Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jenta ingen så

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jenta ingen så

aug 22 2021 - 02:43
Her er sannheten. Det er utrolig tungt å være meg. Jeg syns livet for det meste er slitsomt. Rent emosjonellt. Er lei etter et 40 år langt liv med min egen hjerne. Nå har jeg vel kommet til et slags veiskille hvor jeg ser ting litt tydligere, hva som er noen av mine “issues”, og kanskje jeg kan oppsøke hjelp til å håndtere livet bedre. Men akkurat nå føles det ikke som at jeg har så mye jeg kan glede meg til i framtiden. Det blir vel det samme som det alltid har vært. Tungt, angstfyllt, utenforskap, dårlig selvfølelse, skam, plikt, hard selvkritikk. Jeg innser at dette er depressive tanker. Det skal tydeligvis ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Det er småting som trigger meg, bagateller. Utad virker jeg sikkert som et normalt, litt introvert menneske. Ingen mistenker noe. Men ingen kjenner meg eller ser snurten av meg heller. Og ingen bryr seg noe særlig tror jeg. Skulle ønske jeg hadde en stabilitet i livet, som jeg kunne klamre meg fast til når det stormer. Men jeg har ingen sikkerhet i noe. Det eneste sikre jeg vet er at jeg alltid vil være en god mor for datteren min.

Det værste er at jeg er et priviligert menneske på mange måter, jeg har hatt det “lett” på mange måter i livet, jeg har mer enn mange andre. Likevel syns jeg livet mitt virker tyngre enn alle andres.

For det første, jeg er sensitiv. Om jeg er høysensitiv eller om jeg har utviklet hyperårvåkenhet som følge av andres familiemedlemmers eksplosive og unsensitive adferd mot meg i barndommen, det vet jeg ikke. Uansett, jeg tar ting innover meg. Konflikstky, peoplepleaser. Jeg er en hard kritiker mot meg selv, perfeksjonist, redd for avvisning, isolerer meg heller enn å prøve å være sosial. Føler at de gangene jeg har prøvd så har ikke folk vært særlig interessert i å være min venn. De syns kanskje jeg ikke er normal nok, pen nok, trendy nok. bra nok på smalltalk. Alle de tingene jeg forakter hos andre. Jeg er ikke sterk i det hele tatt, selv om jeg kanskje virker sterk utad.

Jeg føler at mine foreldre favoriserer min søster og hennes sønn over meg og min datter. Min søster er ikke særlig hyggelig. Hun har vært slem mot meg hele oppveksten. Tatt ut mye aggresjon på meg. Min mor har gitt meg mye skamfølelse også. Hun har sukket og himlet med øynene så fort jeg åpnet munnen. Det var aldri noen som tok mitt parti i barndommen. Det var snarere mistenkeliggjøring. (Slik jeg behandler min mann nå egentlig. Forholdet vårt er en annen sak… orker ikke engang skrive om det, annet en at jeg føler meg fullstendig tatt for gitt og uten verdi) .

Jeg fikk ingen positiv bekreftelse på meg selv om mine tanker som barn. Jeg var barnslig, tåpelig, gjorde meg til, fikk bare anerkjennelse for ting som falt min mor i smak. Begrenset kjærlighet. Men jeg hadde ikke dårlige foreldre, jeg var bare et orkidebarn. Kanskje var jeg tåpelig og gjorde meg til iblant, men sånn er jo barn. Det burde vært greit. Kanskje jeg gjorde det for å bli sett. Jeg følte som barn at jeg levde et dobbeltliv og at jeg ikke kunne være meg selv hjemme. Det var også veldig vondt for meg at jeg ikke hadde noen jeg kunne snakke med om usikkerhetene mine. Jeg turte ikke engang spørre om bind når jeg hadde mensen. Jeg er lei meg på vegne av den lille jenta, som egentlig var bare uskyldig, men som fikk så forferdelig dårlig selvfølelse, som var så ekstremt sjenert og usikker på alt, som trodde hun var så unormal, som var maktesløs, som følte så mye skam hele tiden. Som hatet seg selv, som prøvde å tøffe seg på skolen, prøve å bevise noe, som innerst håpet og drømte om å bli sett og likt. Jeg måtte bare bli perfekt først. Perfekt før jeg engang hadde prøvd å få til noe. Ingen rom for feil. Denne perfeksjonismen paralyserer meg. Jeg får ikke løftet en finger pga den. Den stopper all driven.

