Jeg sliter skikkelig nå, og har bare lyst til å dø. har vært suicidal en gang tidligere, for ca. 13 år siden.
Eneste grunnen til at jeg fortsetter er pga. barna, men nå begynner jeg å tenke at de kommer til å klare seg.....
Jeg jobber innen psykisk helse, hver dag har jeg samtaler med personer med angst og depresjoner, flere av de har suicidale tanker. Det er SÅ vanskelig! Jeg "kan" så mye om dette, og støtter andre gjennom tunge tider, men så er jeg like nedfor selv, om ikke enda verre. Pga. at jeg jobber med dette er det også vanskelig å snakke med noen om dette. Det blir liksom helt feil.
Hva tenker dere om å leve kun for barna? Jeg har jo svarene når andre jeg hjelper snakker om dette, men jeg klarer ikke bruke det på meg selv......
Minste er bare 5 år, og veldig avhengig av meg, det er så vondt å tenke på hvordan hun kommer til å ha det dersom jeg blir borte, men så tenker jeg at det går jo over......

Jeg tenker som så i mitt stille sinn; Om ikke du har lyst til å leve for deg, så ta på deg ansvaret ovenfor dine barn å leve. Sånn at du kan være der for dem, ikke ta ett valg barna dine ikke fortjener, ei heller aldri glemmer. Du har brakt dem til verden i god tro, om at du skal kunne være der for dem, vise dem veien de skal gå, være der for dem når ting blir vanskelig, se dem blomstre, osv osv. Livet er ikke rettferdig, med tanke på hvor fult av lidelse det egentlig er å leve. Men plukk opp lidelsen, ta det ansvaret å plukk den opp. Bær den på ryggen, kjemp til det ikke er mer igjen, å så enda litt lenger. Jeg ser du har det vondt, men klarer du å skrenke inn tidsregningen din? Om du ikke klarer dette å se mørket foran deg mer enn 1 dag av gangen så bare tenk en dag fremover. Om det er for tøft med 1 dag, så tenk bare en time frem i tid, eller 1 minutt frem i tid, kanskje bare ett sekund frem i tid.
Jeg leste en gang. Se for deg at du henger i ett tau, langt over bakken. Du ser rundt deg, det er mange som henger i tau rundt deg. Du begynner å kjenne den brennende følelsen i musklene, du tar ett sekund av gangen, du gløtter opp, noen har allerede sluppet taket. Du fortsetter 1 sekund til, for alle klarer å holde 1 sekund til. Til slutt er det bare du som henger igjen, ikke fordi det var planen, men fordi sekundene ble flere å flere, og som papir ark så er ett ark ganske så tynt, men etter hvert som du legger ned ark på ark blir den haugen ganske så stor. Du vet hva jeg snakker om, du har dette som jobb. Det gjør deg selvfølgelig ikke mindre mottakelig mot selvmordstanker, angst og depresjon. Vi har alle en eller annen arvet forutsetning om hvor utsatt vi er for psykiske lidelser. Men alle mennesker tåler så ufattelig mye mer enn det vi tror, vi må bare tro på oss selv. At det kommer ett lysglimt i mørket om vi bare holder ut litt til.
Det jeg prøver å formidle til deg er, aldri, aldri gi opp. Ikke frykt det, men aldri gi opp håpet på at det kan bli bedre. Kanskje du ender opp med å overaske deg selv.

Her er jeg også enig med Rambo.jeg må si noe her du jobber med mennesker hver dag har du noen gang tenkt på de som ble borte hvordan deres barn har det.Har du tenkt hvor forlatt disse barna har det.Ungen din er 5 år gammel og du sier du begynner å tenke de klarer seg uten.Det barn trenger er kjærlighet og omsorg og du har ett ansvar overfor dine barn.Jeg er voksen og min største frykt er å bli forlatt av de rundt meg da kan jeg ikke forestille meg hvordan det hadde vært for ditt barn på 5 år.Du må vel tenke logikk du jobber med dette hver dag og forteller dette til mennesker hver dag.Jeg er i sorg fordi jeg ikke har egne barn.Jeg drukner i det og når jeg hører om mennesker som har barn og at du tenker slik.Ett barn trenger kjærlighet og omsorg.Du bør heller dra til privat psykolog og få hjelp for dette.

Ja! Det hadde vært noe. Jeg har ingen jeg heller! Hjelpe til.

Kjære Øyneblå72, snakk med noen, du trenger hjelp. Du har vært alene i og med mørket alt for lenge. Be om hjelp selv om du ikke tror det nytter. Noe og noen har bragt deg inn i mørket og noen må veilede deg ut igjen. Du trenger en hånd, tid og mye tålmodighet. Du trenger hjelp.

Du er så fortvilet at du tenker på å ikke leve, mens skammen mot å komme fram og vise dine sårbarheter for andre holder deg fra å oppsøke hjelp. Tror mange kjenner seg igjen i det. Frykten for å vise svakhet. Til alle tider har hjelpere selv trengt hjelp, og nå er det for lengst din tur. Du trenger hjelp først og fremst for deg, men også for barnet ditt som har en deprimert forelder. Og - vi er ingen reell hjelper for andre før vi kan be om hjelp selv.

Mine varmeste tanker med på veien din

Har du pratet med fastlegen om å henvise deg til psykolog?

