Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Masken jeg ikke får tatt av

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Masken jeg ikke får tatt av

des 22 2016 - 23:30
Kjenner det er vanskelig og skal prøve å forklare hvordan jeg har det. Jeg brukte å være god på å skrive,følte jeg også mestret å snakke for meg, men da temaer som ikke omhandlet meg. Akkurat nå kjenner jeg på en tomhet. Det er akkurat som at alle mine egenskaper har forlatt meg, de orket vel ikke å være inaktiv lenger.
Jeg har siden jeg var liten lært å bære en maske. En maske som jeg kunne ta på meg når ting var farlig og ekkelt. I begynnelsen var det en måte å overleve på, men etterhvert som jeg ble eldre brukte jeg masken mer og mer. Nå som jeg er voksen og ser tilbake, så ser jeg jo hvorfor. Men det har pågått i så mange år og masken har blitt en del av meg. Den er limt fast og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å ta den av. Den har vært god å ha i situasjoner jeg opplever som ubehagelig. Den beskytter meg fra og ikke vise "unormal oppførsel" Den lar meg ikke gråte når jeg er lei meg og har det vanskelig. Den får meg heller til å opptre kontrollert i en vanskelig situasjon. Men den gjør så mye skade, spesielt innvendig. Den kontrollerer pusten min, slik at jeg puster kun med brystet,rolig og behersket. Den bestemmer at alle musklene i kroppen skal strammes, men kun innvendig så ingen ser det. Den tillater ikke å vise noe som for andre kan oppfattes som rart og unormalt. Til og med ansiktsuttrykkene mine må være behersket. Nå har jeg og masken nesten blitt ett, men jeg vrenger innvendig. Jeg vil ikke være en maske. Jeg vil være ekte, tørre å være menneskelig. Hvorfor skal følelser være så vanskelig når det er det mest naturlige i alle mennesker?
Jeg er så sliten nå. Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å få utløp for alt det som bor inni meg, som har vært der fra jeg var liten. Bare det å kunne få tatt et dypt åndedrag fra magen, uten å riste i hele kroppen og jeg innser at jeg faktisk ikke får det til. Jeg vil bare være ekte, tørre å vise hva jeg føler. Jeg føler jeg lever livet gjennom en annen person. Jeg føler meg falsk og udugelig. Kroppen har også fått nok av denne masken. Jeg er konstant støl og stiv, det verker. Jeg bruker rett og slett all min energi på å holde masken, derfor er det ikke mer igjen når jeg virkelig trenger det. Bare sånn at jeg hadde klart og reist i butikken... Føler jeg må finne en løsning snart. Jeg er nødt til å lære meg å bli kvitt masken før den ødelegger alle mine sjanser til å være menneskelig.
Noen som har erfart dette?
Avatar

Hei, Huskestue :)

des 23 2016 - 14:11
Ja, jeg kjenner igjen alt du skriver om. Jeg har gått rundt akkurat sånn i veldig mange år, og det er ikke å anbefale - det blir bare verre og verre om man ikke får snudd det.

Det at du er bevisst det, og ønsker en endring, er jo veldig positivt. Det er jo første skritt, tenker jeg. At du skriver om det her er også veldig bra, det kan gjøre godt bare å få satt ord på ting og sendt det ut i verden. Da har man på et vis tatt tak, og man kan få respons fra noen som kan være til hjelp.

Jeg er nok ikke den rette til å gi noen råd, da jeg fortsatt sliter med dette. Jeg har dog, gjennom det siste året, klart å åpne meg opp og snakke med noen venner om hvordan jeg har det. Det er vanskelig, men det er vel som med det meste andre, at øvelse gjør mester. Om jeg ikke kan by på hjelp, har du ihvertfall min forståelse og sympati :) Mine beste råd må være å finne noen du kan åpne deg opp for, samt å prøve å legge igjen maska hjemme når du skal til legetimer, møter med NAV, el.l., om du er i en sånn situasjon at du har kontakt med dem. Om du ikke har snakka med lege om hvordan du har det, er nok det også lurt. Å gå sånn over tid, det drar med seg må mye dritt og eskalerer så både kropp og sinn låser seg, at det er lurt å prøve å konfrontere problemene så tidlig som mulig.

