Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kunsten å snakke om depresjon.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kunsten å snakke om depresjon.

aug 5 2016 - 01:28
Jeg har vært på behandling hos både DPS og privatpraktiserende psykologer, men jeg har aldri fullført behandling eller fått noen diagnose. Grunnen for dette er at jeg har store problemer med å åpne meg opp for fremmede mennesker, og tanken på at jeg faktisk betaler personer for å sitte å høre på min nihilistiske klagesang appellerer svært lite. Det hadde dog vært flott å snakket med noen som kjemper eller har kjempet mot lignende demoner...

Jeg ble avvist av min store forelskelse i midten av tenårene. Var forelsket i henne i cirka 3 år uten at jeg turte å fortelle henne om følelsene mine. Vi var veldig gode venner, foruten om periodene hun datet vennene mine, men hun kom alltid tilbake til meg. En kald høstkveld fant jeg motet til å fortelle henne om følelsene mine i bunnen av en flaske vodka. Hun kunngjorde at hun også hadde følelser for meg og at hun ville være med meg. Dagen etter slo fylleangsten hennes inn og hun forklarte at hun angret på det hun fortalte meg og at alt bare føltes feil. Jeg fant da ut at jeg ikke tåler å bli avvist av andre, og etter et halvår med depresjon og ekstremt dårlig selvbilde bestemte jeg med for å ta livet mitt på min neste fødselsdag.

Nesten 9 år senere sitter jeg her å skriver. Jeg lærte at ved riktig valg av rusmidler føltes ikke livet uutholdelig å leve. Fikk også et veldig godt forhold til min mor da jeg bestemte meg for ikke å lyve for henne lenger. Presterte å finne igjen venner, fullførte videregående studier og fikk ansettelse i en fast stilling.

Jobben min medfører at jeg betjener og omgås veldig mange mennesker. Jeg har aldri vært utadvent, og jeg lærte gjennom jobben å ta på meg en "maske" som jeg beholdt utover arbeidsdagen. Jeg har blitt veldig god på å smile på kommando, og når jeg blir spurt om hvordan det går med meg svarer jeg alltid "kan ikke klage".

Det som jeg vil frem til er at jeg er én person når jeg er rundt andre personer, og en helt annen person når jeg er alene. Ofte føles det slitsomt å være rundt andre mennesker, for da må jeg alltid smile og være glad for at de ikke skal spørre meg om jeg har det bra. Jeg hater å lyve, men når jeg blir spurt om dette lyver jeg hver eneste gang... Jeg er redd for å bli sett på som et sutrende lite barn i en voksen verden, så da tar jeg heller på meg en "maske" for ikke å gi inntrykk av at jeg er noe annet enn en normal og livsglad person.

Denne sommeren har "masken" min vært spesielt vanskelig å ta på seg til enhver tid, jeg har mistet interessen i stort sett alt, spesielt hva folk tror og tenker om meg. Jeg har begynt å frykte personen jeg er når jeg ikke er rundt noen andre, for det er ingen som vet hvor vondt og trist jeg har det, og ingen vet hva jeg er villig og i stand til å gjøre mot meg selv... Mest av alt savner jeg noen å være glad i, når det er nevnt så er jeg veldig glad i min familie og mine venner, men hverdagen føles tom og meningsløs når jeg føler at jeg har så mye kjærlighet å gi fra meg, men det er ingen som ønsker å ta det imot. Jeg har funnet ut at jeg har et behov for intimitet og nærhet ved å observere andre personer, dette er et behov jeg har undertrykt hele mitt liv siden jeg ikke tørr å ta sjansen på å bli avvist av noen igjen.

Noen ganger er ensomheten og lengselen så stor at jeg våger meg utendørs for å delta i det sosiale utelivet, men jeg er altfor vandt til å drikke meg sanseløs fra mine innerste følelser til at jeg klarer å omgås noen edru.

Jeg er blitt mer og mer komfortabel ved tanken om å ta livet mitt og slippe unna alt jeg tvinger meg selv igjennom iløpet av hverdagen. Motivasjonen for å sto opp fra sengen om morgenen er ikke tilstedeværende, men jeg har investert så mye tid og energi på å fremstå som noen andre enn den jeg er at jeg tørr ikke risikere sjansen på at andre skal kunne gjennomskue meg. Det mest skremmende ved tanken på selvmord er at min familie og mine venner kommer til å sitte igjen uten å skjønne hvorfor eller hvordan jeg kunne nå et slikt punkt uten at de klarte å se meg for den jeg virkelig er og samtidig gi dem inntrykket av at de aldri ble kjent med meg...
Avatar

Re: Kunsten å snakke om depresjon.

aug 5 2016 - 01:38
Du må starte en plass. Det er vanskelig, men det blir lettere etterhvert når det er mer naturlig å snakke om hvem du egentlig er fremfor å gjemme deg. Det er derfor du har problemer, fordi du aldri er "deg" med mindre du føler deg på trygg grunn.

