Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Livssorg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Livssorg

feb 27 2022 - 13:04
Når livet ikke ble som forventet?
Hva er et normalt liv? Hva trenger man av impulser, tilbakemeldinger, bekreftelser?

Jeg fungerte på skolen. Grudde meg aldri til å gå på skolen. I mange år holdt jeg på med håndball - men følte meg veldig ulik de andre på laget. Jeg følte meg mer voksen, følte de ofte var barnslige. Ergo - jeg følte meg utenfor. Turte aldri beskrive hva jeg følte. Fikk aldri - og søkte aldri - bekreftelser på at jeg var bra nok, at jeg var ei alright jente å være sammen med, at det var normalt å føle som jeg gjorte. Turte aldri å foreslå noe, ble delvis med på det andre foreslo. Mine foreldre tok aldri tak i mine "fobier" - de bare ba meg ta meg sammen. Jeg følte meg mer og mer unormal.
Dette tankemønsteret har forfulgt meg hele livet, og satt begrensninger for min livskvalitet. Utad virker det nok som om at jeg har det bra, men det er utenpå!

Jeg har hatt fast jobb i alle år - og fungerer godt der. Når vi har sosiale sammenkomster etter arbeidstid, så sliter jeg litt. Klarer ikke å "gi faen" og ha det gøy. Må ha kontroll.

For noen år siden fant jeg ut at det er noe som heter livssorg - og da fant jeg også svar på mye. Har også fått på plass et par diagnoser, som også har gitt meg svar på mye.

Jeg er nedstemt og energiløs, har ingen nære venner eller egen familie.
Langvarig terapi har gjort meg bevisst på hvorfor ting er blitt som de er blitt. Alt har utspring i barndom/ungdom. Har vært veldig godt å "få dette på plass". Til tross for at jeg vet dette, så klarer jeg ikke å endre mitt tankemønster. Livet bare glir forbi.......

Savner et "normalt" liv - hva nå det enn er!
Avatar

Re: Livssorg

feb 27 2022 - 13:27
Er nok mange som føler det slik, dette livet var ikke det jeg så for meg.. Så sitter man litt fast og ikke helt vet hvilke tråder man skal trekke i for å gjøre noe med det. Eller hva man skal gjøre.. Jeg kjenner meg veldig i der du skriver med å føle at man er mer voksen enn de andre. Spesielt på ungdomsskolen og vidergående kjente jeg veldig på den følelsen. Jeg brydde meg ikke om de samme tingene og følte meg litt utenfor der.. Fra å ha masse gode venner til å ha 3 stk jeg prater med.. Jeg har som liten vært super sjenert altså at det ble et problem.. Det er noe jeg har vært litt arg for at foreldrene mine ikke tok mer tak i.. Jeg sliter med å stå opp for meg selv og si akkurat hva jeg mener.. Det har jeg skjønt gått mye over livskvaliteten min.. Å endre tankemønstre er hard jobb. Og har skjønt tar lang tid å jobbe med.. Målet er å komme dit at jeg klarer å være helt meg selv. Si akkurat hva jeg mener og gjøre akkurat hva jeg vil. Uten å tenke på om andre har noe imot det.. Ønsker deg også lykke til på veien :)
Avatar

Hei!

feb 27 2022 - 13:31
Når jeg leser dette, og du nevner at dette har sitt utspring i barndom/ ungdom, så lurer jeg på om det er mishandling i hjemmet Og/ eller mobbing som har gjort at du har utviklet komplekst posttraumatisk stress lidelse(trenger ikke svare på det).Hvis det ikke er det som er årsak, så lurer jeg på om du har vurdert om det kan være nevrodivergens som f eks ADD eller autisme? Mange, særlig kvinner, kan gå under radaren fordi de er gode på å skjule sine vansker og fremstår som nevrotypisk/ helt vanlig. Mishandling og posttraumatisk stress lidelse kan gi lignende symptomer- at det blir vanskelig å konnekte, angst osv. som gjør det vanskelig å konsentrere seg om kommunikasjon i sosiale settinger.
Avatar

Re: Hei

feb 27 2022 - 18:15
Hei - og takk for tilbakemelding.
I mitt tilfelle er det ikke snakk om hverken mishandling i hjemmet eller mobbing.

Det er snakk om ikke "å bli sett", aldri få bekreftelser på sine følelser. Fikk aldri "lov til" å være redd, ikke tørre ting. Fikk beskjed om å slutte å tulle - og å ta meg sammen. Ble sammenlignet med venner som gjorde alt jeg ikke turte. Mine foreldre gjorde det de nok trodde var best for meg. Det har jeg aldri tvilt på. Men det ble feil allikevel. Jeg er, og har vært, veldig sensitiv. Jeg fikk igjennom ungdomstiden med den følelsen av jeg ikke er viktig, at jeg ikke er prioritert, at jeg "må være gal" som føler og tenker som jeg gjør.
Sliter med de samme følelsene den dag i dag Jeg har slitt med relasjonsangst hele livet - og sliter med å knytte vennskap, tørre å ta sjanser. Jeg sier nei til utfordringer, trekker meg tilbake og isolerer meg. Det blir det ikke noe fremgang av. Det skjønner jeg. Men følelser og fornuft er på kollisjonskurs hele tiden!
Til forsiden