Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Livet som mislykket

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Livet som mislykket

juni 17 2016 - 19:18
Hei, jeg lar mitt navn bli anonymisert her og de personene jeg kommer til å nevne blir heller ikke nevnt med navn. Jeg er i dag 19 år (til å bli 20) og har nettopp fullført mitt første år på universitetet hvor jeg tok et årsstudium i historie.

Før jeg går inn på hvordan situasjonen min er i dag føler jeg at det er viktig med litt bakgrunnshistorie. Jeg har gjennom hele min ungdomstid (13+) slitt med sosial angst og problemer med å bli kjent med nye mennesker, da spesielt på nye steder og i store folkemengder. Det har vært en gradvis utvikling hvorav jeg har gått til psykolog ved to anledninger, en gang da jeg var på ungdomsskolen og en gang nå mens jeg studerte på universitetet. Denne sosiale angsten har vært med meg veldig lenge og kom nok som en konsekvens av at jeg aldri har vært en del av de populære og dermed relativt tidlig inneforstod meg selv med frykten for nye mennesker og presset med å passe inn i mengden jeg aldri hadde vært en del av.

Når videregående kom var den sosiale angsten relativt sterk tilstedte, men heldigvis klarte jeg å få meg en gjeng med gode venner. Og selv om at gjengen var relativt liten var det akkurat slik jeg ønsket. Jeg har aldri hatt behovet for mange venner så en liten gjeng var mer enn godt nok. Vi i gjengen båndet fort over videospill og vår felles, nerdete humor.

Heller ikke på videregående var jeg en av de populære. Vi i gjengen var ikke blant de kule og holdt til oss selv for det meste. Jeg hadde ikke dette behovet for å feste som mange ungdommer hadde, i hvert fall ikke før alt gikk til helvete ved overgangen til universitetet. Ja, vi var alle i gjengen forskjellige, noe som jeg kommer tilbake til senere.

Jeg har lenge slitt med dårlig selvtillit, da spesielt ovenfor jenter. Så når jeg da ”endelig” mista jomfrudommen under russetiden følte jeg at jeg endelig kunne ta del i det alle gutta snakka om. Jeg følte meg både stolt og imponert over meg selv og det førte til at under sommerferien mellom tredje videregående og universitetet så seilte jeg rundt på en selvtillit jeg aldri hadde merket maken til. Jeg var stolt over at jeg endelig hadde opplevd det så mange snakket om. Det var riktignok her det skulle vise seg å bli verre.

For meg ble året på universitetet en eneste lang nedtur. Jeg seilte inn med høy selvtillit og en tanke om at jeg nå skulle begynne på mitt helt nye liv, både i ny by og med nye mennesker. Det viste seg riktignok å være feil. Det tok ikke lang tid før jeg merket at de forventningene jeg hadde stilt meg selv fort ble avslørt som reine ønskedrømmer. Det tok heller ikke lang tid før jeg merket at det sosiale livet mitt i Tromsø fullstendig raknet og at jeg da endte opp aleine. ”Merkedagen” kom da jeg feiret 19 års-dagen min aleine på hybelen, uten fest og uten venner. Helt siden den dagen gikk min selvtillit nedover og mitt sosiale liv i Tromsø forble ikke-eksisterende. Jeg gikk rett og slett et år uten nye venner og uten et sosialt liv i det som jeg trodde skulle være starten på mitt nye og bedre liv.

Og hvis ikke det var nok skulle også mitt syn på sex og seksualitet raskt råtne seg til i den samme tiden. I den gruppa jeg var en del av på videregående var det en person jeg trakk meg veldig mot. Vi fant fort tonen og allerede før ”gjengen” var konstruert var vi blitt gode venner. Vi hadde felles interesser innenfor spill og vi var begge to like nerdete. Jeg fikk inntrykket om at han og jeg var relativt like og at det var derfor vi hadde funnet tonen såpass godt. Når det da kom fram at han var en av den typen ungdom som kunne skryte av å ha et langt repertoar med jenter han hadde ligget med var jeg sjokkert. Den gutten som jeg trodde var lik meg var nå heller en gutt som hadde ligget med MANGE jenter, en kvalitet jeg i dag skammer meg for at jeg ikke selv har. Mitt syn på han skiftet nå fra å være en person jeg var lik til den personen jeg ønsket å være. En som nærmest kunne få hvem som helst jente han så på. I en tid ga ikke dette mening og jeg brukte en god del av mine år på videregående til å argumentere med meg selv om hvorvidt han snakket sant. Når jeg da på nyttårsaften (2015/2016) bestemte meg for å stole på han gikk alt bare lenger nedover.

