Livet har vært en kort reise med mange store livsomveltende hendelser på få år. Har mistet mange nære venner som har valgt og avslutte livene sine, har flere nære familiemedlemmer som har gådt bort, problemer i forhold med min langvarige partner. Mange av hendelsen kunne senket ett menneske alene. Livet har vært tungt, det har vært mange tunge øyeblikk, stunder hvor jeg kjent på mangel på livsglede, energi og ønske om en fremtid. Har fått en hjelpene hånd til å kontrollere problemene mine og tildels gjøre livet bedre.
Å i en god stund har livet føltes bra, fikk en datter. Hun ene og alene har sørget for å gjøre livet mitt til en plass jeg har hatt lyst til å være en god stund. Men så hadde jeg en trafikkulykke med vogntog hvor jeg så vidt slapp unna med livet i behold. Mange finner nok en dypere mening med livet og verdsetter det høyere etter en slik opplevelse. Men i det øyeblikket jeg oppdaget hva som var i ferd med å skje å i de siste sekundene før kolisjonen skjedde så følte jeg en stor lettelse og en egen aksept for at nå skal jeg få dø, nå skal livet mitt endelig være over og ingen kan si at jeg ga opp eller forlot noen av egoisme eller fri vilje. Men jeg kom utav det med livet inntakt, måtte klippes løs fra vraket å ble kastet inn i luftambulansen. Og i en situasjon hvor mange hadde vært glad og lykkelig for at ting gikk bra, satt jeg igjen med en følelse av og bli «svindlet». I ettertid har dem som var personell på stedet gitt meg ros for hvor rolig og avslappet jeg var under en så «traumatisk» hendelse, mens jeg i realiteten var trist og tildels sorgfylt. Dette er rundt 4måneder siden og siden den gang har hodet, sjel og kropp vært fylt med mørke tanker som jeg står i mot, ensgrunnet fordi jeg har en liten venn som roper pappa og løper til meg for å gi klem, kyss og nesekos hver gang vi har vært fra hverandre mere enn 5minutter. Men de siste par ukene så kjenner jeg virkelig på at jeg må jobbe med meg sjøl for å frastå å forlate det fineste menneske jeg kjenner. For den som venter og den som ønsker er det bestandig lys i enden av tunellen, men å klare reisen dit ser stadig mere og mere usannsynlig ut.

Hvis du faktisk tok deg tiden til å lese så håper jeg at hvis du føler at du er i samme livssituasjon og føler på det samme, så er du ikke alene

Du kan ikke noe for reaksjonen din. Du ba aldri om å havne i en så tragisk og traumatisk situasjon. Fikk du tilbud om oppfølging? Uansett ja/nei her så tenker jeg det hadde vært nyttig for deg å få snakke med fagfolk som kan hjelpe deg.

Du må ikke ha dårlig samvittighet for at du tenkte på måten du gjorde, og fortsatt gjør. Det er snakk om noen få sekunder som kunne endt livet ditt, eller du kunne fått varige omfattende skader. Med fare for å høres makaber ut så synes jeg reaksjonen din var vakker. Du aksepterte det som kom. Nå har du dårlig samvittighet for at du overlevde, kanskje fordi du aksepterte at nå er det din tur. Du er far og en jentunge satt hjemme den dagen og gledet seg til at pappa skulle komme hjem, det er klart det er en voldsom belastning å måtte forberede seg på det verste og vite at det kjæreste du eier nå trolig mister den tryggeste i livet sitt. Hjernen din gikk gjennom noe helt ekstremt i det øyeblikket ting gikk galt på motorveien der. Det er virkelig ikke noe rart at du går med disse vonde tankene nå. Det må du tro meg på. Men jeg tror du trenger litt hjelp og veiledning til å bearbeide dette ordentlig.

Hei. Takk for omtanken. Har en oppfølgning og behandling hos privat psykolog med traume spesialisering minimum 1gang hver uke. Men det hjelper noen ganger og få satt ord på følelser og tanker, å da er denne siden nyttig. Tok mange år for meg å innse at psykolog er noe som hjelper.

Hei. Takk for omtanken. Har en oppfølgning og behandling hos privat psykolog med traume spesialisering minimum 1gang hver uke. Men det hjelper noen ganger og få satt ord på følelser og tanker, å da er denne siden nyttig. Tok mange år for meg å innse at psykolog er noe som hjelper.

Jeg håper selv på å føle noe sånt når jeg en dag ser døden i hvitøyet. Jeg forestiller meg en større harmoni i forhold til livet om jeg får ro med døden på den måten. Ikke fordi livet er fett, men fordi da kan jeg roe meg med at en dag så tar det slutt og da er det fred. Mens du er trist over at det ikke gikk den veien. Pussig