Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Livet er.....

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Livet er.....

nov 17 2016 - 18:25
Jeg har i flere år hatt selvmordstanker men det har alltid bare blitt med tanken, og slik blir det til å fortsette. Det kan i mitt hode ikke bli en realitet før min mor, far og bror er borte, noe som forhåpentligvis ikke skjer før om flerfoldige tiår. Jeg bryr meg bare for mye om deres følelser til å kunne utsette dem for noe slikt. Og det er her fortvilelsen ligger. Jeg vil ikke eksistere lengre, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg vet at livet er som en bergogdalbane med oppturer og nedturer gjennom hele livet. Og viss jeg venter noen år til blir jeg til å føle meg bedre og få et annet syn på livet. Men jeg vet også at jeg blir mest sannsynlig til å til havne tilbake til der jeg er nå etter en periode. Dette har nemlig skjedd flere ganger. En kort periode der jeg føler at livet er helt greit/flott, etterfulgt av en lang periode der alt føles meningsløst og slitsomt. Jeg har ikke særlig høye tanker om meg selv, og jeg er klar over at det ikke hjelper på depresjonen. Viss jeg skal beskrive meg selv, greier jeg bare komme med negative begreper: Verdiløs,lat, ubrukelig, patetisk, taper, osv. Jeg tenker ofte at det har ingenting å si om jeg eksisterer eller ikke, iallfall ikke for menneskeartens videre eksistens. Da er det faktisk en bra ting viss jeg ikke eksisterer, med tanke på at jorden er overbefolket nok som den er. Viss bare det var sosialt akseptert med selvmord i vårt samfunn, så hadde jeg snakket og forberedt familien på mitt valg. For så å videre lagt meg inn på sykehus, der de kunne tatt alle mine organer og andre deler av kroppen som kunne brukes. Og brukt de til redde og forbedre livskvaliteten til andre menneskers liv. Jeg startet nylig på en utdanning innen helsefag, i håp om at jeg kanskje etterhvert ville se/finne en mening med livet. Tenkte det ville være bedre enn bare å sture rund i leiligheten i mine egne tanker. Og forandringen hjalp i starten, jeg følte meg bedre, men sakte men sikkert kom de destruktive tankene og depresjonen tilbake, noe som bare tapper meg helt for krefter og motivasjon. Jeg tenker daglig på hvordan jeg kan etter endt utdanning jobbe med å hjelpe andre mennesker, når jeg selv er helt på skjøre mentalt.Ikke missforstå meg jeg er har stor interesse for fagfeltet og liker å hjelpe andre mennesker, men jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne bidra med noe positivt så ubrukelig som jeg er. En del av grunnen til hvorfor jeg føler det slik under studiet er at jeg overanalyserer alt, både det nonverbale og verbale. Og det ender som regel med at jeg tolker det negativt. Så jeg går rundt på universitetet og føler at alle missliker meg. Noe som videre fører til at jeg prøver unngår å være til bry for medelever og andre studenter. Jeg vet at det blir litt som en selvoppfyllende profeti. Det at jeg tenker at alle missliker meg og tenker på meg som den "sære fyren", og videre prøver å unngå dem for å ikke være til bry. Noe som vil etterhvert føre til at de begynner å se på meg på denne måten i virkeligheten også ikke bare i mitt hode. Så nå er jeg der at jeg er usikker på om jeg vil fortsette studiet grunnet manglende motivasjon, og det at jeg synes det er fryktelig tungt bare det å møte opp på universitetet. Økonomisk går det dårlig også, jeg får ikke støtte fra lånekassen siden jeg ligger for langt etter med studiepoeng fra tidligere studier. Og jeg har hatt en søknad om AAP til behandling hos nav siden jeg startet studiet i august. Så har levd på penger jeg har spart opp siden i sommer. Selv om jeg har levd nøktern ved ikke å kjøpe nye klær, byturer osv osv så ser jeg nå at pengene er i ferd med å bli brukt opp, så må nok ty til å bruke mastercard denne måneden for å betale husleien. Jeg er i midten av 20 årene og jomfru, jeg så på det som et problem tidligere men nå tenker jeg at det er nok best at det forblir slik. Dette grunnet at tanken på meg å en kvinne ha sex er ekstremt skummel for meg. Jeg tenker at jeg umulig kan tilfredsstille henne, ikke etter alt jeg har lest på kvinneguiden. Ja jeg er en slik patetisk kar som driver å leser på kvinneguiden om sex osv. Det er også grunnet muligheten for at hun blir gravid, da har jeg plutselig fått ett nytt menneske jeg må eksistere for. Jeg ser nå at dette ble en veldig lang tekst, jeg kunne lett skrive 20 ganger så mye så jeg skal avslutte nå. Jeg trengte bare et sted å tømme tankene mine. Beklager.
Avatar

Re: Livet er.....

nov 21 2016 - 22:12
Dette forumet er til for at mennesker som trenger det kan tømme tankene sine her. Så du trenger ikke beklage, tenker jeg.

Ikke at innlegget ditt ble langt heller. Det ble ikke for langt.

Det er jo tungt å ha det slik du har det, å plutselig få det bra/greit for så å falle ned i mørket igjen.

Leste et annet innlegg, et svar til en, som du hadde skrevet her og jeg merker meg at du ikke har lett for å si/tenke noe positivt om deg selv.
Men du svarte denne andre personen på forumet her. Kanskje svaret ditt hjalp vedkommende? I så fall er du ikke ubrukelig. Og du tar en utdanning innen helse og har interesse av å hjelpe mennesker. Det tror jeg du kan, selv om du ikke føler det selv.

Jeg tror det er flere som kan føle på det å få det bedre når de starter med noe nytt, enten en jobb, en utdannelse som du, eller flytter. Det er tungt å, nok en gang falle ned i mørket igjen da.

Jeg tenker at det i alle fall har en betydning om du eksisterer for familien din. Så du har en betydning for noen, kanskje for flere enn du tror.

Du har en veldig selvinnsikt også, du skriver at det du tenker kan ha en selvoppfyllende profeti for eksempel.

På kvinneguiden står det sikket litt av hvert, tenker at det viktigste for en kvinne er jo personen. Altså deg som person. Om dere har kjemi, samme humor, like interesser osv. Det tror jeg betyr mer enn hva du kan varte opp med på soverommet.

Mvh makka Pakka:-)
Til forsiden