Når jeg har vært innlagt på psykiatriske avdelinger jeg husker ofte jeg tenkte noen mennesker burde seriøst aldri jobbet i psykiatrien som om jeg kunne lukte det og når jeg leser om ett menneske som jobber med mennesker som sliter hver dag og du stiller deg slike spørsmål om det å leve for egne barn at din unge på 5 hadde fått det bedre.Du er vel en smart person hva slags skader får ett barn som blir forlatt av sin mor.hva slags psykiske lidelser får et barn.du kan jo tenke deg hvordan ser ett barn på verden når de blir forlatt av sine foreldre hvor verdiløse tror du de føler seg.hvor forlatt tror du de føler seg.Hvilke lidelser tror du ungen din får.Når så det er sagt alle kan bli syke selv mennesker i helsevesenet kan bli syke men likevel klarer jeg bare ikke å forstå det du forteller egne pasienter slik tenker du selv.Personlig hadde jeg sett på det som falskt rett og slett.Hadde min psykolog gått rundt og hatt slike tanker samtidig som han gir meg råd og jeg har tillit til han da hadde jeg syntes det var skummelt og ikke klart å stole på han.alle mennesker kan bli syke uansett utdannelse selv om du jobber i psykiatrien selv det er ikke det jeg reagerer på at du er syk selv men at du prater at ungen din på 5 hadde hatt det bedre og klart seg samtidig hjelper du mennesker noen av dem er sikkert blitt forlatt selv.Anbefaler deg at du blir sendt til psykolog.

Jeg har også barn, og har vurdert flere ganger å avslutte livet på tross av dette. Men jeg vet så godt at dette antagelig ville gitt barna mine akkurat den samme smerten som jeg kjenner på daglig. Og er det noe som er verre enn å være dypt deprimert selv, så er det at barna mine blir det.. og hvert fall hvis jeg er årsaken til det.. Jeg vet at dette ikke er trøstende ord.. Jeg vet at det du har lyst til å høre er at det er greit at du tar livet ditt, og at barna vil klare seg fint etterhvert. Men du vet selv at det ikke er realiteten. Det kan være så smertelig vondt å leve, jeg vet! Men vi har ikke noe annet valg.. Og da bør du gjøre det du kan for å bli frisk. Leger blir syke de også, og da trenger de noen ganger hjelp av andre leger for å bli friske. Det er ikke noen skam i det. Like lite som det er skam i at du trenger hjelp av noen som jobber med det samme som deg. Du er syk, du har ikke valgt å bli deprimert! Jeg håper at du oppsøker hjelp, og at du får god hjelp og klarer å komme deg gjennom dette og bli frisk!!

Hei
Jeg har ikke egne barn, men kan se for meg at det er et dilemma oppi alt dette...
Ta vare på deg selv, sett deg selv foran uansett hva. Men få hjelp til å håndtere tankene. Slik som noen skriver over her er jeg IKKE enig at det er falskt å hjelpe pasienter og gi råd man ikke «kan følge selv»..Jeg jobber også i psykiatrien. Og sier mange av de tingene jeg skulle ønske jeg kunne si til meg selv. Hva er alternativet? At du skal fortelle pasienten at det du sier er tomme ord fordi du ikke følger dem selv? Selvom man gir de rådene man gir så er de ikke tomme ord. Det blir det samme som å si at fordi du er lege så trenger du ikke å gå til legen når du er syk. Har sendt deg venneforespørsel hvis du vil prate!!

hører du selv hva du skriver sett deg selv foran uansett hva.Når du får små barn er den tida å sette seg selv foran ferdig.Da har du ansvar når du først får barn.Det er falskt for meg å gi pasienter råd du selv ikke hadde klart å følge.La oss si du har forventninger til en pasient som er vanskelig for personen så du kan forvente det av personen mens du selv hadde ikke klart å følge samme råd.Det er falskt.Det er ikke det jeg mente at man selv ikke kan bli syk hvis man jobber i psykiatrien.Alle mennesker kan bli syke slik kan også de som jobber i psykiatrien men ikke forvent at pasienter skal følge dine råd som du ikke klarer å følge selv.Det er lettest å belære andre.

Bare når jeg leser dette syns jeg det er så rart å skrive sett deg selv foran uansett hva når du får barn så er den tida over.Da har du faktisk ett ansvar.At ett menneske som vet hvilke skader det gjør på barn som blir forlatt som jobber i psykiatrien tenker slik er også rart for meg.Dere er opplært til å hjelpe mennesker i krise også tenker dere slik selv.Håper jeg gjennom mine mange år aldri har vært i nærheten av slike ansatte men mest sansynlig har jeg sikkert det før også.Alle mennesker kan bli syke selv om man jobber i psykiatrien men å gi råd til pasienter som man ikke følger selv mer falskt enn det kan det ikke bli.Når man jobber i psykiatrien så skal man kunne mer enn det da skal man være et fornuftig erfarent menneske og ikke komme med kommentarer om å ønske å forlate ett barn på 5 år og hva folk syns om det å leve for sine barn el en annen kommentar om å sette seg selv foran.Du fikk barn på denne jorda og da er det ditt ansvar å ta vare på de barna når du sliter slik du gjør da bør du oppsøke psykolog.Noen mennesker er barnløse ville gjort alt for å ha barn også kommer mennesker som har barn og stiller seg spørsmål om det å leve for sine barn og at barna hadde fått det lettere hvis en forsvant.Kanskje hvis du snur det om og tenker oi jeg er heldig som har barn det fins mange barnløse der ute som ville gjort alt for å ha barn.Kanskje noe å tenke på?