Først kan jeg jo starte med å si at jeg vet det "bare" er å bytte jobb. Men å bytte jobb så må man jo også ha en jobb å bytte til. Jeg er i søknadsprosessen nå da:)
Men alt i alt,jeg var tidligere sykemeldt fordi lege var redd jeg skulle bli deprimert pga jobben. Gikk tilbake i jobb etter en stund og ting fungerte ganske bra. Men på min jobb så er det mye ulik behandling av ansatte. Jeg for min del merker jo at jeg ikke blir satt pris på.

Det unngås lønnsjusteringer og promotering. De sier de skal ordne det,men det blir kun ord og ingen handling.
Jeg har i 2 tilfeller tilogmed fått klage fordi jeg er for tidlig på jobb og gjør meg klar for dagen. Ble faktisk bedt om å reise hjem første gangen.
De ser jo ikke frustrasjonen de gir meg og tar ikke veldig hensyn til ansattes velvære.
Jeg har kommet til punktet da jeg ikke takler dette lenger fordi jeg føler meg tråkket på. Og er nok redd dette vil skape en depresjon om jeg går på jobb. Er det noen andre som har opplevd dette i henhold til jobb og hvordan løste du dagene før du byttet jobb?

Vet du, det er nesten som å lese en post jeg selv ville skrevet..

Jeg jobber en plass hvor ledelsen ikke eier kompetanse som ledere. De har kommentarer om stereotypiske stillinger, men når det blir påpekt at det ikke var helt greit, er bare svaret at en ikke må være så følsom. Det er jo ikke det de snakker om lixom.

Jeg var tidligere sykemeldt i en annen jobb jeg hadde, nettopp for lederen min psyka meg såpass ut at jeg ikke klarte komme meg på jobb.

Jeg kjenner meg igjen det du skriver med klage for at en er for tidlig på jobb. Det skjedde med meg også.. Jeg endte med å møte akkurat på tida, for så å bruke den tiden jeg trengte for å bli klar på jobben.

Akkurat nå prøver jeg selv å komme meg vekk fra der jeg jobber nå. Det er ikke en sunn plass å jobbe og de aner ikke hvordan de skal lede folk. Kan ikke si noe om hvordan jeg løste det før jeg fikk byttet jobb, for jeg sitter i samme dumpa selv. Sliter med å finne motivasjon til å gjøre noe på hjemmekontor.. Vil helst bare gå å legge meg i senga.. Men har familie som også må ha fokus.. Klarer ikke.. Må sørge for at de har det bra, på min egen bekostning.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det dere skriver begge to.
Det er virkelig ikke bare å få en annen jobb. Jeg har søkt andre jobber i mange år, men når jeg i tillegg har slitt med depresjon er det ikke så lett å selge seg selv i et intervju.

Jeg er selv leder og har en leder.
Utfordringen er at min leder er helt inkompetent. Blir aldri sett, får aldri et klapp på skulderen og alt jeg gjør får jeg en følelse av at er feil.

Jeg gikk til en psykolog som tok tak i depresjonen min ved rota. MEG SELV.
Jeg må ha det bra med meg selv. Jeg må ha tid til meg selv og gjøre noe som er lystbetont for meg selv. Da snakker jeg ikke om å bruke mange timer hver uke på ego opplegg, men å finne aktiviteter (tur, trening, bøker) som gir meg energi.
Når det er på plass kan jeg bruke mer tid på familien. Jeg har mer overskudd til dem uten å gå rundt med kort lunte hele tide.

Til slutt må jeg nedjustere mine egne forventninger til hvor mye jeg skal prestere på jobb. For meg selv og familien er viktigere.
Det er ingen (jeg tør å påstå dette) som har ligget på dødsleiet som 90 åring og angret på at man ikke jobbet mer.

Så mitt råd til deg er å drite litt mer i jobben. Fokuser på deg selv og familie/venner.
Det er en vanskelig tid nå å bytte jobb fordi arbeidsledigheten er så stor. Vent med det til du føler deg bedre. Da er jeg sikker på at du gjør det bedre i et intervju også....

Lykke til.