Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjæresten min tok selvmord og jeg håndterer ikke sorgen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjæresten min tok selvmord og jeg håndterer ikke sorgen

sep 14 2016 - 08:42
Kjæresten, eller exen egentlig, hang seg for en måned siden. Vi hadde ikke kjent hverandre så lenge, 6 måneder, men forholdet ble veldig intenst veldig fort. For intenst til at jeg klarte å håndtere det, så jeg slo opp. Og ca en måned etter var han død.. Jeg var den eneste han hadde sagt noe til om hvordan han hadde det og jeg tvang han til legen, men det gikk liksom ingen vei og han mista veldig håpet etter de ikke tok han på alvor. Jeg sa det ikke til noen, jeg bare stakk. Ble stressa og stakk.

Har slitt med angst og depresjon siden 12 års alderen, noe jeg aldri har turt å oppsøke hjelp for. Er 21 nå. Jeg har håndtert dette med å.. Bare ikke håndtere det. Jeg har lært meg å fortrenge alt og depresjonen har grodd seg fast til en konstant apatisk tilstand. Pusha grensene mine helt drøyt når jeg prøvde meg på det forholdet. Klarte ikke å åpne meg nok til å slippe følelsene til og klarte ikke godta eller forstå kjærligheten han hadde for meg. Bruddet var tungt for oss begge, men sikkert tyngre for han. Jeg var like apatisk som alltid.

Han sendte meg en hade melding den kvelden det skjedde. Sa at han ikke orket mer og at han skulle henge seg nå og at han var glad i meg. Og jeg var full og hadde lagt meg så klarte å ikke få med meg "jeg henger meg nå" delen. Så svarte han bare på meldinger istedenfor å ringe. Og var så slem.. Jeg var så slem. Forstod alvoret etterhvert. Han hadde sendt ish sånne meldinger før, men noe var liksom annerledes denne gangen. Når han sluttet å svare ringte jeg politiet. Men de kom for sent. Har fått utrolig mye støtte fra familien hans (som jeg traff for første gang i begravelsen) og bestevenninnen hans. Men jeg ser at det er min feil, jeg har blod på hendene og jeg skammer meg sånn. Klarer ikke akseptere at han er død. Han kan ikke være død. Jeg flytta når vi slo opp så vi er i forskjellige byer og det er så lett å late som. Jeg har bare låst meg inne, kommer meg kun ut når jeg må til legen. Drikker mye. Klarer ikke spise, får ikke sove. Har prøvd tre forskjellige sovemedisiner og ingen av de gjør meg trøtt nok til at jeg sovner. Klarer ikke sove med lyset av og må ha noe som distraherer, som igjen gjør at jeg ikke får sove. Jeg klarer ikke tenke på det, jeg fortrenger det bare sånn som jeg har gjort med alt annet hele livet. Gjør det ikke med vilje heller, det går på automat. Og når jeg faktisk innser det og knekker så er det så ubeskrivelig vondt jeg bare.. Jeg visner og graver det ned igjen. Trodde jeg hadde følt på det det var å føle på av smerte men dette er et helt eget nivå.

