Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Langt nede

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Langt nede

april 22 2021 - 08:39
Jeg har nå vært sykemeldt fra jobb i en del mnd pga angst og depresjon. Da jeg så smått begynte på jobb igjen, så følte jeg at jeg ble møtt av en vegg av lite forståelse. Veldig få av dem jeg jobber med vet hva det er å ha problemer psykisk.
Jeg har nå begynt å få fått blikk og små kommentarer som sårer mer. Å der skal jeg gå hele dagen uten å kunne komme meg vekk. Jeg har også problemer med kroppen som også blir kommentert på. "Feiler du det også" "hva er det som ikke er galt med deg?" I går gråt jeg i bilen på vei hjem. Jeg la meg kl 20 av ren psykisk utmattelse. Så dagene er lange. Spesielt når jeg ikke har noen å snakke med, som kan forstå. Jeg trenger ikke sympati. Jeg trenger empati og forståelse. Noen som kan holde meg i hånden å hjelpe meg opp av dette svarte hullet. Det hjelper ikke når jeg må spille glad for familien min heller.
Avatar

Re: Langt nede

april 22 2021 - 15:02
Hei føler det på akkurat samme måtte. Familien vet ingenting. Læreren min kjefter på meg å sier stygge ting om meg foran medelever. Sier at jeg ikke levere alt arbeidet og at hun kommer til å kontakte familien snart. Lite vet hun om at jeg sliter med å holde meg selv i livet. Å komme opp av sengen på morningen er vanskelig, og jeg får ikke nokk søvn. Jeg sitter nå her med angst for å gå på skolen pga kommentaren hennes. Hun sier dette også foran andre lærere som bare ler av meg. Men å gå på skolen er ikke noe jeg kan unga for da får mamma vite. Vis du trenger noen og snakke med er jeg her
Avatar

håper det går bedre

juni 9 2021 - 22:52
Hei både Solnedgang! og Itiswhatitis:

Solnedgang; jeg frykter jeg straks er i samme situasjon som deg. Har etter et par egenmeldinger og nå 2 uker sykemelding følt litt på at det er en slags forventning, kombinert med utålmodighet, for at jeg kommer tilbake til arbeid (og da selvfølgelig er 100% frisk). Jeg kjenner på meg at når jeg skal tilbake til arbeid så vil det bli i en veldig redusert tilstand, og en som ikke blir møtt med forståelse fra særskilt mange. Noen få vil uttrykke sympati og medfølelse, resten vil himle med øynene dersom jeg på ny må trekke meg ut av arbeidet. Jeg har forsøkt å følge "atferdsaktivering" i en kort tid nå, det kan ha noe for seg. Poenget er oppsummert: ikke se på hvordan du har det, og så handle ut ifra hvordan du føler deg (eller manglende handling), men derimot; Handle, gjør noe du tror vil være godt for deg selv, og så spør deg selv hvordan du har det. Det høres luftig ut, men poenget er; fremfor å sitte i sofaen og føle seg dritt og derfor ikke orke/tørre å gjøre noe annet enn å bli sittende i sofaen. Ta på deg skoa, lag en kaffekopp du kan ta med ut, og bare gå noen minutter ut og drikk kaffen. Etterpå kjenner du kanskje på en liten stolthet oppi utmattelsen av det hele, og kan bygge noe videre derfra?=) Håper det kan hjelpe:)

Og ItIsWhatItIs:
Er det dumt om din mor får vite at du føler deg lavt nede? Kanskje det er det beste som kan skje? Eller finnes det kanskje en slags helsesøster eller rådgiver på skolen du kan snakke med? Føles veldig mye bedre å ha med en voksen eller en annen autoritær figur som kan ta en prat med denne læreren din.

Håper dette når dere, og at det ikke var altfor sent. Jeg er ny på dette forumet :)
Til forsiden