Jeg får høre det ofte som kronisk deprimert. Jeg er like mye verdt som andre. Jeg forstår ikke hva det betyr. Hva betyr det å være like mye verdt, når du blir avvist som kjæreste og sexuelt pga. manglende selvtillit, middels kropp, og ingen jobb? Hvordan kan det klarere vises at jeg ikke er like mye verdt? Kan noen fortelle hvordan det hjelper deg å høre at du er like mye verdt som andre?

Vel, jeg har tenkt litt på det også. Og jeg har kommet frem til at livet er mer enn bare sex og samliv.

For at to mennesker skal utvikle noen intime følelser, så tror jeg at det må være noen arenaer og aktivitetsområder med felles interesser som slike følelser kan oppstå ut fra. Det er klart, noen kan man treffe på og det kan "klikke" ganske momentant. Men dette er ikke ofte, for noen. Noen skryter bare mer enn andre, for å skape et bedre bilde av seg selv. Dette er oppblåst egoisme, og er også en psykologisk lidelse. Det har også med sunt selvbilde og syn på andre mennesker å gjøre. Om å se på mennesker som nettopp mennesker og ikke som ting som brukes bare for egoistisk tilfredsstillelse.

Så, ved å være aktiv generelt, å bli mer aktiv, å finne hobbyer og aktiviteter man kan fordype seg i og gjøre til en livslidenskap, så blir man del av nettverk. Da blir det lettere å imøtekomme andre, kanskje av motsatt kjønn som kanskje er interessert i det samme eller i tråd med det. Da blir det igjen lettere å kanskje invitere hjem på en romantisk middag og hyggelig kveld. Dette er jo igjen menneskelige aktiviteter som krever trening. Men som blir lettere hvis man er aktiv.

Men alt dette er noe som krever litt trening. Og jeg tror at folk (jeg har også hatt det sånn lenge) havner i depresjon fordi foreldre og rollemodeller ikke har hatt mye sosialt nettverk selv, eller vært flinke nok til å trigge og inspirere barna sine til å bli aktive i hobbyer og interesser. Eller, som nok er aller viktigst: Rose og støtte i dét -barna- er interessert i, og ikke det -foreldrene- er interessert i. Her tror jeg nok ekstremt mye friksjoner oppstår blant ungdom og foreldre, og mye depresjon skapes hos mange mennesker. Meg selv inkludert.

Men igjen, dette er nettopp ofte ting som går i arv. Man bør ikke dømme foreldrene sine, selv om det er lett, og selv om det kanskje noen ganger kan være riktig for å få ut frustrasjon. Å gå rundt og underkue frustrasjon hele livet er heller ikke sunt. Men det er det å være konstruktiv rundt det. Å komme seg ut av den evige sirkelen av selvnedstengelse og fordømmelse. Da må man bare få åpnet hodet, sett alles liv i perspektiv, og begynne å så frø av inspirasjon og prøve å melde seg på aktiviteter, og få nye inntrykk som vasker bort det gamle og negative.


Beklager, jeg skrev meg bort litt. Angående det å være like mye verdt:

Saken er den at ethvert menneske kan plutselig finne veien ut av depresjon og fastlåste mønster, og bli verdens mest inspirerte menneske. Selv den mest bortkomne sjel kan forandre livets skjebne til det positive for veldig mange mennesker. Og de som føler de har mest å komme med (Hitler?) kan ødelegge ekstremt mange skjebner og sette veldig mye faenskap til verks.

Og dette er er det fundamentale i den filosofien. Du bør ikke legge all verdien i bare hvordan damer ser på deg som et sexobjekt eller ikke. Men i hva du kan -skape- i andres liv, inspirere, være et forbilde og et godt menneske. Dette har med indre selvtillit å gjøre også.

Man kan også fort se at folk som bare legger hele livet i å få seg sex, ofte er egoistiske og kyniske i holdning på andre måter. Lite empatiske og så videre. Så dette fører gjerne til negative ringvirkninger på flere måter i samfunnet.

Jeg for min del trenger ikke å høre at jeg er like mye verdt som andre, for jeg har skrudd inn i hodet mitt at jeg er det. Ikke ut av egoisme, men fordi jeg har blitt behandla så dårlig over så lang tid av de jeg har stolt mest på, at jeg har blitt nødt til å bruke det som fundamental kjerneverdi i livet for å overleve. Jeg setter naturligvis pris på empatien som deles når eller hvis noen sier det til meg. Og ros er jeg takknemlig for når og hvis det kommer. Jeg er også flink til å rose andre, genuint, når jeg føler det er på sin plass (og noen ganger når det ikke er på sin plass).

Håper noe av dette gav mening, kamerat.

Du sier mange tankevekkende ting. Det er omtrent det jeg er redusert til... Verdien min står på attraksjon min. Fordi det enste jeg begjærer i livet lenger er damer.

Jeg er desverre ikke et særlig godt menneske. Jeg har prøvd å leve på å være god mot andre. Det går ikke. Jeg bare kjører meg tom. Finner ikke gleden i det. Nettopp det at mange av de menneskene som ikke er bra, får mye sex, sårer uendelig dypt. Likeens med de bra, men suksessfulle menneskene som har rikt kjærlighetsliv. Har mistet lysten på være snill. Er ødelagt. Prøver å komme meg ut å gjøre ting, men det gjør vondt hele tiden.

Da må du tenke at de damene som velger å innbefinne seg med sånne mennesker, -også- ikke er "bra". Like søker like. Og er det da egentlig verdt noe?

Opplevelsen av verdi er relevant. Du har et godt hjerte, og da blir opplevelsen av ekte kjærlighet og sex hundre ganger bedre enn hos noen som er mindre følelsesmessige. "Suksessfull" er også relativt, for det kan hende det som ser mest suksessfulle ut har gjort det eller gjør det på bekostning av mange andre sjeler. Det er kun de som virkelig er genuine, og som er trofaste og tillitsfulle her i livet, som jeg virkelig ansér som suksessfulle. Fasade og overfladi er for meg bare totalt bortkastet tid og energi. -Det- er virkelig folk som har gitt opp. Vær glad du ikke er der enda.

Du er altså sterkere enn mange andre. Men dyrk det gode i deg, prøv å meld deg på treningssenter, kanskje også svømming. Aktiviteter fører ofte til møter med andre, og bedre selvtillit.

Alt er relativt. Gjør du gode ting for deg selv, så blir du snillere. Og det gjør mindre vondt å prøve når man får til ting.

Jeg vil si at det er lov å verdsette sex for sexens skyld og at det er lov å ha problemer med et manglende sexliv.

Takk for at du mener jeg har et godt hjerte. Det er mulig. Synd det at gode hjerter skal bli knust i verden. Selv av bra mennesker. Der ligger den virkelige skuffelsen.

Det er fint du nevner det med hvilke damer man får. Det som virkelig knuste meg, var når jeg oppdaget at selv snille og deprimerte damer ikke vil ha meg. Jeg får noen ganger komplementer på utseende, ofte at jeg er snill og god å prate med og relativt smart. Likevel ikke nok. Ikke når man er deprimert, naver og med noen (ikke synlige) helseplager.

Så ja... Enig med Limbeck. Det er lov å lide pågrunn av ren sexmangel også. For min del både kjærlighet og sex. Men etter å ha blitt så skuffet over bra damer, og deres krav, kan jeg like gjerne gå for ytre suksess og få damer på den måten