Uansett hva jeg gjør, uansett hva jeg ikke gjør og følelsene rundt alt, så har jeg så lyst til å bare gi opp.. jeg klarer ikke å kjempe mer for meg selv.. kan jeg gi opp?
Alt gjør så vondt og alt har blitt for vanskelig!

megmegselvogjeg: Selvfølgelig KAN du gi opp. Det er ditt liv og din rett som menneske - uansett hva visse latterlige "lover" og sosiale "normer" måtte forsøke å fortelle deg.

Så du KAN gi opp hvis du vil - men for din egen del ville det vel ha vært best om du faktisk fikk tilbake livslysten/livskraften til å fighte videre isteden...? Du har jo alltids muligheten til å gi opp - så hvorfor ikke utsette det litt og heller gi livet en sjanse til først...?

Gresshoppe: «Du har jo alltids muligheten til å gi opp - så hvorfor utsette det litt og heller gi livet en sjanse til først...?» Vel, jeg føler jeg har gitt dette livet nok sjanser. Det alle andre forlanger at jeg burde klare å gjøre for å bli bedre det klarer jeg faktisk ikke.. jeg har levd for lenge i det samme mønsteret til å klare å snu, folk forventer at siden jeg er voksen så burde jeg klare dette. Men det ender som regel opp i så mye gråt, så mye redsel og angst.. det hele er så vondt! Jeg har det vondt og jeg har ikke lyst lengre..

Skjønner du må ha det vondt og at du føler det er håpløst fordi du føler du ikke klarer det andre forventer fordi du er fanget i det gamle monsteret.jeg vil du skal vite en ting at du prøver så godt du kan.du kjemper det du kan og det du klarer.husk det at du gjør faktisk det du kan.tenker på deg.

Mrsfreak1983: Det er vanskelig å ta til seg positivitet i disse dager men takk for det du skriver uansett! Jeg har det ikke lett, å føler meg sviktet av helsenorge. Føler jeg står så alene og at jeg blir bare dårligere og dårligere. Jeg vet liksom ikke om jeg orker dette stort lengre...jeg har mistet gnisten selv å prøver og dra energi av andre..

Det er forståelig at det er vanskelig å ta til seg positivitet når du er så langt nede.blir du ikke ivaretatt.har du bestilt time hos fastlege.høres ut at du trenger hjelp rundt deg nå.det er ikke bra at du blir dårligere og dårligere.du skal ikke måtte stå alene oppi dette.

Sendt deg mld. Men jo, jeg har vært hos fastlege men lite hjelp å få, eneste jeg fikk vite var at ventelisten til DPS var på over ett år, å at det ikke var sikkert jeg trengte det om ett år.. så jeg vet ikke...

Føler meg veldig alene i dette og meget trist i kveld.. frustrerende å leve i dette :(

Jeg har skjønt at det kan være trangt om plassen på DPS avhengig av hvor man bor, så de prioriterer gjerne de mest alvorlige tilfellene. Jeg vet ikke om ditt tilfelle er alvorlig nok utifra deres vurdering. Dvs. det er jo åpenbart alvorlig, men igjen, det kan være generell plassmangel.

Jeg har selv blitt avvist to ganger det siste året når jeg har søkt på bakgrunn av selvmordstanker, og jeg har ikke akkurat planlagt å ta mitt eget liv selv om jeg har de tankene, så det påvirker kanskje vurderingen deres, men jeg aner ikke. Vet bare at det er tungt å få avslag, men legen din burde uansett søke.

Du har heller ikke blitt henvist til offentlig psykolog? Du må jo få noen å snakke med, selv om DPS kanskje ikke er et alternativ.

Sjekk evt. ut noe som heter Rask psykisk helsehjelp og Angstringen, i tillegg til å få legen til å henvise deg til noen å snakke med. Hvis legen ikke tar deg på alvor, kan det absolutt lønne seg å bytte lege.

gummihjerte: Takk for ett ærlig svar. Jeg går allerede til en terapeut som jeg treffer en gang i mnd, dette igjennom kommunen. Det som er tøft er at det er så sjeldent og siden jeg allerede har den mekanismen at jeg sliter med å dele ting som har skjedd så føles det litt ut som om noen sårer deg gang på gang men at du ikke kommer deg videre.
Når det kommer til fastlegen så er det eneste hun har sakt er at DPS har veldig lang ventetid. Og hun så like hjelpesløs ut og ga uttrykk for det også siden hun ikke viste hva man skulle gjøre da det var så lite andre tilbud.. så jeg vet ikke jeg.. Rask psykisk helsehjelp finnes ikke i min kommune dessverre og ikke nærliggende kommuner heller. Angstringen trur jeg er litt «feil» sted og være. Jeg trur helt ærlig jeg ikke hadde turt å møte opp, dette er noe jeg avskyr ganske så sterkt.. mulig du føler det er en dum tanke, men jeg vet at jeg legger på mye positivitet hvis jeg omgås for mange folk som i slike grupper for å høres bedre ut. Trist men det er slik jeg er!

Tror det er ganske normalt å føle at man vil kamuflere sine egne problemer med falsk positivitet. Det er jo ikke sånn at man åpner seg opp helt for hvem som helst når man føler seg ekstra sårbar.