Nå ser jeg ingen utvei. Ser ikke hvordan dette skal gå, ser ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette hullet, hva som skal snu for at jeg klarer hverdagen igjen. Jeg er så knust. På mandag drakk jeg meg full og knakk helt. Klarte ikke slutte å grine, fikk ikke puste, klikka helt. Følte tidlig på dagen at det bare var nok. Følte jeg ga opp, alt ble for tungt og jeg fikk nesten en ro i å vite at jeg hadde gitt opp og at nå kom jeg til å slippe å våkne og slippe mer av dette mørket. Hadde prøvd å nå ut til de to vennene jeg føler jeg kan snakke om dette med og ingen svarte. Hadde sendt melding til bestevenninna hans, som jeg heller aldri har møtt men har snakket litt med nå i etterkant, men hun svarte heller ikke. Jeg følte meg så dønn alene.. Så skjedde det noe, klarer ikke forklare det og har fortrengt hele kvelden så husker ikke helt heller, men jeg reiste meg og gikk bestemt til kjøkkenet og plukka opp en kjøkkenkniv. Fremdeles hysterisk. Og i det jeg tok opp kniven ringte bestevenninnen hans og hun klarte roe meg ned og vi snakket i 4 timer. Det var veldig fint og jeg er så takknemlig for at hun gadd å gjøre så mye for en så og si fremmed person. Men jeg kjenner at alt er annerledes nå etter den natten. Alt føles tyngre. Jeg griner mye lettere, isolerer meg mye mer, sluttet å tenke på hvordan ting skal gå fremover og bare låst meg i øyeblikket her og nå, alt føles mye tyngre og jeg er så bitter og sur på livet. Jeg vet ikke.. Jeg ser ikke for meg at jeg klarer å ta livet av meg nå. Men det gjorde jeg ikke den kvelden heller, og hvem vet hva jeg planla med den kniven. Vurderer å be om innleggelse, men usikker på om det faktisk komme til å hjelpe eller om det kommer til å bli verre. Jeg kommer meg allerede ikke ut og får angst av tanken på å se mennesker. Her har jeg hvertfall mat tilgjengelig (er veganer så tror ikke spisingen hadde forbedret seg på sykehus), jeg har trygge omgivelser, har noenlunde rutiner. Tørr ikke gå ut før det blir mørkt, men når det er mørkt går jeg som regel ut og tar en røyk og tenner et lys for gutten min. Kan få besøk når som helst. Har litt frihet på en måte. Men samtidig vil jeg ikke dø og jeg kjenner ikke igjen det som skjer med meg nå. Det får depresjonen til å se ut som stein i skoen. Vil helst unngå innleggelse, men er mye alene. Har kun en venninne jeg faktisk orker å møte, ellers har mamma kommet innom og rydda og vaska litt for meg men blir utrolig sliten av å ha hun her. Hun maser og trør liksom feil hver gang.

Føler bare ikke det kommer til å være verdt det. Ser ikke for meg at det kommer til å ordne seg.. Forstår ikke hvordan. Det er bare jævlig alt. Ingenting gir mening og alt er bare feil og slitsomt og vondt. Og jeg kjemper så hardt bare for å klare å ligge å se tv hele dagen og det er ikke verdt det. Det er så tungt.. Jeg vil bare bli bedre, men jeg ser ikke for meg hvordan det skal gå. Har god dialog med legen og går til krisehjelpen en gang i uken. Blir sliten av å være hos hun på krisehjelpen. Føler ikke det gjør noe og får ikke noe fremgang, klarer ikke åpne meg til hun dama og gruer meg til hver time. Er motsatt hos legen, får siste time hos hun en dag i uken og er åpen og ærlig, men situasjonen forblir jo den samme... Han svarer meg ikke på meldingene uansett, han kommer ikke til å ringe meg, han kommer ikke tilbake til meg fordiom.
Avatar

<3

sep 14 2016 - 20:16
Tror ikke så lite frihet hadde hjulpet, tvert imot. Tror jeg hadde mista bakkekontakten helt.

Forstår ikke hvordan livet skal bli noe som er verdt å kjempe så hardt for etter dette. Har kjempet halve livet og såvidt komt meg gjennom hverdagen, har levd et liv uten mening og uten noe. Ingen følelser, ingen energi, ingen interesser, ingenting. Det kan umulig bli bedre av dette og da ser jeg ikke helt hva jeg kjemper for. Hvorfor jeg skal gidde. Tenk om jeg må klore meg gjennom de neste 10 årene for så å innse at jeg ikke kommer meg noe lengre? Var det verdt ti år i denne gjørma? Jeg kommer aldri til å klare et forhold, jeg kommer til å bli enda mer avstumpa og innelukka. Jeg slet med det før jeg drepte skatten min og nå.. Nå kommer det bare ikke til å gå. Det er ikke realistisk. Det er ikke realistisk å anta at jeg kommer til å plutselig elske studiet jeg gikk på (har permitert meg dette året) som igjen kommer til å lede til en jobb jeg trives i og en hverdag jeg liker. Jeg kommer aldri til å føle glede, kommer aldri til å føle noe annet enn angst og jeg kommer alltid til å være sliten. Kommer aldri til å klare å senke skuldrene. Alt sliter meg ut, og nå har jeg tatt mer dritt enn jeg klarer å holde og jeg ser bare ikke poenget. Vil ikke dø men vil ikke være meg lengre heller. Ser ingen løsning på noenting. Er bare så sliten og så alene og jeg orker ikke mer.
Avatar

Føler med deg.

sep 15 2016 - 00:09
Kjæresten min tok sitt eget liv for 14 år siden. Grusomt.
Avatar

Hei

okt 1 2016 - 08:47
Hvordan går det med deg? Håper du føler deg bittelitt bedre og at du har gode stunder til tross for at ting føles vanskelig. God helg! Klem
Avatar

Hei

okt 10 2016 - 22:01
Hei!