Har du familie eller venner som vet hvordan du har det?

Ha en riktig god jul :)
Avatar

Re: Masken jeg ikke får tatt av

des 23 2016 - 14:30
Det er vondt å høre at du også har det litt på samme måte, men også litt godt for meg å se at jeg ikke er unormal som har det sånn.
Jeg har gått i terapi i 10 år nå. Jeg har fått en enorm selvinnsikt, men klarer bare ikke å gjøre noe med det. Det er så frustrerende, å vite hvorfor men ikke klarer å finne en måte som gjør at jeg klarer å stå i det.
Familie og venner ser meg bare med " masken" på. Jeg kan snakke veldig overflatisk om ting som er vanskelig, men uten å vise noe form for følelser. Det gjør nok at alle ser på meg som veldig sterk, at det ser ut som jeg har det greit, selv om jeg kanskje sier noe annet.
Min samboer ser meg også bare med " masken" på. Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å vise noe når jeg har det vanskelig.
Ønsker deg en riktig god jul.
Avatar

Re: Masken jeg ikke får tatt av

des 23 2016 - 15:56
Nei, jeg tror vi er skremmende normale :) De som ser på deg som sterk, ser jo helt riktig. Det er bare det at du er enda mye sterkere enn de vet. Man er ikke svak, om man sliter psykisk, man er fryktelig sterk som orker å stå i det. Selv om det er umulig å forstå for noen som ikke har opplevd det selv, er det nok veldig viktig for en selv å forsøke å forklare.

Om du har masken på også overfor dine nærmeste, har du snakket med dem og fortalt hva du sliter med, selv om du ikke viser det?

Jeg har ikke snakket noe med noen i min familie om akkurat hva som foregår med meg, kun med noen venner. Jeg tenker at jeg må se til å sette meg ned med dem og fortelle nå, men det er vanskelig. Det er ikke det at jeg tror de vil være kjipe på noe vis, eller at de ikke vil forstå, men det er likevel vanskelig. Jeg tenker særlig nå, som det ligger an til at jeg begynner med antidepressiva, at jeg burde si det til dem. Og når jeg sier "min familie", mener jeg min mor og min bror.

Jeg har nok en veldig høy terskel for å slippe noen skikkelig innpå meg. Min tidligere kjæreste gjennom seks år, klarte jeg å være ganske åpen overfor, når det kom til enkelte ting jeg sleit med, og lot meg selv være sårbar overfor henne. Nå har jeg vært singel i seks-sju år, og har liksom bare stengt av hele den biten, så det er ingenting som tilsier at jeg finner noen andre å dele livet med, med det første.
Jeg kan være veldig åpen, overfor venner og bekjente, men det må liksom komme opp naturlig i en samtale.

Tror du at din samboer i noen grad merker at du har det vanskelig, til tross for masken? Får det noen konsekvenser for vedkommende?

Jeg har stor forståelse for akkurat det med å ha evnen til å se og forstå at man sliter, og til en viss grad skjønne hva man bør gjøre for å prøve å bedre ting, men ikke evne å få det til, til tross for at man i utgangspunktet er noenlunde ressurssterk. Det er vanvittig frustrerende.
Avatar

Re: Masken jeg ikke får tatt av

des 23 2016 - 16:48
Når man er liten og erfarer at voksne er farlig, så begynner man å utvikle forsvarsmekanismer som tilslutt sitter så dypt at man plutselig en dag innser at den har tatt over hele deg. Det er den som har reddet meg i uutholdelige og vonde situasjoner, men når tiden er kommet for å bearbeide det vonde så man kan akseptere for så å gå videre i livet, stopper alt opp. Den er umulig å bli kvitt. Når det gjelder åpenhet og min familie, er det veldig anstrengt. Jeg har nok vært familiens sorte får som merkelig nok har klart seg, til tross for at mange visste hva som skjedde med meg da jeg var liten, men ingen gjorde noe for å redde den lille jenta. De vet jeg har hatt en turbulent ungdomstid, mye pga alt jeg har opplevd. Men de har på en måte bare latet som ingenting og lagt lokk på alt, også litt fordi de kanskje har litt dårlig samvittighet.