Det er ikke sikkert Angstringen er rett sted, men det som virka som en fordel med gruppene, er at de ledes av tidligere deltagere i stedet for terapeuter. Jeg syns iallfall at det hørtes mindre "truende" ut, selv om jeg ikke har mulighet til å delta selv. Jeg bare tenkte det kanskje kunne hjulpet for å ikke føle seg helt alene i utfordringene med negative tanker og følelser.

Det er ingen mulighet for å få time oftere hos nåværende terapeut? Har du vært åpen om hvordan du føler for å gi opp? Jeg tenker at legen bør søke selv om det er lang ventetid. Jeg mener, det kan vel ikke ta like lang tid for alle når de vurderer etter behov. Den er kanskje lang, generelt, men hvis det er kritisk nok må man vel få hjelp tidligere enn andre.

Ja, du har nok helt rett i at man ikke åpner seg for hvem som helst når man føler seg ekstra sårbar, og nå som jeg er så vanvittig sårbar som jeg er så blir jeg så utrolig isolert og føler meg veldig alene i alt sammen.

Jeg viste ikke om Angstringen så jeg skal hvert fall ta meg tid til å lese litt mere om det, jeg har jo tid nå så... og alt for å slippe de tunge tankene som dukker opp nå i kveld, eller slippe og slippe, enklere sakt en gjort men, du skjønner vel.

Nei, det er ingen mulighet for å få oftere time hos terapeut, følte meg tøff å spurte om det. Men jeg kjente veldig på angsten og skuffelsen når terapeuten sa at hun ikke hadde kapasitet eller kommunen hadde ikke det. Føler jeg prøver på å gi meg selv mer hjelp men det til ingen nytte og i slite tilfeller så føler jeg meg ikke viktig og ingenting. Jeg har fortalt at jeg sliter med selvmordstanker, og at alt føles veldig vanskelig.
Jeg får nok nevne DPS til fastlegen igjen så får jeg se hvordan det går, syns det er tøft å be om hjelp enda en gang, det krever vanvittig mye av meg og jeg begynner å bli lei..

Ja, det skjønner jeg godt. Det er vanskelig å be om hjelp når man sliter, og det er vondt å føle at man ikke får nok hjelp, men det var veldig modig av deg å være åpen om hvordan du føler deg.

Det finnes ikke noen andre former for gruppeterapi du kan henvises til? Det var iallfall det DPS anbefalte meg hver gang jeg fikk avslag (eller offentlig psykolog). Jeg har generelt ikke mulighet til å delta i gruppeterapi, men jeg merker det hjelper å være sammen med andre, selv om jeg ofte føler for å isolere meg. Terapien er naturligvis en litt annen måte å sosialisere på, men kanskje det kan hjelpe likevel.

Har du prøvd antidepressiva? Og har du tilfeldigvis mulighet til å ha noe samvær med dyr? En i familien min låner en hund med jevne mellomrom, og det hjelper veldig for å flytte fokus og ikke føle seg så ensom. Jeg har ikke overskudd til noe lignende selv, men jeg syns også det hjelper å ha besøk av eller besøke noen med dyr.

Jo, takk modig eller ei, det var en kort følelse og det krevde mye. Jeg vet ikke om jeg er psykisk sterk nok til å be om hjelp en runde til, jeg er så sliten og så lei.
Enormt tøft å måtte opp å ut i dag, føler jeg har lyst til å sette meg ned å bare gråte, føler jeg allerede har tapt. Alt føles ikke greit og jeg sliter voldsomt med angsten nå om dagen.

Jeg har alltid vært veldig redd for gruppeterapi, jeg vet ikke helt hvorfor...eller jo jeg gjør vel egentlig det men ja.
Bare å sende meg ett brev her inne elns hvis du er nysgjerrig (kanskje feil bruk av ord men) så kan jeg forklare litt mer der, føler ikke for å måtte fortelle alt åpent her på forumet.. takk uansett!

Det høres ut som du har det veldig vondt og tungt. Og mellom linjene tolker jeg det da som du har vært igjennom veldig mye tungt i livet...? Jeg har snakket med mange som befinner seg helt på bånn, slik jeg skjønner at du gjør, og det er ikke rart man blir utslitt og lei av å kjempe, når livet består av å overleve en daglig kamp, og egentlig ikke å leve ordentlig. Det skulle jo ikke vært en kamp, men et verdig liv. Jeg er glad du skrev dette innlegget, og at flere tar kontakt. Til tross for at du ikke får den hjelpen du hadde trengt i kommunen akkurat nå, håper jeg du kan finne støtte her inne, og at kanskje noen kan hjelpe deg i riktig retning i tillegg.
Send gjerne en venneforespørsel til meg her inne, og en melding hvis du trenger å snakke litt! Jeg kan gjerne være her for deg fremover hvis du vil, og vil gjerne høre mer om hva du har vært igjennom i livet.
Klem fra meg! Stå på...

nå er du så sliten
totalt tom for krefter
det viktigste for deg på dette tidspunkt
er å bare hvile - ta det piano
så når du kommer til "deg selv" igjen
ja da kan du vurdere hva du skal gjøre
enten du velger det ene eller det andre
okay?
føler med deg - masse
følger deg med tankene ;)

Aliengang72: Takk for svar og tankene. Det er tøft, det er det ingen tvil om, men jeg prøver å holde meg gående.