Jeg fikk tårer av å lese det du skriver. Det er skikkelig forferdelig det som skjedde. Jeg vil begynne med å si at du ikke må klandre deg selv for dette for det er ikke din feil. Han hadde et valg og han valgte å ta livet sitt. Han hadde det vondt, men samtidig er vi ansvarlige for våre egne liv. Vi kan ikke være i et forhold fordi vi syns synd på den andre. Følelsene mellom de det gjelder må være gjensidig og må føles rett for begge.

Jeg forstår veldig godt at ting føles håpløst for deg nå og at du ikke ser at det kan bli bedre, men jeg håper virkelig at det ordner seg for deg. Jeg håper du kan gripe fatt i alle de du har rundt deg og at de kan hjelpe deg så godt de kan. Det er heller ingen skam å ta tak i folk i hjelpeapparatet og husk at feks Mentaltelefonen har oppe døgnet rundt. Jeg har pratet med dem selv. Som regel har jeg følt meg lettere etterpå. Får lyst å gi deg en klem og si at du ikke må klandre deg selv. Det høres ut som du har nok å tenke på utenom også skal du legge på deg skyld og skam for det som skjedde.Hva tror du de rundt deg tenker? De kan kanskje føle skyld de også. Det er naturlig å tenke: Hva kunne jeg gjort for at de ikke skulle tatt livet sitt? Jeg har ikke gjort nok osv. En gjør så godt en kan, men at noen velger å forlate denne verden er deres valg. Det er ingens skyld.

Jeg ønsker deg god bedring og lykke til. Ikke nøl med å skrive til meg i innboksen om du vil.
Håper at dagene kan bli litt lettere for deg dag for dag. Det er som regel et lys i tunnelen selv om det kan være vanskelig å se.

Sender deg et <3 og håper alt det beste for deg!

Avatar

okt 17 2016 - 15:10
Går ikke så mye bedre. Fått en psykolog og var på første time idag, men har egentlig bare gitt opp. Venter bare på at jeg og kan få dø.. kommer ikke til å bli bedre, kommer ikke til å sitte igjen med noe som er verdt dette slitet. Kommer aldri til å bli greit. Er bare så sliten, vil det skal ta slutt, vil ikke mer.
Avatar

Hei

okt 19 2016 - 01:10
Det blir bedre. Det lover jeg deg! Håper du får ut alt til psykologen! At han/hun innser alvoret og gir deg tett oppfølging. Omså vis han/hun det du har skrevet her. Det du har opplevd må bearbeides med hjelp utenfra! Sender deg gode klemmer og håper du ser litt lysere på ting etterhvert
Avatar

okt 24 2016 - 11:24
Ja, men uansett om psykologen skulle hjelpe var det ikke spesielt mye å skryte av før han døde heller. Sleit meg ut med å opprettholde et noenlunde vanlig liv med utdanning og litt sosialt. Er lei av å måtte kjempe for ting som bare kommer for alle andre. Jeg var for sliten for en ny kamp til å begynne med, og dette er det vondeste jeg har opplevd. Det er helt ubeskrivelig.. ser ikke for meg at en psykolog kan fikse meg nok til at jeg faktisk kommer meg ut på andre siden med noe som gjør det verdt det. Ser ikke vitsen i å slite seg gjennom fem års skole for så å få en jobb du må slite deg ut bare for å møte opp på. Kommer aldri til å klare noe forhold, sleit utrolig mye med det før dette skjedde og nå tørr jeg ikke møte nye folk fordi jeg er redd jeg dreper dem og. Håper det går over og jeg kanskje kan møte nye venner etter kanskje noen år, men et forhold blir bare urealistisk. Så hva sitter jeg igjen med da? En 3 årig utdanning som tok 5 år og nesten tok livet av meg, også en jobb som kommer til å gjøre det samme. Er det verdt det å ha det så vondt hele jævla tiden? Ser ikke velt vitsen...
Til forsiden