Hei

Tenkte jeg skulle dele en følelse, har alltid før meg meget alene, vokst opp i en bygd uten mobil dekning og med en klasse på 7 stk som flytta til i en alder av 9, så jeg ble fort stemplet som en bygutt allerede når jeg kom - og fikk ikke mange venner, hold det gående i ett samfunn som var helt forskjellig fra meg frem til 9. klasse hvor vi ble ble flyttet på hovedstaden av vårt lille bygde samfunn med hele 16 stk i klassen, som var det største som har vært på sikkert 15 år - her igjen ble jeg, og dem som gikk i klasse med meg både mobbet pga bygde orginalitet, fedme, og alt disse kunne si for å holde oss nede - jeg som allerede hadde følt på dette sa sterkt imot, og tenkte mine ex klassekamerater kom til å støtte meg, men fikk heller kjeft fordi jeg blanda meg inn - selv om jeg prøvde å beskytte dem som var dritt mot meg tidligere. Endelig var ungdomsskolen ferdig, og jeg kom meg på videregående hvor jeg kunne prøve enda en gang på nytt, kanskje med folk med egne interreser - men pga familien måtte jeg dra hjem og jobbe i helgene på gården vår, og på 3 året på videregående hadde jeg sagt nei til å dra hjem flere ganger fordi jeg ville være med venner osv. så kommer min onkel plutselig på døren en lørdag morgen, å sier at min far er død - å etter masse sorg med meg, min mor osv - så beskylder hun meg for min fars død, pga jeg ikke kom hjem å hjelpet til, å jeg fikk ikke komme hjem på nesten 5 år, å hun nektet å snakke med meg, jeg var da 18 år når dette skjedde. Etter dette fikk jeg en kjærest, vi var kjærester i 9 år før hun var utro med min beste venn, og jeg måtte selge huset vårt og bilene for å få endene til å møtes. Det er nå 4 år siden, men jeg jobber enda med å finne lykke i hverdagen! Men uansett, tenker på alle i coronaen, å håper dere har det aiit ! Sorry for skrivefeil :-D

For en historie du bærer med deg. Og for en skyldfølelse dom ble pålagt deg som barn. For det var jo det du var. Hvordan har du hatt det i voksenlivet på grunn av den påkjenningen din mor påla deg? Å bli beskylder for en forelders død må ha skapt mye vondt i deg. Jeg kan ikke tenke meg det en gang. Jeg har så forståelse for st du ville være med venner å skape et nettverk for deg selv, spesielt med den erfaringen du fikk tidligere i livet.

Leser at du har hatt motgang i ettertid også med kjæreste som sikkert såret deg mye. Og ikke minst kameraten din. Det er så trist at folk ikke forstår hvilken påkjenning det kan ha for et menneske.

Hvilken lykke søker du i hverdagen? Er du i en jobb du trives i? Har du et sosialt nettverk som du kan dele dine følelser med?
Det høres ut som tunge prosesser og jeg lurer på om du noen gang har fått hjelp til å bearbeide dem? Kanskje det er starten for å finne den lykken du søker. Er selv i en prosess om å finne en mer tilfreds og lykkelig fremtid☺️

Ja, det var en kjip historie, bro. Ut fra historier man leser i nyhetene, så er det nok en del bønder som sliter litt. Kanskje det har med å gjøre at man blir presset inn i ting man egentlig ikke vil. Kanskje din far hadde det vanskelig med å takle alt, men det var ikke din feil.

Stå på!

Det var veldig dumt at moren din la på deg skylden el prøvde å gi deg dårlig samvittighet på grunn av dette med faren.Jeg tror egentlig hun ikke mente det hun sa men at i sorg så sier man mye rart uten å mene.Tror det har med fortvilelse og urettferdighet å gjøre.Så jeg tror ikke moren din mente det.Du har alltid prøvd å passe inn og mobbing kjenner jeg også godt til.Det er fælt å oppleve så du har oppi alt dette prøvd å passe inn overalt så skjer dette med kjæresten din og kompis.Det er også veldig trist for dere var lenge sammen du og kjæresten din og for en venn noen ganger svikter de en tenkte skulle aldri svikte.Nå vet jeg ikke om du lenger har kontakt med kompisen men tror jo ikke da han skuffet deg så skjønner det uansett om dere har kontakt el ikke.Du er ganske ung uansett.Håper du får hjelp for dette slik at du kommer deg gjennom og ønsker deg virkelig lykke til.Husk du fortjener det beste og ta vare på deg selv i corona tida.