Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjenner de egentlig til mitt nærvær?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjenner de egentlig til mitt nærvær?

aug 27 2016 - 21:17
Holder alt kort.
hatt depresjoner så lenge jeg kan huske. er ikke så altfor gammel. (22)
men depresjonene har festet seg godt siden barndommen.

har venner, jeg bryr meg om de.
spørr hvordan de har det, stiller opp og lytter til de.
hjelper de med det som trenges. om det så kreves erfaring eller ikke.
en av alle vet att jeg er deprimert. att jeg har angst, att jeg er redd og sliten.
jeg prøver og skjule det, tror jeg har gjort en god jobb der.
fordi enkelt og greit, de spørr aldri hvordan JEG har det.
sist jeg fikk det spørsmålet av noen så var den personen, meget full.

fordi helt ærlig, så er jeg litt tapt i mørket.
jeg finner ikke veien ut igjen.
jeg trenger noen som kan hjelpe meg ut av mørket igjen.

-Qrizzly
Avatar

Hei gode deg

aug 28 2016 - 10:47
Var bare en tanke som dukket opp da jeg leste denne. Hva om vennene dine har en anelse om at du har det vanskelig og ikke tør å spørre fordi de ikke vet hvordan de skal reagere? Jeg anbefaler deg og langsomt fortelle vennene dine mer og mer. Vit at du er heldig som har venner og at du har kapasitet til å ta vare på dem. Gjerne kom med motargumenter. Det er godt å prate om temaet
Avatar

hei bø.

aug 28 2016 - 12:29
har ikke mot argumenter, vet ikke hva jeg da skal skrive.
men er jo alltid greit og snakke om temaet.
Avatar

Re: Kjenner de egentlig til mitt nærvær?

aug 30 2016 - 22:40
jeg skjønner igrunn litt hva du mener.
Jeg er dog 8 år eldre og har gått å "gjemt" mitt tungsinn ganske lenge.

Jentene i min nærmeste vennekrets vet at jeg hadde det tøft og skadet meg selv når jeg var 16/17år, men ingen av de vet at den destruktive delen av meg fortsatt eksisterer, heldigvis er episodene færre og lengre imellom, men "mørket" som du fint beskriver det som er fortsatt tilstede.
En av mine venniner var åpen med oss for ikke lenge siden om at hun ikke alltid tenker de høyeste tankene om seg selv og at hun har vært i samtaleterapi osv.. her hadde jeg all mulighet til å være ærlig og fortelle at vet du hva, jeg kjenner meg igjen i tankene dine, men jeg knep igjen og ville ikke "stjele" oppmerksomheten.
Men jeg tenker at det er viktig at det skjer i riktige omgivelser, ikke i fylla som du beskriver den siste gangen noen lurte på hvordan du egentlig har det.

har du noen voksne rollemodeller du stoler på? noen du kan åpne deg for? tror det kan være et riktig sted å gå, men hvem er vel jeg å uttale meg så mye egentlig som heller ikke klarer å snakke om og sette ord på tanker og følelser ovenfor andre mennesker.

Til forsiden