Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Langt nede

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Langt nede

okt 7 2016 - 15:23
Hei! Orker ikke å skrive så mye. Hvis noen er interessert i og har mer tid har jeg skrevet på angst og depresjonsforumet under HopeHopeHope og HaMiSaTe4! Nå er jg på vei til feiring av besteforeldre, sammen med mann og barn. Jeg har forferdelig angst og vet ikke om jeg makter mer. Jeg har meir vært tilsvarende deprimert mer og er veldig redd for at en slik tur vil bli prikken over ien og at jeg vil bikke over en slags grense. Jeg har lenge tenkt at jeg ikke orker åz leve mer. Men, jeg vil jo absolutt leve! Men, det er akkurat som om jeg ikke fortjener å leve. Mulig det er tvang, jeg vet ikke. Føler de som om jeg lever i to verdenen; en vanlig og en som er kjempeskummel. Føler stadig det holder på å rable for meg fordi jeg er sammen med disse dyrebare barna mine, og så har jeg samtidig tsnker om at jeg kommer til å dø ifra dem. Det er helt forferdelig å tenke på. Det gjør så vondt å tenke på at døden virker som den eneste utgangen, føler at jeg er blitt for rar og redd til å leve. Traumer fra tidligere og det at jeg ikke har satt grenser for meg selv (har gitt og gitt til de rundt meg- det er virkelig en del av identiteten min og jeg har gjort det med glede) nå er jeg imidlertid så sliten og jeg klarer ikke å slappe av og hvile. Ligger med kramper og dkjelvinger hver morgen. Uvirkelighetsfølelse om dagen. Føler på en måte at jeg allerede er død siden jeg har tenkt på det så mange ganger. Rart!! Jeg er egentlig en positiv og glad person, elsker familien min og har gode venner. Nå er jeg blitt en angstbylt, har ikke håp om bedring og er kjempelei meg og redd for å leve og for å dø. Jeg lurer på om jeg har posttraumatisk stress og kanskje er psykotisk. Huff! Vil så veldig gjerne ha tilbake livet mitt, være harmonisk og trygg. Jeg fylles med en ubeskrivelig sorg over at jeg ikke klarer å være den mammaen jeg var. Før og at jeg kanskje ikke får følge barna mine gjennom livet - og at ingen virkelig kan forstå meg! Så vondt!!
Til forsiden