Som man sikkert kan forstå var mitt liv i Tromsø ikke bare preget av et lavt sosialt liv, det var også preget av null sex. Når jeg da som den ensomme gutten jeg var fikk høre om alle de nye seksuelle beseiringene min kompisen hadde fått der han studerte førte det til at min sjalusi økte sterkt. For meg ble sex et definitivt symbol på sosial suksess og det faktum at jeg nå levde i en et-år lang tørke viste ikke bare hvor patetisk jeg selv var, men hvor mye bedre min kompis var. Jeg utviklet en sykelig sjalusi ovenfor min kompis og hans liv. Jeg begynte å se opp til han og nærmest forgude det han fikk til.

Så hvordan er situasjonen min i dag, et år etter at jeg skulle starte på mitt nye liv? Jeg sitter i dag hjemme (etter å ha returnert fra studier) med en sterk følelse av mislykkelse. Jeg klarte ikke å leve opp til mine forventninger, jeg klarte ikke å ha like mange sex partnere som min kompis og jeg klarte ikke å få det sosiale livet jeg trodde skulle prege de neste årene av mitt liv. Jeg skammer meg nærmest daglig for at jeg ikke klarte dette! Jeg har nådd bunnpunktet og føler at jeg ikke har lenger å falle. Jeg er riktignok ikke suicidal eller blitt diagnostisert med noen form for depresjon, men jeg vet når jeg har det dårlig. Jeg har til og med hatt episoder hvor følelsene har tatt såpass overhånd at det eneste som hjelper er musikk. Det jeg frykter er hva som skjer hvis dette ikke blir bedre. Hvor langt unna selvmordstanker er jeg egentlig og hvor lang tid tar det virkelig før jeg kommer dit? Dette er ting jeg er redd for.

Hovedfokuset jeg nå har for å bli bedre er folkehøgskolen jeg skal begynne på til høsten. Egentlig var målet å starte rett på en femårig master i jus (noe som ikke ble mulig rett etter videregående takket være karakterkrav og inntak), men etter at jeg har sett hvordan min situasjon er føler jeg meg ikke klar for noe nytt studie. Jeg føler meg rett og slett ikke klar for universitetet for jeg har nå sett hvor til helvete det har gått. Jeg anser folkehøgskole som det eneste reelle alternativet til noe som helst anna, et alternativ som jeg føler kan gi meg både den erfaringa og den opplevelsen jeg nå har gått glipp av. Og ja, jeg kan ikke legge skjul på at ønsket om å ha sex er en motivator for folkehøgskolen, men med tanke på hvor mye denne sexen har hjemsøkt meg de siste åra er det ingen nok overraskelse. Mitt håp er at bare jeg får ligget med noen så vil problemet med selvtilliten forsvinne, noe jeg også vet høres rart ut.

Så det jeg trenger råd med er:
1) Er det noen som har erfaring med folkehøgskole og hva kan være en ”strategi” for å gjøre det best mulig? Føler liksom at det er min siste mulighet. Vet ikke hva jeg skal gjøre hvis folkehøgskolen ikke forbedrer noe som helst ☹
2) Har tenkt på det, men burde jeg bryte kontakten med han kompisen som har (uten intensjon) ført til at mitt syn på sex er såpass som det er? Har virkelig ingen ønsket om å bryte noen som helst kontakt siden han er en såpass god venn.
3) Hvor forsiktig skal jeg være med å bruke venner og familie som ressurs? Flere av mine kompiser og både mamma og pappa har vært en stor støtter for meg i denne dårlige tiden. Men det jeg er bekymret for er at hvis jeg lar problemet definere meg så vil vennene sakte men sikkert forlate meg. Det er riktignok ikke første gang jeg har følt at jeg setter de i en vanskelig situasjon og jeg er redd for å drive dem vekk.
4) Noen teknikker for å håndtere situasjonen når livet generelt er ganske dårlig.
5) Noen andre tips. Føler at jeg trenger alt jeg kan få siden situasjonen er såpass ille som den er i dag.
Avatar

Re: Livet som mislykket

juni 19 2016 - 16:51
Jeget ikke om jeg har noen gode svar til deg, men kan si at jeg selv har gått på folkehøgskole og selvom jeg kanskje skal si at alt blir bedre av å gå der, så kan man få nye perspektiver, fokus, hobbyer, lærdom og man kan få venner. Jeg vil tro at det kan være lurt for deg å bare gå inn med åpne ark, åpen for å lære nye ting innen for noen du er interessert i(du har sikkert valgt en linje som du interesserer deg for), og prøv å bli kjent med folk på skolen. :) driv med det du liker, heng deg på de sosiale tingene, (filmkvelder, temakvelder Osv). Jeg følte meg utenfor i endel sammenhenger, men ble utrolig nok kjent med en god del, og vi hadde det gøy. Du møter garantert noen som også sliter med noe på innsiden, kanskje får du en venn som du kan snakke med alt om. Ikke fokuser på sex, selvom du kan være heldig å få det og. :) det fine er at man bor sammen, og da blir man enten tvunget til å få noen slags vennskap iløpet av året. ;)

