aldri skjer. Det er bare det samme gamle, med de samme gamle rutinene.
Sove, jobb, hjem, sove og så repeat.

Jeg leste om denne artikkelen (http://europe.newsweek.com/healthy-24-year-old-granted-right-die-belgium-329504) for noen år siden og synes at om hun får noe slikt innvilget så burde jeg også. Ikke at jeg har tenkt å søke om noe slikt jeg bare mener at jeg har gått mye lengre, kanskje ikke fult så alvorlig hele tiden men det har slitt meg ut uten tvil !!

Jeg vet ikke hvor jeg ville med dette.
Det var vel bare pga jeg ikke har så mange å snakke med, å dele tankene mine med.
Så da tenkte jeg at det ikke var så dumt å bare skrive alt ned her som faktisk var litt godt.

Det verste er at de fleste som har truffet meg, "kjenner" meg tror at alt er bra med meg. Enten er de dårlig til å se tegnene eller så er jeg en mester i å skjule hvordan jeg virkelig har det.
Uansett så skylder jeg ikke på noen andre enn meg selv.
Tiden og min feighet har gjort at ting har gått i denne retningen.

Det ble veldig mye skrift dette. Men for min del var det som sagt godt å få det ned på et "ark".
Avatar

Hei

okt 8 2015 - 02:17
Syntes at det var fint og modig skrevet av deg.. Vet at det er enklere sagt enn gjort, men du syntes ikke selv at du bare burde slutte i denne jobben da?? Prøve å finne noe annet, noe som kommer til å gi deg mer overskudd og gjøre deg mer glad... Du er jo ikke dømt til å være på den arbeidsplassen heller...
Ensomhet er noe mange sliter med, ikke minst her på forumet. Det er vanskelig å snu om på ting noen ganger, jeg vet. Men det kan bli bedre uansett hvor oppgitt man er. Litt etter litt, små steg om gangen. Eller store hopp, kommer an på. Du er helt sikkert en ressurssterk person, bare det at du klarer å stå i jobb og bor for deg sjøl/klarer deg alene osv. beviser jo at du er mer oppegående enn mange andre som sliter.. Håper at du får en fin helg
Avatar

Re: Meg

okt 9 2015 - 15:08
Jeg føler at jeg er mål rett og vet ca hva jeg vil med livet. Det er bare det å komme dit som blir vanskeligere for hvert år som går.
Jobben har jeg tenkt å si opp siden den spiser meg opp innenifra.

Det er bare at når jeg ført møter enda mer motgang så blir det x100000 og jeg ser bare mørkt på absolutt alt!

Takk for at du tok deg tid til å svare. Satt pris på litt respons :)
Til forsiden