Forholdet mitt til samboer er som en Berg og dalbane kan man si. Han vet litt rundt barndommen min, men er vel vanskelig å ta meg alvorlig når jeg ikke viser noen følelser rundt det. Jeg signaliserer ubevisst at det ikke er tøft å snakke om, og jeg snakker bare overskrifter. Han er veldig tålmodig og ser nok at jeg har det vanskelig til tider, men han er heller ikke flink til å snakke om såre ting. Jeg kan veksle veldig fra å være kjærlig å søke masse oppmerksomhet, til å bli plutselig kald og stille. Det må være veldig frustrerende for han. Det verste er vel egentlig den intime biten. Jeg føler jeg må tvinge meg selv til å være intim med han, slik at han ikke oppdager hvordan jeg har det, eller går lei meg tilslutt når intimitet blir et fremmedord i forholdet. Så sitter jeg da igjen, mer ødelagt enn noen gang og føler at jeg opplever overgrep på nytt. Vet at jeg må si noe om dette, og jeg har prøvd så utrolig mange ganger. Men er ikke i stand til å klare dette nå.
Avatar

Re: Masken jeg ikke får tatt av

des 24 2016 - 01:18
Man føler jo at ens egne problemer blir ganske patetiske i sammenligning - samtidig så veit jeg jo at det ikke er sånn det funker, dessverre.Nå ble jeg sittende lenge og tenke på hva jeg skulle si. Det er vel egentlig ikke stort å si, annet enn at jeg heier på deg :)
Avatar

Re: Masken jeg ikke får tatt av

des 24 2016 - 09:00
Det var virkelig ikke meningen å få deg til å tenke sånn om dine problemer. Mine ting er hverken verre eller mindre enn andres, de oppleves bare forskjellig. Det er ofte det mange sliter med, å bagatellisere sine egne ting. Det er jo en form for forsvarsmekanisme, og den er er så ødeleggende. Jeg ser jeg kanskje var litt for ærlig i innlegget. Jeg har aldri klart å si noe om det, å det var så godt å kunne beskrive det som har tynget meg så lenge, og som gjør så forferdelig vondt. Men det var virkelig ikke meningen at du skulle føle på det sånn. Vi har alle vår egen historie, som er like viktig og vond.
Avatar

Re: Masken jeg ikke får tatt av

des 24 2016 - 13:33
Jeg vil ikke på noen måte få deg til å tro at du har delt for mye. Jeg vet at mine problemer er like reelle for meg, som andres er for sine, men samtidig gir det jo litt perspektiv, når andre har så grusomme årsaker som ligger til grunn.

Du må ikke tenke at du har vært for ærlig. Jeg er glad for at du ville, klarte og turte å dele. Det er kjempebra :) Hvis du aldri har satt ord på det slik før, er jo dette helt strålende. Og tenk hvor mye det kan bety, for andre som er i din situasjon.
Jeg håper jeg blir like tøff som deg, når jeg blir stor ;)

Håper du har en trygg og god jul, full av kjærlighet og varme.
Avatar

Re: Masken jeg ikke får tatt av

des 24 2016 - 16:24
Takk for fine ord kraken :) Det varmer virkelig når andre som også er i en vanskelig situasjon, kan med få ord få andre til å føle litt godhet.
Ønsker deg en hyggelig julaften.
Til forsiden