Jeg forstår ikke at jeg holdt ut. Hadde jeg opplevd den angsten jeg hadde som ungdom nå i voksen alder så hadde jeg vært helt knekt. Jeg er knekt. Jeg er lei av livet. Jeg antar at unge mennesker har en annen drivkraft, en naiv drøm om at ting skal løse seg. Som 40 åring skal man vel liksom ha ting litt på stell, en vennekrets, trygghet i seg selv, en jobb man liker... men her er jeg, like langt, kortere faktisk, muligens litt klokere.

Hvor er den håpefulle jenta som jeg engang var. Er hun slukt opp av hverdagsrealismen. Fortjener ikke jeg å føle glede og lykke, være stolt av meg selv, selv om jeg ikke er noe spesiellt. Er jeg mindre verdt enn alle andre. Jeg føler meg så ensom. Jeg aner ikke hvordan jeg skal skaffe meg den trygge havnen jeg ønsker meg.

Jeg behøver hjelp.
Avatar

Jenta ingen så

aug 22 2021 - 08:37
Hei. Trist å lese det du skriver.

Vet ikke om det er noe noen her kan skrive for å «fikse» problemene dine. Men jeg/vi kan komme med tips og råd så du kan hjelpe deg selv.

Til du finner noen du liker å omgås som vil ditt beste, så kutt ut de skadelige relasjonene dine. Negative folk eller folk som ikke vil ditt beste er ren gift i livet. Enten kutt de ut, eller møt de på dine premisser, si hva du tenker og føler.

Hva liker du aller best å gjøre? Foto, trening, film? Turer? Gjør det du liker aller best.

Jeg finner til tider hjelp i litteratur: eckhardt Tolle er en favoritt. «Gi litt mer faen» av Geir Wigtil er fin. Gi disse bøkene en sjanse.

Legg meg til hvis du vil chatte. Håper du finner noen lyspunkter etterhvert, som kan vokse og etterhvert fylle livet ditt med positive ting.
Avatar

Jenta som ser seg selv

aug 22 2021 - 09:07
For det første AK - fantastisk formidlet, og (for meg) svært gjenkjentbart.

Du ser deg selv nå, og det er aldri for sent å se. Det å utfordre den eneste du føler du stoler på - din egen hjerne, er det beste du nå gjør. Og har gjort med å formidle det du gjør.

Hvis du vil, kan jeg gi noen innspill hva som (til slutt) fungerte bedre til meg.

:-) Du er mer enn god nok - 100 % garantert
Avatar

Jenta som ser seg selv

aug 22 2021 - 10:05
Nidelven, del gjerne med oss andre :). Hva som fungerte for deg.

Når det gjelder å stole på hjernen sin så vet jeg ikke. Har hørt litt forskjellig der. Hjernen blir god på det man øver på, så hvis man først tenker på negative ting, er hjernen programmert til å ta snarveier og ha lettere for å tenke på det samme igjen. I stedet for noe nytt, og positivt f.eks.

Tanker og følelser skal man hvertfall ta med en klype salt.
Avatar

Jenta som tar igjen

aug 22 2021 - 12:40
Det er neppe politisk korrekt, men her tror jeg konfrontasjon må til. Først ovenfor deg selv, og din egen konfliktskyhet som ødelegger mye av ditt sosiale liv. Spør din indre kritiker om hvilke verdier hun egentlig har, og om hun har tenkt å hjelpe deg å leve etter disse verdiene, eller bare lage vanskeligheter for deg. Eksponeringtrening under kontrollerte forhold, f.eks. rollespill der man trener på konfronterenede situasjoner kan være nyttig i denne prosessen.

Så er det på tide å konfrontere de som har gjort deg urett i barndommen og _kreve tilbake det som er ditt_. Ikke gjør dette alene, men ha andre tilstede som vitner og medhjelpere og bruk gjerne lyd- og videopptak. Velg ut den personen i familien som har oppført seg verst, og be om at dere møtes på en kafé, der du har medhjelpere sittende ved nabobordet. Når konfrontasjonen er i gang er det viktigste er at du ikke responderer slik du alltid har gjort, men utnytter momentumet dette overraskelsesmomentet gir. Dine familiemedlemmer har også sine fastlåste mønstre og vil mest sannsynlig ikke klare å holde hodet kaldt i en slik situasjon, og da skal du hamre løs med intimiderende spørsmål om konkrete hendelser. Du vil trolig bare bli møtt med borforklaringer eller motangrep, og det er her dine medhjelpere skal blande seg inn med spørsmål av typen "hva er dette slags oppførsel fra et voksent menneske?", som trolig vil utløse et svar av typen "dette har du ingenting med" - som skal besvares med "Det har jeg definitivt, for [navnet ditt] er min venn, og et angrep på henne er et angrep på meg!" Da har du flyttet konflikten ut av din egen sfære og dine medhjelpere tar over og fullfører prosessen. Du oppnår med dette både at de ydmykes totalt, og du har et videopptak du kan true med å sende til naboer, venner og kolleger.
Avatar

