Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg vil ikke leve

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg vil ikke leve

feb 13 2019 - 14:18
Jeg vil ikke være det mennesket jeg er, men hva kan jeg gjøre? Jeg vil ikke være et menneske i det hele tatt. Noen andre burde få kroppen min, ansiktet, familie min,, hele meg, noen som kan gjøre noe ut av seg, noen som har en eneste liten mulighet til å gjøre noe annet enn å ødelegge alt.

Jeg orker ikke mer angst. Kan kjenne livet mitt renne ut mellom hendene og blir grepet av komplett panikk, før jeg plutselig er i en annen tilstand, og slik skifter det hele tiden. Jeg orker ikke å være deprimert mer. Jeg har vært deprimert hele barndommen, ungdommen, tenårene? Hvordan blir tjueårene? Dette starter ikke bra. 2018 var det verste året i mitt liv, og jeg tror 2019 blir enda verre.

Jeg ber og ber til Gud, hvis det finnes en, om å vær så snill gi meg en sykdom som tar knekken på meg. Da kan ingen bli sure på meg for å dø. Og jeg trenger ingen skyldfølelse. Og jeg får tid til å ta farvel på en ordentlig måte. En del av meg synes det er trist fordi jeg burde ha alle muligheter til å få et bra liv, og er heldig på mange måter. Men håpet renner mer og mer ut for hvert år som går uten å få det bedre. Jeg blir mer og mer ensom. Jeg har isolert meg hele livet. Jeg kan ikke gå ut døra. Jeg er og tynget av pengene jeg skylder. Jobber alle vaktene jeg får, bare for å måtte bruke alle pengene på utgifter. Har ikke råd til tannlege. Og spiseforstyrrelsen min har nok ødelagt tennene mine totalt. Og jeg har den spiseforstyrrelsen alle synes er eklest av alt. Bulimi. Overspising. Hadde jeg bare hatt anoreksi.

Og jeg vet nok at alle tankene mine er feil og respektløse. Jeg vet også at jeg ikke vil leve. Hvorfor er jeg ikke modig nok til å dø? Jeg våkner hver dag og tenker at dette må bli dagen. Men det har ikke skjedd enda. Jeg har skrevet flere selvmordsbrev enn jeg kan telle. Min egen feighet holder meg igjen. Jeg ber om å slutte å være feig. Jeg tynger min familie og alle rundt meg med mitt nærvær. De sier selv, at jeg er som en mørk sky. Jeg klarer ikke å endre meg og bli glad. Jeg prøver det nå. Å late som at alt er bra. Jeg er så lei av å være sårbar og svak. Åpne meg for psykologer som gir faen. Samtaler som går ut i intet, ord jeg ikke kan ta tilbake, innrømmelser jeg burde holdt for meg selv, for nå vet jeg at noen vet ting som ingen burde vite om meg.
Avatar

Re: Jeg vil ikke leve

feb 13 2019 - 15:20
Så trist å høre at du føler det på den måten. Og så dumt at dine nærmeste beskriver deg som en mørk sky! Det er ikke til å nekte for at ens depresjon kan være utfordrende for andre å forholde seg til, men det er så lite konstruktivt å ordlegge seg på den måten... Jeg håper du kan se på det som et uttrykk for deres følelse av begrensning i stedet for å tolke det som at du er et uutholdelig mørke.

Du er på ingen måte feig som ikke har valgt døden. I mine øyne er du modig uansett hva du velger. Du er så utrolig sterk som kjemper og kjemper. Jeg skjønner at det må være tungt for deg å ha det sånn som du beskriver og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å lette byrden.

Når det kommer til selvmordstanker, så handler det grunnleggende sett om at vi vil fri oss fra et overveldende ubehag mer enn at vi faktisk vil dø, noe som gjør at vi er i stand til å utholde de utroligste ting selv om tankene våre sier noe annet.

Og tankene dine er ikke egentlig feil, de er bare et symptom på tilstanden din. Jeg vet av erfaring at depresjon kan påvirke ens perspektiv til å bli veldig svart-hvitt, og at gapet blir veldig stort mellom all den negativiteten man føler seg oppslukt av og det glade livet man tenker at man skulle ha levd. Noen i familien gjorde meg nylig oppmerksom på hvor negativt jeg har for vane å ordlegge meg, etter at jeg utbrøt at jeg opplevde kommunikasjonen vår som veldig dårlig fordi jeg ikke følte at jeg ble hørt, og responsen var at det var fordi det kunne være tungt å forholde seg til at jeg stort sett fokuserte på negative ting, så det føltes naturligvis som om problemet alltid er "meg", selv om jeg på et annet plan også vet at det egentlig ikke stemmer, noe jeg vet også stemmer for deg!

Det er synd at du føler at psykologer du har snakket med ikke bryr seg nok. Jeg skjønner at det må være belastende å måtte åpne seg opp gjentatte ganger uten å føle seg hjulpet. Det er dessverre ikke alle behandlere som er like egnet til oppgaven, og det kan naturligvis få et ekstra sårbart utfall for enkelte av oss. Jeg går ikke til psykolog selv, da jeg har holdt meg til en alternativbehandler som resonnerer godt med mine behov, og som legger vekt på at man skal slippe å føle seg som et åpent sår når man forlater timen, noe som kan forekomme hos psykologer grunnet metoden de generelt bruker for å behandle pasienter. Det finnes heldigvis en del veldig gode psykologer også, men jeg har forstått at det kan være relativt utfordrende å finne en, avhengig av behov.

Har du noen å snakke med nå, som du føler deg trygg på?




Til forsiden