Jeg har sliti med depresjon og angst i 9 år, og det er enda ikke bedre. Jeg og kjæresten snakket igår pga min egen familie dolker meg i ryggen, og det er utrolig dritt. Han sa hans erfaring om hans depresjonsperiode for 2 år siden. Han sier at jeg må bare ta meg sammen og bestemme at jeg ikke ska tenke på de tingene som har skjedd med meg. For det å bestemme seg sånn, funka for han. Jeg kjente på en skuffelse for jeg har virkerlig prøvd i 9 år.

Har ingen anelse om hva som har skjedd med deg. Men, å bare ta seg sammen og ikke tenke på noe høres generelt ut som en utrolig lite heldig strategi ettersom det kan føre til at man undertrykker en god del følelser som kommer og biter en i baken senere.
Også er det veldig forståelig at det er veldig tøft og få høre det fra sin nærmeste når det blir sagt på en sånn måte.
Ettersom du sier at familien din dolker deg i ryggen, er det en mulighet å holde seg unna de eller kommunisere din skuffelse til de?
Får du noe behandling for depresjon og angst?
Det høres veldig krevende ut å være i depresjon og angst i 9år.
Håper du finner en løsning som fungerer for deg slik at du kommer deg ut av det

Hvis ens egen familie "dolker en i ryggen" og man likevel opprettholder kontakten med dem, så er _det_ kanskje noe å skjerpe seg på?