Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kronisk depresjon i 25 år

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kronisk depresjon i 25 år

juni 26 2022 - 08:42
På tross av moderat til alvorlig depresjon ca.80% i 25 år har jeg tatt høyere utdannnelse, fått drømmejobben, blitt gift og fått to barn. I 20-årene trodde jeg det skulle stabilisere seg når ting landet. Men det er altså blitt verre.
Verre på tross av at jeg har prøvd ulike medisinkombinasjoner, jobbet mindre, vært SM i lange perioder. Jeg lever et stabilt liv med tanke på søvn, mat, hvile når jeg klarer, jeg har oppsøkt gruppeterapi, en til en, ulike aktiviteter, ketaminbehandling, ECT( elektrosjokk). Det siste året har vært et mareritt. Jeg ble feilbehandlet mens jeg var innlagt frivillig, noe som førte til alvorlige bivirkninger. Samtidig har jeg et barn med ADHD som er helt ute av kontroll. Jeg og mannen går på kurs en gang i uka, følger opp BUP, lærere, skoler, snakker med foreldre. Jeg følger opp barna og klarer i perioder og være der for dem når jeg ikke er innlagt. Men jeg føler jeg har mistet livet mitt. Jeg har ingen følelser bortsett fra skam, sorg, angst og oppgitthet. Følelsen av at jeg vil dø er noe jeg tenker på hele tiden. I 25 år har jeg prøvd alt i min makt. Jeg har stått opp, gjort det jeg ikke har lyst til, holdt fast på rutiner så godt jeg kan, men blir igjen og igjen kastet tilbake i mørket. 50 millioner ville ikke gjort meg glad, selv at barna mine opplever fine ting klarer jeg ikke glede meg over sånn det er nå. Nå har jeg ligget i senga i to døgn lammet med angst etter sønnen min på 11 år kalt meg jævla hore og faren sin jævla pedo fordi han ikke fikk oreokjeks til frokost. Vi fikk dratt han med til BUP, snakket rolig om det, men valgte å avlyse ferien fordi jeg føler meg utrygg med han da han også slår og kaster ting.
Jeg er låst i et mørket. Det er som at håpet om et ok liv har forsvunnet mer om mer og nå er alt håp borte. Hva kan jeg gjøre? Jeg har lest 20 selvhjelpsbøker, hatt 30 behandlere, prøvd alt helsenorge har å tilby mot angst og depresjon (bipolar 2) Jeg har tatt egne ferier der jeg har prøvd mindfullness, aktivitet og møtt nye mennesker. Jeg har totalt mistet interessen for omverdnen, men har fram til jeg falt om i sengen allikevel klart å opprettholde kommunikasjon med mennesker. Hvordan kan jeg få et snev av håp tilbake når jeg drasser rundt på en kropp og sjel som er død?
Avatar

Hei!

juni 28 2022 - 00:02
Sendt PM.
Avatar

Kjære deg

juli 6 2022 - 08:49
Sterk lesing - virkelig sterkt!

Min første tanke var; få det offentlige til å ivareta sønnen.

Hvordan er dagene dine nå? Ligger du fortsatt i sengen?
Avatar

En sterk "fighter"

juli 6 2022 - 11:50
er det ingen tvil om at du er! Du har en styrke i deg som har klart alt dette for barna dine til tross for depresjonen, du kan være stolt av deg selv! Jeg tenker ellers at dere bør få avlastning med sønnen deres så fort som mulig, tenker da først og fremst i helgene, og eventuelt i skoleferier?, gjennom barnevernet.

Hva med vaske hjelp også(privat), så du kan få "hodet mer over vann".?

Til forsiden