Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjærlighetssorg som har gått over til depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjærlighetssorg som har gått over til depresjon

nov 20 2016 - 23:49
Usikker på hvilken kategori dette egentlig hører hjemme i. Det startet som kjærlighetssorg, men har vel utviklet seg til en solid depresjon etter hvert. Jeg har aldri vært noe sosialt vesen, og har alltid foretrukket mitt eget selskap fremfor å "henge med venner". I 2008 møtte jeg ei dame på nett som jeg ble sammen med. Da var jeg 28 år. Det varte i rundt to år, og det var jeg som ikke syntes følelsene var som de burde være, og derfor avsluttet det. Jeg angret ganske fort etterpå, men siden jeg hadde vært vinglete siden dag én, så ble jeg blankt avvist. Etter det har ting egentlig gått nedover. Nå har jeg blitt 37 år, og sitter regelmessig i sofaen med pistolen i hånda og lurer på hvorfor jeg skal gidde å fortsette.

Etter at det ble slutt så jeg ikke så mørkt på det. Det tok meg ikke så langt tid å finne eksen på nett, så jeg tenke ikke at det skulle bli særlig vanskelig denne gangen heller. Men der tok jeg feil. Nå har jeg forsøkt i kanskje fem år. Jeg har møtt mange, men jeg blir som regel avvist etter første møte. Noen har jo jeg også avvist, men det er unntaksvis. Synes ikke jeg har for høye krav heller. Eksen min er kanskje en sekser å se til, og det er vel ikke å kreve for mye. Utover det har jeg egentlig ingen konkrete krav så lenge vi begge trives i hverandres selskap.

Å være uten dame er for meg en meningsløs tilværelse - i hvert fall etter å ha opplevd å ha det. Jeg finner ingen glede i hverdagen lenger ettersom jeg ikke har noen å dele den med. Ingenting jeg vanligvis synes jeg gøy er det lenger. Hvis jeg prøver å gjøre noe gøy blir det bare overskygget at tanken på at jeg ikke har noen.

Jeg synes livet mitt er så enkelt på alle andre måter, men å finne i dame klarer jeg bare ikke. Å gå på byen byr meg i mot, og ikke tror jeg det er måten å finne henne på heller. Jeg har uansett ingen å dra på byen med. Nettet er nok arenaen jeg må sette min lit til. Ikke forstår jeg hvorfor jeg bare blir avvist heller. Synes selv jeg ser helt grei ut, og har da såpass selvinnsikt at jeg vet jeg ikke fremstår som en "raring". Mange av datene går veldig bra, med masse latter, og god stemning. Men når jeg sender dem melding senere synes de ikke det var noe å satse på. Til å begynne med brydde jeg meg ikke så mye. Det var jo bare et lite tilbakeslag. Ordner seg det. Men nå har det pågått i flere år. Humøret går bare nedover, og jeg blir stadig mer usikker på om det kommer til å ordne seg. Jeg vil ikke tillate meg selv å bli førti, og fortsatt sitte her som en mislykket tosk. Ja jeg har bolig, bil, jobb, bla bla. Flott det, men jeg har ingen å si hei til når jeg kommer hjem, og når jeg kommer hjem har jeg mest bare lyst til å grine.

For et par år siden begynte jeg i en pistolklubb ene og alene for å skaffe meg en pistol jeg kunne ha i tilfelle det skulle bli for ille. Kanskje en gang i uka - mest i helger - sitter jeg i sofaen med den i hånda. Helgene er verst. Det er jobben som holder meg oppe. Der merker ingen noe. Jeg hater når det er ferie, påske, og den slags. Alle slags fridager egentlig. Og nå er det straks jul. Hurra...

Jeg har vært innom fire psykologer. Noen private, noen offentlige. Hos alle har konklusjonen vært den samme. Jeg har hele veien ment at ei dame vil løse alt for meg, og det tror jeg fortsatt. Det hadde vært helt topp om jeg kunne klart å nyte livet uten ei dame, og det har vært innfallsvinkelen hos psykologene. Innerst inne har jeg dog ingen tro på det. Det er jo ren biologi at man skal ønske å ha noen! Svaret fra psykologene er jo at de selvsagt ikke kan skaffe meg ei dame - så her står jeg da. Aner ikke hva jeg skal gjøre annerledes. Overlevde denne helga i hvert fall.

Takk til alle som gadd lese hele :) Vet ikke hva jeg forventer av eventuelle svar, men jeg fikki hvert fall skrevet det...
Avatar

Re: Kjærlighetssorg som har gått over til depresjon

nov 21 2016 - 21:28
Det kan jo være bra bare å få skrevet ned det en tenker på/sliter med:-).

Lurer på om du fikk det litt bedre etterpå, men det løste jo trolig ikke problemet ditt da. Om å få en kjæreste.

Tenker også at det er helt naturlig å ønske noen å dele livet ditt med.

Ikke rart heller at du nå har fått en depresjon, du har jo virkelig prøvd å få ønsket ditt oppfylt over lang tid uten resultat. Da skal en være uvanlig sterk om en ikke blir deprimert til slutt.

Har du lyst på en nettvenn:-)? Sender deg en venneforespørsel i alle fall:-).

Til forsiden