Jenta som tar igjen

aug 22 2021 - 16:25
Er det ikke ulovlig å ta et videoopptak av noen uten deres samtykke? Og å true familien etterpå med at du sender videoen rundt er nok ulovlig også. Og jeg ville heller ikke involvert andre i dette. Ikke sikkert noen har lyst til å være med på et sånt opplegg uansett.

Vet ikke om dette er veien å gå for et bedre familieliv med mindre konflikter.

Men kan si meg enig i at det kan være greit å konfrontere de som har behandlet deg dårlig. Selvom å kutte de ut kanskje også vil være tilstrekkelig.
Avatar

Den politiske korrektheten som taler

aug 22 2021 - 20:50
Jeg tror du skal sjekke både lovverket og realitetene litt grundigere før du uttaler deg så skråsikkert. Det er mange som bruker denne metoden, og vet at den er veldig effektiv. Hver eneste dag blir barn i Norge utsatt for psykisk terror, tror du virkelig at foreldrene deres bryr seg om hva som er lovlig eller ikke? Her er det snakk om å ta igjen med samme mynt. Trådstarter har beskrevet et reéllt problem, og jeg har kommet med et helt konkret forslag til en løsning. Har du et bedre forslag, eller er det bare den politiske korrektheten som bruker deg som talerør?
Avatar

Frikar 1

aug 22 2021 - 21:02
Trenger ikke sjekke lov verket for å vite at å filme noen, for å deretter bruke materialet til å true noen med, er ulovlig. Du skriver også at det er for å ydmyke. Vil ikke det gjøre trådstarter til en like ille person? En ren hevner. Anbefaler det ikke.

Er det virkelig mange som bruker denne metoden?

Jeg er ikke så politisk korrekt av meg, så der bommer du.
Avatar

Libra1985

aug 22 2021 - 21:26
Dette har ingenting med hevn å gjøre. Det handler om å gjenopprette en balanse: at trådstarter skal ta tilbake sin egen integritet som ble tatt fra henne i barndommen.
Avatar

Frikar

aug 22 2021 - 21:34
Ja skjønner. Mulig det er flere løsninger som kan fungere. Men tror ikke det med å filme i smug og deretter bruke det som pressmiddel vil reparere forholdet til moren eller søsteren. Kanskje det kunne vært en wake up call, men tilliten kan forsvinne for lang tid.
Avatar

Re: Jenta ingen så

aug 22 2021 - 21:55
Slike folk kan man aldri ha annen tillit til enn den tilliten som er basert på frykt. Ikke noe behagelig fakta, men sånn er det. De har faktisk lagt opp til det selv.
Avatar

Jenta

aug 23 2021 - 20:48
Libra1985: skulle gjerne delt, men unngår det pga tidligere erfaringer her. Og (det viktigste) er at TS kan ha andre behov enn deg/fellesskapet mtp åpen kanal eller privat.

Jenta som ingen ser: jeg er sikker på at speilet taler feil til deg (les: hjernen din). Du må komme over i et annet modus hva det å stole på deg selv angår. Du må finte ut hjernen din, slik at det kan starte noen gode prosesser.
Avatar

Kvinnen

aug 27 2021 - 10:29
Tusen takk for respons alle sammen. Det setter jeg stor pris på. Selv om jeg nok ikke er typen til å ta hevn i den forstand, så setter jeg pris på støtten og følelsen av at noen tar mitt parti, og det å leke med tanken om å ta igjen, eller sette seg i respekt endelig, det gir meg en god følelse. Selv om det kanskje er duket for et oppgjør med spesiellt søsteren min, så er det nok hjernen min og tankemønsteret som er mitt store problem. Men idag er en bedre dag, det er alltids noe. Jeg setter pris på all respons! Det var godt å bare få snakket rett fra levra.
Til forsiden