Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg vil ikke leve mer..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg vil ikke leve mer..

juni 7 2018 - 14:42
Hva gjør man når man føler at den enste utveien er å ta livet sitt?
Oppveksten min var ikke god, og for å være ærlig har jeg slitt med selvmordstanker sien jeg var 8 år gammel. Jeg hadde aldri noen i livet mitt som brydde seg nok til å prøve å hjelpe meg. De få gangene jeg prøvde å ta tak i det og få hjelp, ble jeg bare møtt med likegyldighet. Jeg har hele livet mitt, uansett hva, alltid stilt opp for de rundt meg. Til og med de som har gjort meg vondt. For jeg har alltid vært av den oppfatningen at man skal være snill og grei uansett.
Da jeg gikk på ungdomsskolen tok jeg et dumt valg, jeg valgte å følge samme religionen som bestemoren min. Jeg trodde det skulle gjøre det bedre. Jeg trodde jeg skulle føle en tilhørighet, føle at jeg betydde noe. Men jeg ble bare utnyttet av mine nærmeste hele tiden. Jeg stilte alltid opp for dem. Om de trengte barnevakt, sjåfør når de drakk seg dritings, om de trengte noen til å ta inn posten og vanne blomster mens de var på ferier… Jeg sa aldri nei. Men jeg fikk heler aldri noe igjen for det. Jeg ble holdt utenfor, ble aldri inkludert. Jeg satt alene på nyttårsaften hos besteforeldrene mine, jeg måtte passe på maten de hadde i ovnen, og samtidig kjøre dem avgårde. For de skulle være sammen med resten av familien. Alle sammen var der. Men ikke jeg.. Joda, det hendte jeg også ble inkludert, men da ble jeg i så fall oversett. Jeg var aldri med i samtaler. Alle snakket om meg, men ingen snakket med meg. Alt jeg gjorde var galt hele tiden, ingenting var bra nok. Dette gjorde at jeg ikke fikk meg en utdannelse. Kun strøjobber..
Sånn pågikk det i mange år, frem til jeg hadde bestemt meg for å gjøre det slutt. Jeg orket ikke mer. Det var ikke verdt det.
Så traff jeg verdens herligste fyr, og fant etter lang tid ut av at jeg måtte forlate religionen min. Jeg valgte meg selv, jeg ville være lykkelig. Det kunne jeg aldri bli under konstant overvåking av familien min. Jeg flyttet sammen med kjæresten min, og mistet samtidig all kontakt med familien min. Da ville de ikke ha noe mer med meg å gjøre. Jeg fikk høre at de heller ville se meg død.
Samboeren min er veldig forståelsesfull. Han har trøstet meg og hjulpet meg gjennom de tøffe stundene. For jeg er jo fortsatt glad i familien min, selv om jeg aldri vil se noen av dem igjen..
Men så forandret forholdet vårt seg også. Han ble mer og mer fraværende, trakk seg mer og mer unna. Han ville nesten aldri ha sex, og når vi først hadde det handlet det bare om han. Jeg fant ut av at hver eneste gang jeg var ute av huset satt han og så på porno og runket. Han hadde flere brukere på pornosider, med bilder av seg selv og en tidligere kjæreste. Disse sidene var han inne på regelmessig, inkludert profilen til ekskjæresten. Jeg fant ut av at swinging og trekanter var en stor del av livet hans. Jeg har ikke konfrontert han på det sistnevnte, det tør jeg ikke. Men jeg konfronterte han med pornoen og den ene pornosiden. Han sa han skulle slutte, gråt og var lei seg. Fant senere ut av at han kun hadde slettet den ene profilen, fordi det var den eneste jeg fortalte at jeg visste om.
Konfronterte han igjen med dette, og da ble han sur på meg fordi jeg ikke stolte på han og hadde kikket på PC’en hans. I tillegg til dette drev han hele tiden og kikket på andre jenters bilder og profiler på instagram og facebook. Han har også en annen ekskjæreste. Han var innom profilen hennes flere ganger daglig, i hvert fall i et år.
Da han ble konfrontert med dette mente han at hun ikke betydde noe, og at han ikke hadde følelser for henne. Det ble slutt mellom dem et år eller to før han traff meg. Han hevder at hun var utro flere ganger og ikke var helt god i hodet.
Det endte med at han slettet facebook og instagram, og jeg er ganske sikker på at han ikke har sett på porno siden jeg tok det opp med han sist gang.
Men det gjør fortsatt så jævlig vondt! Jeg klarer ikke å stole på han uansett hvor mye jeg prøver. Forholdet vårt er nå helt fantastisk, vi har det kjempebra. Det er ingenting noen av oss vil mer enn å leve resten av livet sammen, det forsikrer han meg om hele tiden. Vi legger ofte planer for fremtiden sammen, og han forteller meg flere ganger daglig hvor mye han elsker meg. Sexlivet vårt er også helt fantastisk.
Men jeg føler meg likevel ikke bra. Jeg føler meg så mislykket i livet, og jeg føler meg aldri bra nok. Han er veldig flink og støttende, og han hjelper meg alltid når jeg er langt nede. Men jeg kommer meg ikke opp igjen. Hver gang jeg ser på han blir jeg mint på de tingene han har gjort. De samme følelsene kommer opp igjen. Jeg er redd for at jeg ikke er nok, at jeg ikke er bra nok. Jeg tror ikke på han når han sier at jeg gjør han lykkelig. Jeg vet han elsker meg, men jeg tror fortsatt han, og alle andre, hadde hatt det bedre om jeg ikke eksisterte mer..
Det har gått så langt at jeg har lagt planer, jeg vet hvordan jeg vil avslutte livet mitt. Og jeg ønsker bare å slippe å ha et vondt mer. Jeg ønsker å slippe å sitte med alle disse vonde tankene mine hele tiden. For hvilken rolle spiller det om jeg ikke er her mer? Livet til alle rundt meg går videre. Vennene mine har andre venner, så de klarer seg. Kjæresten min er en kjekk og fin fyr, så han finner seg en annen. Familien min har jeg ikke snakket med på over 2 år uansett, så for de så kunne jeg vært død allerede. Jeg jobber på en bensinstasjon som jeg hater, fordi jeg ikke får jobb noe annet sted. Jeg har fortsatt ingen utdannelse, og jeg er fortsatt usikker på hva jeg vil..

