
Forfatter
Melding

martedep
Lite forståelse
sep 19 2017 - 21:08
I tillegg til depresjon og angst har jeg lenge slitt med utmattelse. Kroppen min er veldig dårlig. Har mye smerter og plager, i tillegg til å ikke ha nok energi til å klare å utføre vanlige gjøremål på de verste dagene.
Jeg har opplevd svært lite forståelse av både venner, familie og helsepersonell. Jeg har gått til legen utallige ganger og tatt utallige prøver, mens alle prøvene er fine/normale. De sier at jeg er helt frisk, og ber meg gå, og vil ikke gjøre noe mer. Men kroppen min er ikke bra. Hver gang jeg kjenner ting i kroppen min, som ikke er som det skal, blir jeg livredd, og lei, og vil bare vite spesifikt hva som feiler kroppen min - men aller helst vil jeg ha noen som forstår. Jeg prøver å fortelle kjæresten min hvordan jeg har det, at jeg er sliten, men han, sammen med alle andre, tenker ikke på "sliten" på samme måte som meg, og tar det ikke særlig seriøst - selv om jeg VET at at han bryr seg, og gjerne VIL forstå...
Er det andre som har opplevd å ikke bli forstått?

BareAndreas
Re: Lite forståelse
sep 20 2017 - 00:03

Rambotnikk
Re: Lite forståelse
sep 21 2017 - 01:23
Jeg gikk endelig til fastlegen min i oktober i fjord. Fordi jeg hadde store problemer med å mestre hverdagen. Jeg sto fortsatt i 100 prosent jobb, men hadde mye angst før jobb og på jobb. Men jeg valgte å være åpen med min fastlege om at jeg virkelig ville prøve å stå i jobben uten at jeg ble sykmeldt. Fordi jeg var redd for at angsten skulle spise opp å knuse min mulighet til å jobbe. Jeg ble henvist til psykolog, noe som var over 3 måneders ventetid på. Selv om jeg ble prioritert pga at jeg er familie far med små barn. Jeg sleit meg igjennom hverdagen såvidt det var, kom inn til psykolog i januar. Brukte masse tid i denne ventetiden på å lese å jobbe mot angsten, finne meg stratergier på å prøve å bli kvitt denne store enorme svarte sekken full av gråstein på ryggen. Jeg hadde allerede blitt bedre når jeg startet hos psykolog så bare etter ett par måneder med time hver uke begynte spørsmålet om jeg hadde behov for psykolog. Jeg var vel kanskje ikke helt ærlig om hvordan jeg hadde det, men syntes det var utrolig vanskelig å åpne meg til en person jeg ikke engang kjente. Jeg som alltid prøvde å skjule dette for alle rundt meg. Så det endte med at jeg ringte å sa at jeg ikke hadde behov for psykolog akkurat nå. Heldigvis sa psykologen ok, men ring hvis ting blir værre.
Å værre skal jeg love deg det ble. Jeg hadde plutselig ikke en SJANSE til å komme meg på jobb, angsten var så sterk at jeg bare ristet ved tanken av å dra på jobb. Jeg måtte tul fastlegen igjen, turte plutselig ikke kjøre personbil engang. Ganske ironisk når jobben min er yrkessjåfør med vogntog. Kona mi måtte kjøre meg til fastlegen, hun måtte til og med være med meg inn til fastlegen. Å da bestemte jeg meg for å la alle maskene bare falle, satt å gråt som en liten unge inne på legekontoret.
Jeg ble sykmeldt 100 prosent i en måned i starten. Så tok jeg kontakt med psykologen. Å jeg lot alle maskene bare falle i telefonen til psykologen, fikk komme inn ett par dager etterpå. Hvor det ble bestemt at jeg skulle begynne på medisiner mot angst, noe som har hjulpet meg mye. I tillegg er jeg med på en panikkangst gruppe nå som jeg har stor nytte av. Jeg har virkelig lært meg mange gode teknikker for å mestre angst. Nå er jeg tilbake i 50 prosent jobb, ligger nå på sykehuset sammen med min kone å vårt 3 barn. For 2 måneder siden var det helt utenkelig å være med på sykehuset, i går var jeg med på hele fødselen!
Det jeg prøver å få frem er at du må bare kjempe for å skaffe deg hjelp. Tro meg, det kommer til å hjelpe deg om du går inn å bare la alle maskene falle å går inn med ett åpent sinn.
Masse lykke til. Om du vil kan du legge meg til som venn så kan vi dele erfaringer.

Gled deg over de små tingene
Hei
okt 28 2017 - 20:12
Er hardt å sitte med alt alene