Han kameraten din burde du kanskje åpne deg for? Hvis dere er venner så burde man kunne snakke om de vonde tingene også, kanskje..vet det ikke er lett. Hvis ikke må du kanskje kutte han ut. Er jo ikke noe godt å føle sjalusi mot en venn, og konkurrere mot han.

Jeg har ikke svar på alt du spør om..men lykke til! Jeg håper du får et fint folkehøgskole år.
Avatar

Re: Livet som mislykket

juli 3 2016 - 17:46
Hei!
Jeg har ikke noen svar på det du spør om, men jeg ble veldig grepet av det du skriver. Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det! Jeg sliter selv med sosial angst og har vanskelig for å bli kjent med andre. Det er utrolig sterkt av deg å komme seg gjennom året på universitetet, jeg er imponert!
Jeg var nære på å bryte videregående, men jeg kom meg gjennom, så vidt. Etter det, begynte jeg på folkehøyskole. Dette skulle bli en nye start. Min mulighet til å få meg venner og ha et normalt liv. Jeg brøt sammen etter to uker og sluttet... Jeg sier ikke dette for å demotivere deg. Det var andre psykiske problemer som ødela for meg. Jeg tror folkehøyskolen kan være bra for deg og håper at det blir et godt år som du vil ha glede av resten av livet! Jeg ønsker det masse lykke til. Legg meg gjerne til som venn hvis du ønsker å prate :)
Avatar

Ikke tenk på det

juli 24 2016 - 23:31
Hei, kjære du!
Jeg har dessverre ingen svar på problemstillingene dine, men jeg har noe annet å fortelle deg, som jeg håper du kan finne trøst i.
Jeg sliter kanskje med det motsatte av deg. Jeg har det forferdelig vanskelig med meg selv, men jeg klarer liksom ikke helt å sette ord på hva det er jeg synes er så inderlig vanskelig.

Jeg har alltid vært en sosial jente med et stort nettverk, mange venner, og har kanskje alltid tilhørt den "populære" gjengen. Uansett, så kan jeg bare fortelle deg at det ikke betyr noe, det har aldri gitt meg noe. Jeg har mange venner, men jeg har ikke så mange som virkelig ser meg, ser og forstår at jeg faktisk sliter, og har gjort det i noen år nå.

Når det kommer til sex, burde du virkelig ikke ha det som et slags mål. Ta meg på ordet, det løser ingen problemer. Jeg har vel vært overivrig på sex de siste årene, har ligget med alle jeg har hatt lyst på, og det gjør jeg forsåvidt enda. Det har gått så langt at jeg har mistet tellingen på antallet, og det verste av alt, jeg har til og med såret vennene mine med det, og jeg har ødelagt flere potensielle forhold. Selv tror jeg at jeg har brukt sex som et fattig plaster, fordi det får meg til å føle meg så bra der og da. Det får meg til å føle meg veldig ønsket, men den følelsen slipper taket noen timer etterpå. Etter hver gutt jeg ligger med, synker selvfølelsen min mens selvforakten stiger. Jeg hater at jeg er sånn, og jeg hater at jeg bruker sex som en kortvarig bedøvelse. Det løser virkelig ingenting, det gjør egentlig alt bare verre.

Ikke tenk så hard på å få deg et ligg, hvis du begynner å bruke sex for å få bedre selvtillit, kan du raskt komme deg inn i en ond sirkel som ikke nødvendigvis er så lett å komme seg ut av.

Masse lykke til på folkehøgskole :)
Avatar

Hei

aug 9 2016 - 01:05
Folkehøyskole kan være en god ide. Jeg vil anbefale deg å ikke være så opptatt av antall jenter du ligger med, men heller prøve å finne en jente du kan bli kjæreste med og dere kan bli glade i hverandre. Jenter er ikke bruksting selv om dere gutter tenker slik. Dette er veldig viktig. Jenter liker ikke å bli lurt i seng. Det er greit hvis de også bare vil ha sex.

Når man er ung er man gjerne veldig streng med seg selv. Husk at det er lov å prøve og feile og at ingen er perfekt.

Det finnes mange kognitive selvhjelpsbøker om mestring av depresjon og dårlig selvbilde. Webpsykologen.no har også mange gode artikler og tips. Lykke til!
Til forsiden