Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ligge i mørket

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ligge i mørket

april 4 2017 - 17:25
Jeg merker at jeg ordene i hodet mitt stokker seg når jeg skal skrive dette. Vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg kjenner ingen angst akkurat nå, men det er fordi jeg ligger i senga mi i mitt svære rom med gardinene lukket for. Jeg drømmer om meg selv som har det bra, går ut av senga uten å være livredd for å møte noen i kollektivet på veien. Jeg er sulten, men tanken på å gå ut av senga, bort til kjøleskapet, tenke etter og finne noe å spise, også lage det, er så trykkende at jeg ikke tror at jeg klarer det. Jeg har meldt meg på en yogatime, men hva faen er vitsen? Jeg vil bli bedre men vet ikke om jeg orker å gjøre det som skal til? Er dette min egen skyld? Er jeg egentlig ikke deprimert, men bare et råttent menneske som ikke eier kjærlighet for andre mennesker, og bare vil ligge her og se på serier som gjør at jeg kan glemme for et øyeblikk, for alltid? Jeg kjenner en tomhet, og tomheten er det eneste jeg har. Den er det eneste som gir mening. Jeg har, til og med, venner som vet hvordan jeg har det og sier at de er glade i meg og vil henge med meg selv når jeg ikke har en dritt å komme med. Men jeg kjenner meg som en byrde, og at min "besøkstid" hos dem snart er over. Jeg har outstayed my welcome. Jeg ønsker så inderlig en nærhet, men er redd for å nærme meg mennesker. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har ingenting å si. Og hvis jeg gjør det, så er det bare en krampetrekning for å slippe den evige ubehagelige stillheten. Fylle den med substansløse ord. Men inni meg er det bare ustoppelige tanker om meningsløsheten ved å eksistere. Bare ved å være til skaper jeg, og vi mennesker skade på andre mennesker, dyr og på planeten. Og det trenger ikke å være så altomslukende, men det er det akkurat nå. Jeg råtner bort. Jeg har vært deprimert flere ganger nå, og kommet ut av det. Men den kommer tilbake. Og selv om jeg blir bedre nå, er jeg ganske sikker på at den vil komme tilbake og hjemsøke resten av livet mitt.
Avatar

Noen lyse tanker i mørket!

april 5 2017 - 22:44
Først vil jeg bare skrive at jeg er imponert ovet at du har skrevet ned det du har tenkt og følt akkurat da du skrev dete innlegget!

Noen tanker, litt ros, litt ris og masse medfølelse:

Lavt blodsukker hjelper absolutt ikke, til neste gang kan du kanskje ta med deg mat på rommet. For meg er ikke mat alltid meningsfyllt, men det er en nødvendighet.

En må gjøre et lite/stort hopp for å komme seg videre, så må en opprettholde det. Finne rutiner som passer. I en periode kan rutiner og struktur redde lovet ditt. Fullstendig avgjørende for angsten.

For å nå dette målet vil du lage deg små positive mål for å lage deg slike rutiner. Mål som passer deg og der du er. En vil jo ikke be en lam person om å klatre i et tre"
Stå opp til fast tid.
Spise til faste tider.
Gå deg en tur
...
Du fortjener at du selv behandler deg selv med respekt. Bli bevisst din egen selvmobbing. Unngå ordet må og bør, skulle, burde osv.

Selvfølgelig vil du se på serier og distrahere deg fra det vonde. Har du peiling på hva de fleste mennesker gjør? De sitter hver kveld bak skjermen for å distrahere sg fra hverdagslivet stress. Tilgi deg selv for at du også gjør det.
Men enig i at det ikke er et blivende sted... etterhvert kan du ha som mål å bytte ut tv med konstruktive aktiviteter.

Glad for at de har mennesker som bryr seg om deg. Men du driver selvmobbing her.
Et viktig mål er å vise takknemlighet... det kan gjøre at de ønsker å hjelpe mer.

Dette var bare noe jeg reagerte på, trenger ikke være riktig eller feil. Kan gjerne diskutere her!
Avatar

Ligger også i mørket

april 5 2017 - 23:41
Det du skriver her er som å lese mine egne tanker... Dette er en skremmende tilstand å være i, men som du nevner kommer man seg alltid ut av det. Likevel er det lite motiverende å vite at det alltid kommer tilbake. Men hva med å prøve å skape gode og "sunne" rutiner, som noen nevner over her? Kanskje vil det sakte men sikkert gi livet ditt en større mening og motivere deg til å jobbe videre, uten at du selv merker det.
Du er veldig heldig som har venner som stiller opp om du vil ut av rommet en dag, men jeg skjønner at det kan være vanskelig å gjøre "dagligdagse" ting og snakke om livets bagateller når du konstant er likegyldig til det meste. Det handler ikke om utakknemlighet, men heller om den fraværende følelsen av tilhørlighet. Kanskje om du finner likesinnede, så blir det lettere å ta en dag om gangen, på veien mot lysere tider?

Jeg er på akkurat samme flekk som deg akkurat nå, men jeg har ikke venner som vil dra meg ut av det. Det må jeg få til selv. Men aller helst kunne jeg tenkt meg noen som jeg vet forstår hvor jeg er og hva jeg trenger. Noen som jeg vet trenger meg like mye. Om jeg kan dra noen andre ut av gjørma, samtidig som jeg drar ut meg selv, så vet jeg at det er verdt det... Jeg er nemlig ikke sikker på om det er verdt alt slitet for bare min egen del. Om du skjønner?
Til forsiden