Slitt med selvbilde i flere år. Føler meg ganske så ubrukelig både utseendemessig, personlig og sosialt. Klarer ikke få vekk tanken på at hverken venner, bekjente, kollegaer eller folk jeg dater ikke liker meg. Tenker det verste om hva de sier om meg når jeg ikke er til stede. Dette har i det siste ført til angst for å finne på ting der det er store folkemengder, redsel for å spørre personer om de er med å finne på no, og at jeg prøver for hardt og blir for mye når jeg kommer til personer jeg er innteresert i. Ender opp med veldig mange kvelder alene med negative tanker

huff huff
du har det ikke greit
sliter selv med selvbilde
eller rettere sagt
en sterk selvforrakt
alt blir bare så negativt ja
det forstyrrer sosialt liv
og enkelt og greit alt
det er så fuckings vondt
det er en tung smerte å bære på

Tanker skaper følelser..Gransk dine tanker..de er ikke sannheten..bytt de med sanne tanker dvs du er bra nok og mer en det..du har ressurser…opptag de..utvikle de..lær deg en ny ting..kom ut av komfortsonen ..der skjer utvikling og der blir du kjent med deg selv..Indre dialogen skal bestå av heieropen på deg selv ikke om storselvkritikk..da..blir du dratt ned ..av deg selv?Det er ingen hokus pokus..jobb men godt å vite hvordan ..»planen»..for å bygge degselv sterkere skal ..formes?Det er viktig å tenke på..A positive mind gives you a positive Life for det meste..Så tanker skal støtte deg..vare lysere og vennlige for deg selv..Bare du selv som kan gjøre det..Hvis ikke du selv tror på deg selv..hvorfor skal andre tro det?Det høres brutalt ut…:)Vær din beste venn og støtt deg selvakkurat som du skulle hjelpe din beste venn..dvs med oppmuntrende ord..positive tanker..?Ikke lett men man må disiplinere seg selv å gjøre det..Alle har dårlige dager..det er normalt..men det er unormalt å la seg grave i bestandig negativitet..fordi det bremser deg..da..er man deprimert og må søke hjelp?klem og stå på..det blir bedre..med bedre indre dialog ..Hvis du er deprimert søk hjelp ?Fastelegen kan hjelpe? Det er kjærligheten som er størst av alt ,vanskeligst av alt og det starter med selvkjærlighet..For å nyte livet og ta sjanser,feile og reise seg hvergang..man må dyrke og snu det du dyrke..dvs selvkjærligheten ..snu den mot solen..som en plante som du dyrker og vokser ..Tro på lysere tider ..de dyrkes sakte med lysere tanker og åstarte tro på deg selv.Du er ba nok og verdifull..det er sannheten..Alle mennesker er verdifulle og bra nok..vi må ha håp ..❤️

Er alle mennesker verdifulle og bra nok Tolerant? Er sadister som liker å torturere og plage andre mennesker verdifulle? (1 av 200 ifølge forskning) Mulig jeg er litt kynisk .. er bare litt lei av den "gladkristne" frasen "alle er verdifulle" for den betyr jo egentlig ingenting i praksis, og hvordan måler man egentlig et menneskets verdi?

For å være litt mer spesifikk: Er narkomafiaen som torturerer dyr, for eksempel kutter av poter på hunder og kaster dem i søpla, er de bra mennesker, eller bra nok?

Kjenner meg igjen i dette. Er et ubrukelige menneske som ikke mestrer det sosiale, ser ikke ut i dagslys og har ingenting å bidra med.

Jeg har dog nådd en "milepæl" i løpet av det siste året. Jeg bryr meg ikke så mye lenger. Hva så om folk syns jeg er stygg, hva så om folk ler av meg og tenker jeg er dum og patetisk. Disse menneskene betyr jo strengt tatt ingenting for meg. Den følelsen av at ingen liker meg og at alle avskyr meg har jeg hatt i så mange år, og jeg er drittlei av å kjenne på det. Dette har dog ført til at jeg ikke har interesse av å danne relasjoner, for eksempel et forhold er helt fjernt for meg. Jeg har tidligere sett på meg selv som en omsorgsfull og empatisk kvinne, men det lyset er i ferd med å brenne ut. Selvsagt, i perioder er jeg fryktelig ensom, savner kjæreste og vennskap, et sosialt nettverk; men mesteparten av tiden så bryr jeg meg ikke lenger. Det går lengre mellom hver gang jeg griner over dette, for å si det sånn. Håpet mitt er at det en dag slutter, for jeg har INGEN intensjoner om å inkludere mennesker i mitt virkelige liv. Over nettet og sånt, ja; i virkeligheten, ikke aktuelt.

