Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jente i vanskelig situasjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jente i vanskelig situasjon

des 6 2016 - 12:01
Hei, jeg er en 14 år gammel jente. Jeg vil dele min historie slik at jeg forhåpentligvis kan hjelpe andre, og jeg trenger råd/veiledning til noe selv.
Det har vært litt turbulent i livet mitt. Jeg har opplevd familievold i 11 år, hørt umenneskelige skjellsord, og etterhvert ble jeg syndebukken i familien. Slo, knuste vinduer, sparket, bannet, og skjelte ut familie og barnevernets ansatte. Jeg ble også mobbet fra 1-6 klasse, og elever mente at jeg var for stygg til å leve. I en alder av 11 flyttet jeg i fosterhjem. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut, og endringene kom med tid. Det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet, og jeg utviste normal høflighet, gikk på skole, og gjorde lekser. Jeg hadde en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg. I høst rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Dette tok Barnevernsvakta på alvor, og sendte en alvorlig bekymringsmelding til barneverntjenesten. Men i etterkant så tenkte jeg at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset, og jeg var utfordrende selv. Jeg angret for at jeg stelte i stand dette, men jeg fikk ikke lov til å reise tilbake til fosterhjemmet, og jeg innså St jeg hadde brent alle broer til en god og trygg omsorgsbase. Etterhvert rømte jeg fra alle tiltakene jeg var i, og tilslutt havnet jeg på 4-24 i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning. Vagabondering ble et smerteuttrykk for skam, fortvilelse, og frustrasjon. I den perioden ble jeg vurdert som aktivt og kronisk suicidal, jeg tok 5 paracetoverdoser, var i 11 tvangsepisoder med politi, blitt bært opp av 5 politimenn på 6.2 på skjermet enhet, beltelagt, og var på en bro i den forbindelse med å hoppe fra den, da politiet fant meg i siste liten på rekkverket. Jeg var klin umulig i starten, og jeg ville ikke åpne meg for noen. Jeg taklet alle problemene alene, og jeg prøvde å hjelpe meg selv. Dette gikk ikke, og jeg prøvde psykologhjelp. Etter første time innså jeg at det var godt å lufte sine problemer for andre, og samtidig bli lyttet til. Psykologen er utrolig flink, og dyktig! Jeg var utrolig heldig, og jeg klarte etterhvert å jobbe meg ut fra en vanskelig periode, og suicidal tankegang. Systemet skreddersydde et behandlingsapparat rundt meg, og jeg hadde ikke klart dette uten psykologhjelp, og forståelse fra de rundt meg. Jeg ble mer stabil, og barnevernet innså at jeg hadde gode ambisjoner for å være i et hjem. Nå bor jeg med den fantastiske fosterfamilien min, gjennomfører hverdagslige rutiner, men jeg orker ikke skole. Jeg har slitt endel i etterkant pga fortid og denne tunge perioden, det har vært litt vanskelig. Jeg er tilsynelatende nogenlunde naturlig, og alle trodde at det skulle gå bedre med meg bare jeg kom hjem. Men den suicidale tankegangen har kommet tilbake, som en slags tilbakevendelse. Jeg er mislykket, ensom, og jeg er et barn ingen klarer å vise kjærlighet for. Jeg kan noen ganger få konkrete planer om når og hvordan, og få konstante selvmordstanker. Depresjonen bare kommer, men tristheten er der konstant. Da blir det et negativt tankekjør, angst, og selvmordstanker. Jeg klarer å legge det fra meg for en kort periode, men så kommer det tilbake uten at jeg vil det selv. Den har liksom kontroll over hele kroppen, og hodet vil dø, kroppen vil dø, og jeg ser på alt som håpløst. Jeg er et utrolig krevende, og jeg fortjener ikke tid, empati, eller kjærlighet. Jeg vil føle meg som et ustabilt problembarn som utsetter sine nærmeste for konstant frykt og redsel, men samtidig så tenker jeg at det er best for dem at jeg dør. Min eksistens har liksom ingen verdi, nytte, eller mening. Disse tankene sa jeg til psykologen min igår, og det var utrolig skambelagt å si dette, men psykologen min er utrolig forståelsesfull, god å prate med, og er så smart, og klok. Men han visste ikke hvordan han kunne hjelpe meg når jeg ser alt håpløst, og at selvmordstanker har mye å gjøre med tanker, handlinger, og følelser. Dette er prosess som vil ta utrolig lang tid, og jeg har noen vanskelige minner. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, disse tankene preger mye av hverdagen min, og jeg er konstant, trist, og likegyldig. Tror ikke jeg er deprimert, men jeg sliter endel med et uheldig mønster, og dårlig tankegang. Synes dessuten at dette er vanskelig å prate om, da det er skamfullt, pinlig, og flaut. Vurderer derfor å slutte psykologhjelp, hvis ikke engang psykolog kan hjelpe meg. Vil ikke gå fra vondt til ille, og det kan skje fort (erfaringsmessig). Vil ta tak i dette når det er litt "ferskt" og når jeg faktisk klarer å innse at jeg har problemer. Tusentakk om noen orket å lese alt, dere er gode<3
Har dere noen råd? Hva bør/kan jeg gjøre? Selvhjelp, eller psykologhjelp?
Avatar