Det er på utrygg grunn hvor utviklingen skjer, så selv om det er skremmende så er det dit man må.
Avatar

Hei

aug 8 2016 - 22:39
Ville bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i masse av det du sier og sender deg mine varmeste tanker.
Taff meg rett i hjerte ang.det å gi kjærlighet og savne å ha noen å gi den til og som vil ta i mot og det å ta på seg en "maske" i hverdagen... slitsomt...
Avatar

Generalisering

aug 9 2016 - 00:24
Det er noe i psykologien som heter generalisering. Det virker som du har gått i den fella og det er jo ikke så unaturlig. Du lar spesielt en hendelse ødelegge dine muligheter for å få det bedre. Kan hende det finnes mange bra damer der ute som gjerne vil bli sammen med deg men det får de ikke sjansen til slik du tenker nå. Du bør snakke med en psykolog eller kanskje bare gå i selvhjelpsgruppe, gruppeterapi eller snakke med de på mental helse. Å ta livet sitt er ingen god løsning. Husk at følelser er midlertidig og kan forandres. Ellers så kan jeg anbefale webpsykologen og kognitive selvhjelpsbøker. Det finnes mange både mot depresjon og dårlig selvbilde. Ønsker deg lykke til! Hvor gammel er du? Bare nysgjerrig. Du høres ung ut og du har livet foran deg.
Avatar

Hold fast - ikke gi opp

aug 9 2016 - 00:29
Oj, en del av det du skriver om var som å lese om meg selv... Mange likhetstrekk; vanskelig for å åpne meg, avvisning, den evinnelige maska og løgnen om at "det går bra", undertrykkelse av følelser, ønsker og behov, lite eller ingen lyst til å stå opp... Men likevel; hold fast i håpet om at ting kan bli bedre - du kan få det bedre. Du har folk rundt deg som du er glad i og som er glad i deg. Du er verdifull og god nok i massevis, også for en fremtidig partner.

Det rare er at hvis noen hadde skrevet det samme til meg ville jeg paradoksalt nok svart; "Hva vet vel du om hvor verdifull og "god nok" jeg er..?? Du vet ingenting om min udugelighet, hadde du visst det hadde du ikke kommet med et slikt svar..."

Det er jaggu ikke lett dette livet... Lurer ofte på hva som liksom skal være meningen med dette livet, hvorfor er jeg plassert her? Hva godt har det for seg når jeg ofte føler at jeg er mest i veien for andre? Men langt der inne lever ennå håpet om at jeg vil finne ut av det. Etter hvert.
Avatar

Skriv det ned

aug 9 2016 - 00:31
Hvis du ikke klarer å fortelle dette til psykologen, skriv det ned på papir, før dagbok over hvordan du har det fra dag til dag, skriv ned din historie, alt du sliter med og bruk god tid på det slik at du får med det viktigste. Og så ved neste time hos psykolog så kan du overlevere det du har skrevet og bare si at det er lettere for deg å gjøre det på denne måten. Da har du gitt psykologen din et veldig godt utgangspunkt til å finne vinklingen han/hun trenger for å kunne hjelpe deg med å løse dine problemer :)
Alle er vi ulike, men det er lett å relatere til det du skriver om, du fortjener hjelp og du fortjener å ha det bedre med deg selv. Ikke gi opp å prøve :)
Avatar

Ville bare si....

aug 9 2016 - 01:27
Jeg skulle ønske at du ikke hele tiden tok på deg den smilende problemfri masken....Det står respekt av å vise seg litt sårbar. Man behøver ikke fremstå som sur eller deprimert om man ikke smiler hele tiden. Og, dersom noen spør hvordan du har det da, kan du jo svare at " det går jo opp og ned....hvor god tid har du til å høre på?"
Jeg tror man må slippe ut litt frustrasjon jevnt over hele døgnet, da reduserer man på dem negative " mengden" når man blir hjemme alene.
Avatar

Re: Kunsten å snakke om depresjon.

aug 9 2016 - 10:06
Det står mye over her, så jeg vil bare komme med en kommentar i farten. Jeg har alltid vært veldig til å ta på masker, jeg gjør det fortsatt og blir ekstremt sliten av det, og sliten av å være sammen med andre mennesker på grunn av det. Men det var noe som endret mitt syn på dette, selv om det å endre seg selv, ikke er like lett.

Jeg møtte en person, som står litt nær og som man burde kunne dele litt mere enn bare overfladisk med, i min samboers familie, hans mor. Hun er alltid superhyggelig, høflig, veldig søt og omtenksom. Jeg vet hun sliter. Men hun deler aldri noe av det, aldri noe av seg selv. (Ikke med noen, ikke sin mann og sine barn). Det føler på en måte til avstand. Jeg vil gjerne kjenne henne, forstå henne, vite hvordan hun har det, men hun har bare masker. Så nå forstår jeg at andre mennesker gjerne vil se bak maskene, vil vite hvem de egentlig er og bli ordentlig kjent med dem. Man føler at man ikke blir stolt på, når folk holder på maskene.

Dette gjelder nok mest i relativt nære forhold og ikke i f eks jobbsituasjoner.
Stå på:)
Til forsiden