Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

KID-kurs

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

KID-kurs

feb 21 2017 - 10:46
Noen som har vært på kurs i depresjonsmestring?

Kjenner et nesten desperat behov for "noe" da jeg er min egen verste fiende for tiden.
Bor skikkelig usentralt og har et svært begrenset tilbud for behandling/hjelp.
Det eneste kommunen tilbyr er samtaler med en sosionom/vernepleier, noe som bare er å snakke om løst og fast.

Så er et KID-kurs verdt å reise langt for å få gjennomført?
Avatar

Re: KID-kurs

feb 21 2017 - 11:43
Har ikke vært på kurs, men det finnes også bøker som hjelper å mestre depresjon. De får du også rett ned i postkassa, uansett hvor du har bosatt deg.
Kanskje begge deler hadde vært lurt? Bøker kan du ta frem akkurat når du trenger det, men da er det jo bare deg. Kurs kan tilby noen å drøfte det du lærer med, og sosialt samvær med andre som deg? Nye impulser og opplevelser i det å reise en ny plass. Andre inntrykk. Kanskje det at det ligger et stykke unna der du bor ikke er en ulempe?

Jeg har lest deler av David D. Burns "Tenk deg glad", den prøver å vise mer nyttige tankemønstre, og gir oppgaver underveis. Hvis du ikke vil være alene om det så henger jeg gladelig over skulderen din mens du studerer :)
Uansett, godt å se at du vil få has på depresjonen din!
Avatar

Re: KID-kurs

feb 21 2017 - 12:29
Ser på en dokumentar om depresjon nå, der sier forskere at de har funnet ut at hippocampus og amygdala i hjernen krymper hos folk som lider av depresjon. De er senter for hukommelse, læring og følelser. Ved behandling og bedring vokste de tilbake igjen. Litt som en muskel. Hjernen er jo ment for å behandle både positive og negative følelser. Når man fokuserer på det negative og lite eller ingenting oppleves positivt, så brukes bare "halvparten" av følelsesspekteret. Når man trener seg opp igjen til å tenke og se positivt, så blir det mer og mer plass til disse opplevelsene i hjernen. Da vil det gå av seg selv igjen til slutt.
Samtidig gjør amygdala hos deprimerte at negative inntrykk oppleves som mer alvorlige enn de samme opplevelsene gjør hos ikke-deprimerte. Man mister perspektiv. Stressnivået deres er også høyere.

Det er jo en viktig ting å vite om. Selv om alt virker håpløst, så er det kanskje lettere å forholde seg til noe fysisk og håndfast i hjernen, enn bare noe emosjonelt og abstrakt. At man kan knytte følelsene til noe målbart som må trenes opp. Man må være bevisst på at negative inntrykk påvirker oss mer enn normalt. Ved å vite om hva man har å forholde seg til, kan man lettere ta bort troverdigheten fra følelsene som drukner oss. Selv om det føles veldig smertefullt, så kan man ta høyde for at hjernen får oss til å overreagere på disse situasjonene. Kanskje er det lurt å skjerme seg noe fra negative inntrykk fra verden når man er deprimert. Unngå å lese nyheter hver dag, se triste filmer etc. For å gi seg selv en bedre balanse og et best mulig utgangspunkt for å bli bedre.

Og ikke minst viser det oss at vi må være tålmodige og forståelsesfulle mot oss selv, ettersom bedringen vi trenger er ekstra vanskelig å oppnå, når selve læringssenteret vårt er krympet. Det _er_ ekstra vanskelig da. Men så lenge man begynner i det små, er det håp.
Hva så om vi ikke forstår at noe kan være til hjelp akkurat nå, når vi er i den sinnstilstanden vi er i. Hjernen vår vil læres til å forstå det hvis vi bare fortsetter å utfordre den.
Det viser også at det er viktig å ta tak i problemet tidlig, for jo dypere depresjon, dess mer alvorlig krymping, og veien tilbake ut av depresjonen desto lenger.
Så vi gjør det lettere for oss selv jo fortere vi oppsøker hjelp!
Avatar

Takk Hjortelort

feb 27 2017 - 13:22
Datt litt ut her. Slitsomme dager, ferie og greier.

Kikker på selvhjelpsbøker nå men det er så mange som går på konkrete "problem" en liksom skal bearbeide.... Det er ingen årsak til min depresjon, jeg har ikke noe å bearbeide, angsten min kommer i tide og utide uten grunn...

Jeg har nå hatt diagnosen depresjon i 23 år, ja 23 år! Legene sier jeg må akseptere at jeg for alltid vil ha mer eller mindre symptomer, men sier ikke hvordan jeg skal kunne akseptere det. Og hvordan skal jeg leve med det? Skal jeg ta hensyn til mine dårlige dager eller bare peise på og ignorere symptomene? Hvordan bør jeg bruke energien min og hva skal jeg gjøre med min dårlige samvittighet som jeg har fordi jeg er en mamma som ikke strekker til? Og hva med alle følgetilstandene? Hva er normal og hva er unormalt? Jeg har innimellom store konsentrasjonsproblemer, afasi og forvirring. Enkelte dager kan jeg ikke lage maten jeg har laget tusen ganger før, uten god tid og oppskrift. Jeg kan bruke over en time på å lage en enkel rett fordi jeg må gå ti ganger til kjøleskapet etter ingredienser jeg glemte på forrige tur, fordi jeg setter på ovnen feil eller bruker en for liten kjele til å begynne med.

