Hei.
Jeg føler på kjærlighet for enkelt personer men føler jeg får lite kjærlighet tilbake generelt..
Jeg kan jøre ting for andre eller utrykke kjærlighet for andre som jeg aldri opplever å motta selv. Er det for mye å ønske at av og till få ett takk eller få en oppfatning av at man er verdsatt? Få en klapp på skulderen på jobb eller at noen viser at di faktisk er gla i deg?

Jeg er i 30 årene,separert, har 2 arvinger som går i BHG og barneskole.. Kan selførgeli ikke kreve forr mye av di heller, men den lille kjærligheten jeg føler er fra barna mine.. Men "thats it", ellers er man en helt ubetydelig person føler jeg.
Har lite/dårlig kontakt med familie og venner, blir mye alenetid når man er en enstøing.
Kan ikkje huske å ha lagt opp til dette heller... Funker dårlig me andre mennesker i form at man ikkje kan tilby noe.. Sosialt tilbakestående som jeg kaller det, ikke flink på prat uten å være påvirket av feks alkohol...
Dette er noe jeg har slitt me siden tidlig tenårene, depresjoner og angst har vært en plage heletiden.. Jeg kan ikke huske sist jeg følte på det å bli ordentlig verdsatt av noen, jeg kan være usynlig forr alle i dagesvis uten at noen er bekymret..

Føler det er håpløst å jøre noe med da man sliter med depresjoner og er sosialt tilbakestående.
Utrulig trist tanke å ha ofte når man aldri føler seg verdsatt på noe vis..

Kjente meg veldig mye igjen i det du skrev

Har du gått til noe sosinom eller psykolog?

Nei har ikke gått til noen instanser, vet ikke hvor jeg skal bynne.

Idag er enda en knekk for meg, hadde lyst å gå en tur på den lokale pubben å møte folk.. Prøve å sosialesere meg selv, skrev på Facebook og snapchat om noen skulle ut å det var ingen som svarte engang..

Enda ett bevis på at man er helt alene i verden...

Veldig trist at du skal ha det sånn

Kanskje vi kunne møtes en dag.34år oslo her