Jeg vet ikke helt hvilket forum jeg skal skrive under, for det går innenfor flere kategorier, men det ble her. I en lang tid har jeg vært ekstremt sliten. Veldig psykisk sliten. Det begynte for 4 år siden når foreldrene mine skilte seg, veldig plutselig. Det var en veldig tøff periode av livet mitt, spesielt siden pappa presenterte oss (søsteren min og meg) for en ny kjæreste kort tid etter vi hadde fått vite om skilsmissen. Mine meninger ble ikke hørt, og jeg følte meg rett og slett overkjørt. Jeg turte heller ikke si ifra om hva jeg følte i fare for å være til bry for noen, som såklart var et resultat av at jeg var 15 år og usikker. Jeg slet lenge i ettertid med plager av det som ikke var snakket om, og fikk derfor store pusteproblemer, med andre ord lett angst. Det var heller ikke noe hjelp at mamma utviklet et alvorlig alkoholproblem etter skilsmissen. Hun drakk glass etter glass på hverdagene, og lillesøsteren min og jeg opplevde henne mer enn normalt beruset flere ganger i uken. Det var veldig ubehagelig, og jeg prøvde å snakke med henne flere ganger uten hell. Til slutt etter at jeg involverte pappa tok mamma litt grep, og sluttet å drikke. Men det tok ikke lang tid før hun var ute på det igjen. Det som er med mamma er at hun har en bra fasade å gjemme seg bak, det er ingen som tror noe sånt om henne. Hun har et ryddig og pent hjem og orden i sakene sine. Når hun er ute og ikke klarer å styre drikkingen med sine venninner synes de det bare er morsomt at hun blir litt full. Men de vet ikke det samme som jeg gjør. Jeg ble mer og mer skuffet, og orket ikke ta det opp. Jeg flyttet til pappa for en periode, for å komme meg bort fra det. Da jeg igjen flyttet tilbake til mamma var det ikke noe bedre. Det toppet seg på en middag hos besteforeldrene mine hvor søsteren min og jeg måtte så godt som bære henne hjem. Da tok hun ordentlig grep og oppsøkte behandling og begynte på medisiner. Det gikk en lang periode, og mamma klarte å ikke drikke. Men det vanskelige er at mamma er dårlig til å snakke om sine egne problemer som gjorde det vanskelig for meg å ta opp, og spørre om hvordan det gikk. Hun holdt i ca et halvt år før hun sprakk. Det første jeg merket var at hun stjal drikke fra meg, og prøvde å skjule det. Etterhvert fant jeg tomme vinflasker i skapet hennes, og i vesken hennes. Det kom skuffelser på skuffelser, og jeg orket ikke lenger si ifra til henne. Det trakk meg lenger og lenger ned. Skuffelsen, bekymringen men også sinne var det jeg følte på. Hvordan kan noe gjøre meg så vondt? Mulig egoistisk å tenke, men likevel. Jeg er datteren hennes. Jeg følte ikke at hun så meg og mine følelser oppi alt dette.
I fjor fikk jeg meg kjæreste. Han var en del år eldre enn meg, men det var en jeg følte at forstod meg, og hørte på meg oppi en vanskelig situasjon. Jeg følte meg ekstremt alene. Jeg hadde ingen å snakke med, selvom jeg kunne snakket med flere venninner var det ingen av dem jeg trodde ville forstå det. Men han gjorde. Prøvde sitt aller beste ihvertfall. Så ble det plutselig ille. Han klarte ikke stole på at jeg fortalte sannheten om hvem jeg var med, og når han ble full ble han ekstremt ekkel å ha med å gjøre. På det værste var det ekle trusler mot meg og familien. Likevel klarte han alltid å lure frem noen søte meldinger med hjerter om hvor lei seg han var og at det aldri skulle skje igjen Det skjedde likevel flere ganger. Og han klarte heller ikke legge ting som hadde skjedd tidligere bak seg. Ting jeg hadde gjort galt måtte han alltid dra opp gang på gang. Det er vondt å bli minnet på. Ihvertfall når det var ting jeg visste jeg kunne unngått. Jeg var ikke alltid like flink til å fortelle ham ting, ting jeg glemte å fortelle eller ting det bare ikke falt meg inn å fortelle. Han ble like sur hver gang. Og gang på gang følte jeg meg trukket lenger og lenger ned. Jeg følte han trakk meg ned, for å reise seg selv. Mulig det var på grunn av den dårlige psyken min jeg følte det sånn, men det var en utrolig ekkel følelse, det å føle at man aldri får til noe, selvom man vil. Det har ikke blitt noe bedre. Jeg er konstant sliten, og føler meg tappet for energi. Jeg føler meg ensom selvom jeg har mennesker rundt meg, og jeg har det vondt med meg selv. Jeg kan finne på å gråte av de minste ting, uten at jeg skjønner det selv. Jeg klarer ikke sette ord på hva jeg føler eller hvorfor jeg føler det. Alt føles bare fjernt og rart. Jeg føler meg ikke som meg selv lengre. Mine handlinger er ikke den jeg er. Jeg vet ikke hva som skjer. Som om jeg går rundt i en tåke. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut.

Hei,

det er veldig trist å lese den tunge historien du beskriver og jeg føler meg lit maktløs overfor spørsmål om hvordan jeg kan gjør dagen din lit bedre.

La meg sende deg en klem med de beste tankene.

Du har veldig mye å bære på, - kropp og psyke sier ifra når belastningen blir for stor. Søk hjelp for å få lettet denne byrden din. Så får vi håpe det gradvis slipper taket, og du kan møte livet som har så mye å by på. Jeg får veldig vondt av deg. Ønsker deg alt godt i livet framover. Klem.