Det skal dog sies, at du kan på ingen måte vite hva andre mennesker tenker om deg. Det er lett for meg å tenke at alle syns jeg er stygg og alle syns jeg er dum, men den virkelige sannheten er at jeg kan ikke vite akkurat det. Har man lavt selvbilde tror man gjerne at man sitter på fasiten om seg selv, men man innser kanskje ikke at andre oppfatter deg annerledes enn du gjør, og da gjerne på en positiv måte. Det er lett å ense at andre sliter med selvtilliten, jeg gjør det selv og plukker det opp hos andre som også sliter. Enkelte er flinke til å skjule det, men det kommer plutselig til uttrykk når de står ovenfor utfordringer eller stressende situasjoner. Det er ganske normalt å ikke ha selvtillit i samfunnet i dag, det er ikke så ofte du møter noen som er genuint trygge på seg selv, som genuint gir faen, som genuint er glad i seg selv.

Jeg liker uttrykket "jeg er unik, som alle andre". Det kan tolkes som at man er unik og verdifull, akkurat som alle andre - samtidig verdiløs og lite betydningsfull, akkurat som alle andre. Det sier også at alle mennesker er forskjellige. På mange måter er vi lik, men på mange måter er vi også helt annerledes. Hvordan du ser deg selv, er et valg du på sikt du kan ta. Enten kan du betegne deg selv som en verdiløs dritt uten mål og mening her i livet, eller du kan se deg selv som et menneske med unike egenskaper og en unik personlighet, som kan leve livet slik du ønsker og bare være den du er.

Der er alltid noen som er bedre enn deg, og der er alltid noen som er dårligere enn deg. Der er definitivt noen som har fått et godt inntrykk av deg, og der er nok også noen som har et dårligere inntrykk av deg. Noen liker deg, noen liker deg ikke. Spørsmålet er da om du skal bry deg om de som liker deg, eller de som ikke liker deg.

Jeg aner ikke hvorfor du har dårlig selvbilde, du skriver at du ikke strekker til sosialt eller utseendemessig, men jeg aner ikke hva du måler deg opp mot. Man kommer veldig langt med å ikke sammenligne seg selv med andre, og da tenker jeg både på godt og vondt. Det er jo ganske bortkastet å bruke tid på å hate seg selv og grave seg selv ned, når man heller kan bruke tid på å "forbedre" det man syns er ille. For eksempel om man er udyktig sosialt, så kan det hjelpe å plukke opp tips her og der fra folk som vet hvordan man er "dyktig sosialt", og praktisere dette. Dette er jo dritskummelt, men hvordan skal man ellers bli bedre? Skal man bare akseptere at man er dritt og hate seg selv resten av livet? Livet du lever får du aldri tilbake, dagen i går var i går og den kommer ikke tilbake.

Neste gang du er alene en kveld med negative tanker så råder jeg deg til å gjøre noe som er produktivt, noe som gir deg glede, noe som ikke får deg til å føle deg dritt. Du vet selv hva disse tingene måtte være, og om du IKKE vet det, så er det på tide å utforske. Prøve en ny hobby, se en ny film, lytte til ny musikk, besøke en restaurant du ikke har vært på før, gå til et turmål du ikke har utforsket før. Gjøre noe annet enn å dvele med fullstendig irrelevante og vonde tanker som ikke gagner deg på noe som helst vis. Hatet du kjenner på ovenfor deg selv er unødvendig og ikke en ressurs for deg. Å gjøre noe godt for deg selv som vekker gode følelser, er langt mer hensiktsmessig.