Jeg er på venteliste hos psykolog, og håper jeg kommer inn nå til høsten. Samtidig starter jeg på utdannelse til høsten, da skal jeg i to år fullføre studiekompetansen jeg mangler. Etter det er planen å ta videre utdannelse, kanskje lærer eller sosionom. Jeg har ikke helt bestemt meg enda, men det blir innenfor den retningen. Samboeren min er så utrolig støttende, og han hjelper meg gjennom alt. Han vet hvor mye jeg sliter psykisk, men jeg er redd han ikke helt forstår det. Jeg er fortsatt sikker på at han hadde hatt det bedre uten meg, for jeg ødelegger bare livet hans.. Han kan aldri bli lykkelig med meg…

Hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg trenger virkelig noen kloke ord og oppmuntringer, for jeg er så langt nede nå at jeg fort kan finne på å ta livet mitt i morgen.. Jeg orker ikke mer. Jeg er så liten, og lei av å ha det vondt.

Kommer det noen gang til å bli bedre?
Avatar

Re: Jeg vil ikke leve mer..

juni 7 2018 - 17:58
"Kommer det noen gang til å bli bedre?"

Ja - hvis du får opplevd mer aksept av andre som den du er, samt hvis du klarer å erkjenne hvilke ting som gjør deg til et flott menneske i dine egne øyne.

Problemet for deg er egenverdien/selvfølelsen din. Du går rundt og tror at du "ikke er nok". Den gode nyheten er at det er MULIG å forandre på denne troen om deg selv. Det er ikke lett - men det er MULIG.

Så spørsmålet er om du virkelig vil gi opp dette livet du har fått, når jeg forteller deg at du har en MULIGHET til å få det godt?

Kan jeg garantere deg at du vil lykkes? Nei - men jeg kan garantere deg at du har MULIGHETEN til det.

Så, vil du leve videre og finne ut om du kan klare det? Eller vil du gi opp og kaste bort sjansen din?



Hva enn du svarer, er svaret ditt forståelig. For svaret på dette spørsmålet er ikke så lett når man ser rundt seg og forstår hvor mye kjærlighet og godhet som faktisk finnes i denne verdenen - men også hvor mye hat og brutalitet som faktisk finnes i denne verdenen.

Livet tilbyr deg muligheten til å oppleve fantastiske, uvurderlige ting - men denne muligheten kommer med en pris: risiko.

Er du villig til å betale den prisen, for muligheten til å få et godt liv...?

Hvis du er det så anbefaler jeg deg å finne en kognitiv psykolog :) En kognitiv psykolog vil kunne lære deg hvordan din oppfatning av deg selv skapes - og dermed hvordan du kan forandre den. Lykke til på reisen din!
Avatar

Re: Jeg vil ikke leve mer..

juni 8 2018 - 10:32
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver og forstår at du ikke har lyst å leve. Jeg har også en sambor som har en del vaner som du beskriver. Det er vanskelig å komme over, men se det gode ting han har. I mellomtida kan du benytte lavterskel tilbud i kommunens psykisk helsetjeneste og det er gratis. Jeg håper det hjelper deg.
Avatar

Re: Jeg vil ikke leve mer..

juni 9 2018 - 02:59
Så kult at du starter på utdannelse til høsten! Du er også heldig som har en kjæreste og jobb selv om du synes det er vanskelig å sette pris på. Kan det være ptsd du sliter med fra livet før du brøt med religion og familie?

Kanskje det kunne hjelpe deg å se litt på det eller noe annet du føler kan passe lidelsen din imens du venter på psykolog. Om ikke annet, hvis du søker litt og jobber litt med det eller noe annet som dukker opp på veien så kan du avkrefte og slippe å bli feil diagnostisert.

Er lov å ta feil og, kanskje en føler man har en lidelse en stund og så noe annet. Det er greit. Det er vanskelig å finne ut av uten innsats. Det er faktisk litt spennende også!

Å gå til psykolog uten å ha noe annet enn å si enn at man veit man har vondt blir kanskje litt som å prøve å fikse ett brekt bein over telefonen for en vanlig lege.

Håper det ikke høres krasst ut, bare klok av skade, gjorde det selv. Gikk dit lang tid, følte det ikke hjalp i det hele tatt. Vondt blei verre. Så prøvde jeg finne ut av litt selv og da begynte det bli bedre, og andre kunne faktisk hjelpe. Selv den teite fastlegen hadde ting å bidra med da.

Takk for ærligheten din. Lykke til.
Til forsiden