Stort hjertesukk her.
Avatar

Re: KID-kurs

feb 27 2017 - 14:59
Du sier det ikke er en årsak til depresjonen din. Med det tolker jeg det som at det ikke er spesielle traumer og hendelser som har utløst det. Men hvordan er tankene dine? Om alt som skjer i hverdagen, om deg selv og menneskene rundt deg?
Depresjon handler mye om destruktive tankemønstre rundt det som skjer i livene våre, gjelder det for deg?

Det du beskriver om glemsel i dagliglivet synes jeg ikke du skal ta så tungt. Det er jo slitsomt, men det gjør vel egentlig ikke så mye? Dere får jo mat i magen til slutt? Du får det jo til selv om det ikke er slik du hadde villet det?
Kan du se bragden i å klare det på tross av utfordringene dine? Se mindre på manglene og fokuser på at du gjennomfører til tross for at det er mye vanskeligere for deg enn det er for andre mennesker. Ta stolthet i det!

Får du noe avlastning eller hjelp av venner eller familie når ting er slitsomt for deg? Tillater du deg å ta til deg hjelp uten å føle det som et nederlag?
Alle mennesker har behov for støtte i livet. Å skulle klare alt selv er ikke sunt for oss.
Jeg synes ikke det er rimelig at du har dårlig samvittighet for følelsen av å ikke strekke til. Alle har perioder hvor de ikke makter å gjøre det de føler burde gjøres. Har du for høye krav til deg selv? Da blir det en evig kamp, til og med uten utfordringer som depresjon eller andre sykdommer.

Hvordan du aksepterer at du har depresjon handler om å være forberedt på hva som kommer. Har du mestringsstrategier å ty til når dagene er ekstra tunge? Husker du å minne deg selv på at det blir bedre? Du har levd med dette i 23 år, du har sett at noen dager er lettere enn andre. De tyngste bølgedalene passerer, og når du er i dem må du minne deg selv på å holde ut, og ta vare på deg selv. Vise deg selv forståelse og godta at du føler som du gjør. Trøste deg selv fremfor å rakke ned på deg selv. Du har ikke sviktet, du har en sykdom som mørklegger hodet ditt.

Jeg finner det lettest å jobbe med de usunne tankene mine på gode dager. Da jobber jeg aktivt med å se det vakre og positive i selv de minste ting. Bare for å øve opp hjernen min til å kunne tenke positivt. Jeg presser meg selv til å smile til meg selv og til andre. Øver meg på å vise forståelse for andre mennesker fremfor å la tingene de gjør irritere meg. Hva kan årsakene være til at de gjør eller sier som de gjør? Veldig få er ute etter å irritere deg.
Jeg øver meg på å rose meg selv og være glad i meg selv. Se det gode i meg, selv små ting, og ikke vie det dårlige så mye oppmerksomhet. Jeg er et menneske. Jeg orker ikke gjøre alt, jeg kan ikke alt, jeg tenker ikke alltid riktig. Jeg husker ikke alt. Det gjør ingenting. Ingen dør av det. Hva andre tenker om meg betyr ikke så mye, de ser bare bruddstykker av den jeg er og reagerer utifra sine kulturer, verdier og meninger. De handler utifra egeninteresse, ikke mine interesser.
Stadig analysere mine egne tanker, om de er rettferdige eller ikke.
Presse meg til ting depresjonen forteller meg at jeg ikke vil. Det blir som regel bedre enn slik jeg forutser det.

La deg selv slappe av, kos deg med noe du setter pris på. Ta hensyn til deg! Ha forståelse for at du blir sliten og trist og gi deg tid til å innhente deg. Støtt deg på andre, vi er her om ikke andre i livet ditt er aktuelle. Snakk om det som plager deg, andre har måter å se på det samme som kan hjelpe deg.

"Selvet" er ofte nøkkelen. Hvordan ser du på deg selv?
Fokuser mindre på hva som er normalt, finn ut av hvem du er i stedet. Sammenlign deg mindre med resten av verden, da er det ikke så lett å føle at man kommer til kort. Tenk at du er flott som du er, at du har noen utfordringer du kan jobbe med for å bli lykkeligere. At du har utfordringene er ikke noe som gir deg mindre verdi. Du er sterk fordi du lever med dem. Du beveger deg rundt i verden med vekter som holder deg igjen, når andre går uten hindring. Du kommer deg rundt. Det er ren styrke. Hvor flott er ikke det?
Til forsiden