Re: Jente i vanskelig situasjon

des 7 2016 - 22:47
Jeg tenker at det kan være lurt å fortsette å gå til psykologen din. Det ser jo ut som om du virkelig liker ham. Du kan snakke til ham om alt og han tar deg på alvor, slik jeg forstår det av det du skriver.

Fortalte du psykologen din at du syntes det var skamfullt og flaut å snakke om de tankene dine?
Høres ut som om han psykologen din virkelig møter deg, tenker at om du fikk forståelse og aksept for tankene dine, følelsene dine og hvordan du reagerer på å ha dem kan det gjøre at det blir mindre skamfullt og flaut å ha dem.
Avatar

Takk for svar

des 11 2016 - 00:42
Takk for svar! Ja, han har alltid forstått meg.
Nei, det sa jeg ikke til han, men det er vel naturlig at det er litt pinlig å ta opp slike ting?
Avatar

Re: Jente i vanskelig situasjon

des 11 2016 - 23:41
Det er helt naturlig ja, tenker jeg.
Kanskje du tør å ta det opp neste gang du er hos ham?

Jeg tenker at det er en grunn til at du kjenner på de følelsene du gjør, og tenker de tankene du gjør. Kanskje det henger sammen med at de rundt deg, kan virke som om de har det, har en forventning om at det skal gå bra for deg nå. Nå som du er der du vil være. I en familie, som du tydeligvis trives i?
Du dømmer deg kanskje for handlemåten din i forhold til fosterfamilien din, at du rømte og sa fra til barnevernsvakten? Men det synes jeg faktisk ikke var din feil. Det er ikke ok å bruke fysisk makt uansett hvor utfordrende du var. Du har hatt det vanskelig i oppveksten din. Jeg syntes det var fosterfamilien din sin oppgave å be om hjelp dersom de kjente at de måtte ha det i forhold til å løse situasjoner de syntes var utfordrende.
Og en vanskelig barndom henger lenge i. Problemet er at en ofte overtar for foreldrene sine. En fortsetter å si det samme til seg selv som de gjorde til en. Sa de at en var dum, håpløs, unyttig så fortsetter en å tenke det. Selv om ikke foreldrene er der lenger og kan si det til en.
Det trengs ganske mye innputt av den andre gode sorten for å få til å snu slike tanker.
Avatar

Re: Jente i vanskelig situasjon

des 13 2016 - 00:33
Jeg tok opp dette med psykologen min idag, og han visste ikke hvordan han skulle hjelpe meg..
Avatar

Re: Jente i vanskelig situasjon

des 13 2016 - 01:07
Tøft av deg å skrive om dette! Skulle ønske jeg var like tøff på din alder.

Jeg er 27 og de tankene og depresjonen som en vond barndom har forårsaket, forsvinner aldri helt for min del. Men jeg har lært meg å takle dem. Det er jo noe som alltid vil være en del av meg og ulike ting "trigger" tankespinn osv.

Jeg har fått større innsikt i hva mine "triggere" er og det gjør at jeg klarer å være litt mer på forskudd av de dårlige følelsene. Dette er jeg sikker på psykologen din kan hjelpe deg og finne ut av :) du burde fortsette hos han for det er gull verdt å ha noen å prate med som du stoler på og er komfortabel med. Han mente nok ikke at han ikke kan hjelpe deg i det hele tatt, men at det vil ta lang tid.

Jeg har noen oppløftende ordtak og små lapper jeg har skrevet komplimenter andre har gitt meg, disse tar jeg frem når ting røyner på.
Har også vært hos hypnotisør og hatt godt utbytte av det :) om du søker etter mindfullnes på nettet eller spør din psykolog så er dette også en god øvelse.

Ikke gi opp :) Du er verdt så mye mer enn det hodet ditt sier til deg! Hver gang tankene dine er nedlatende mot deg så gå til krig mot de og fortell dem at de farer med løgn;) Det er kjempe slitsomt i starten, men etterhvert blir kampene lettere og lettere :) Stå på, jeg vet du vil klare det! :)
Til forsiden