Jeg har i løpet av mine 55 år kjempet mange kamper inne i meg selv. Jeg har mange ting som jeg føler er et nederlag. Jeg har en aktiv hjerne som er veldig dyktig på verstefall tenking. Har 13 år bak meg i en jobb som er mentalt veldig krevende. Dette har gjort at jeg gjemmer meg mye inne i meg selv, stenger av og slipper ingen inn. Noe som gjør at de fleste trekker seg unna meg. Kjærester, venner og lignende . Jeg begraver meg i jobb, jobber 12-17-18 timer i døgnet, og får allikevel ikke sove uten kunstig hjelp (tabletter). Jeg har gått til psykolog 2 ganger over ganske lange perioder. Nå kjenner jeg at det begynner å bli nok ☹️ Livet har ingen fremtid. Jeg kan ikke leve et liv der jeg ikke selv har det bra☹️☹️ Utad klarer jeg fint å ha på masken, flink i jobben min, stiller opp for alle som spør (og de som ikke spør som jeg ser trenger hjelp) jeg klarer ikke så mye lengre og håper derfor noen kan gi meg et spark bak her. Kanskje få meg på andre tanker.

Hva med å sette noen grenser for deg selv i møte med andre? for eksempel - ikke trekke seg unna, men sette grenser med kroppsspråk og væremåte uten å være uhøflig? Det fungerer for meg :)

Kan hende kan du undersøke om du kan finne en annen jobb, jobbe deltid eller bestemme deg for førtidspensjonering ved 62 års alder hvis mulig, det er jo ikke så mange år til. Hvis du er nødt til å holde ut i jobben, spør deg selv om det e noen flere grenser du kan sette der? Ta flere pauser? Ikke være så "flink". Og hvis du blir så mentalt sliten av jobben at du er nødt til å "stenge av" privat for å komme deg igjennom dagene, så kan du i alle fall slutte å være så hjelpsom at du må jobbe 12- 18 timer i døgnet, bruk heller fritiden din på ting som du synes er avslappende og restituerende. Du er bra nok, ikke kompenser for dårlig selvtillit. Hvis du begynner å bli litt mer egosentrisk og tar mer vare på deg selv, så kanskje du får overskudd til å åpne deg litt og få bedre relasjoner, sånn sakte men sikkert. Det vil sikkert ta litt tid å forandre på livslange mønstre, men da kan starte med å ta et lite steg om gangen.

Det er viktig når man passerer 50 år om ikke før, at man erkjenner at man ikke orker like mye lenger. Nyt livet mens du kan, ha litt perspektiv på gamle mønstre og livet i sin helhet. Unn deg selv å slappe mer av.