Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Lei av å ha dårlig samvittighet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Lei av å ha dårlig samvittighet

mars 24 2017 - 13:33
Jeg er ei jente på 26 som ganske nylig var hos legen og fikk diagnosen "moderat depresjon". Jeg har aldri noen gang slitt med psykiske plager, så dette er nytt for meg og jeg klarer ikke helt å finne en god vei for å få det bedre.
De siste fire ukene har jeg vært sykmeldt fra jobben. For en uke siden fikk jeg en medisin som skal begynne å virke når som helst nå. Jeg har ikke vært hos psykolog enda. Ifølge fastlegen min er det 2-3 mnd lang ventetid til "Raskere tilbake", som hun i utgangspunktet ønsker å henvise meg til, så foreløpig går jeg til samtale hos henne annenhver uke i stedet.

Jeg sliter med søvn, matlyst, motivasjon til å stå opp på morgenen og evnen til å sosialisere. Det var tøft for meg å innse at det "feiler" meg noe psykisk. Det blir ikke bedre av at de vennene/familiemedlemmene jeg har fortalt om plagene mine til, ser rart på meg og bare "Hæ? Er DU deprimert?!" Det er nok en like merkelig tanke for dem som det er for meg. Jeg føler kanskje at de ikke gir meg den støtten jeg trenger, og ikke er jeg flink nok til å be om det, heller.

Det er ikke så lett å peke på en konkret hendelse som har utløst denne depresjonen. Jeg har hatt en god oppvekst, og selv om jeg følte meg utenfor etpar år på ungdomsskolen så er ikke dette noe som har satt noe preg på meg som voksen. Jeg synes det er flaut å snakke om diagnosen min, nettopp fordi jeg alltid har hatt bra. Det føles nesten som om jeg har mindre "rett" til å ha det ille enn de som virkelig har opplevd noe traumatisk.

Den siste tiden har det derimot vært ekstra mye å tenke på. Veldig mye har skjedd på jobb (jeg har en lederstilling med mye personalansvar), i tillegg til noen fysiske plager det siste halvåret som har skapt mye ekstra bekymring, og et trasig brudd med kjæresten min. Jeg har stort sett smilt og svart "Bare bra" når folk har spurt meg hvordan jeg har det. Har hatt problemer med å snakke om hvilke følelser jeg egentlig sitter med, og jeg har vært for dårlig til å si nei når folk på jobben ber meg om hjelp til noe.

Jeg sliter mye med dårlig samvittighet nå. Jeg får dårlig samvittighet ovenfor de som må klare seg på jobb uten meg, ovenfor venner som jeg trekker meg unna, og aller mest ovenfor familien min som jeg strever med å behandle på en bra måte. Jeg vet at de bekymrer seg, og jeg klarer ikke å styre måten jeg møter denne bekymringen deres på. Jeg blir raskt irritert og sint. I tillegg har jeg dårlig samvittighet mtp alle de tingene jeg BURDE gjort. Jeg burde gjøre noe fornuftig. Trene mer, husarbeid og andre ting. Har en klesvask som stadig vokser, og venner jeg har utsatt å møte lenge nok nå. Men noen dager klarer jeg ikke gjøre noe mer enn å gå på butikken før jeg legger meg på sofaen igjen.

I dag er en sånn dag, og jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden. Jeg googlet "forum for depresjon" og endte opp her, tidligere har jeg aldri hørt om www.sidetmedord.no heller. Kanskje jeg rett og slett trenger å høre fra dere som har hatt en lignende opplevelse, og har fått det bedre? Hvilke grep kan jeg ta for å få det bedre med meg selv?
Avatar

Re: Lei av å ha dårlig samvittighet

mars 24 2017 - 21:49
Hei. Kjenner meg godt igjen i det du skriver, egentlig alt. Jeg har til tider jobbet for mye og kunne aldri si nei til ekstra ansvar. Man ender ofte opp med en del personalansvar og må hele tiden tenke på hvordan man skal få jobben til å gå rundt med andre som er sykemeldte og slik. Man prøver så godt man kan å oppfylle alle andres ønsker om fridager, avspasering, ferie ... Ofte glemmer eller overser man sine egne behov på arbeidsplassen. Ikke snakker man med noen om det heller, da man som leder naturlig får litt avstand til andre ansatte på enkelte områder.

Alt dette går greit, så lenge ting er bra på hjemmebane og helsa holder. Men så holder kanskje ikke helsa, man blir stressa, sint og alt for sliten. Så kommer en form for utløsende faktor, i mitt tilfelle var det både dødsfall i familien og så en partner som forlot meg.

Så prøver man å holde ut, sier at ting går greit, at man bare er litt sliten og trist. Men det man egentlig sier er at man er deprimert, utbrent eller hva man nå vil kalle det. Man har truffet veggen.

Så må man finne noen å snakke med det om, men man klarer ikke å blottlegge seg selv helt åpenlyst på jobben(det er vell svært få som orker det). Er man heldig så har man en annen leder å snakke med, men så ønsker man jo ikke å sette karrieren på spill. Jeg var heldig å fant en privat psykolog, så da trengte jeg bare å vente tre uker på tur.

Det hjelper å snakke med en psykolog. Du kan si alt du vill uten at det har noen konsekvenser for jobb og familie. Etter noen møter har du sikkert fått utløp for en del av de følelsene du har sperret inne over tid.

For det er det som er hovedgrunnen til depresjonen, at du og jeg over tid har oversett våre egne behov og følelser.

Å bli bedre tar tid, jeg har fortsatt en diger haug med klesvask og har ligget mest på sofaen i dag. Men jeg har blitt flinkere til å si nei, til å ikke stille opp for alle andre på jobb hele tiden og til å gi litt mer "faen" i ting.

Jeg har fortsatt et stykke igjen før energien min er tilbake der den var før, men er mindre og mindre deprimert. Planen videre er å få trent litt og finne noen nye hobbyer. Jeg har litt lyst på en annen jobb og en kjæreste også, men jeg tror det er viktig å jobbe litt mer med meg selv først.

Det ble vist litt langt, men håper det var til noe nytte. Bare å diskutere videre og lufte tanker du har, er jo det dette forumet er til for.




Til forsiden