Akkurat nå er jeg for syk til å ville leve, men for frisk til å gjøre noe med det. Jeg bryr meg fremdeles nok om de rundt meg, og er frisk nok til å forstå at de vil ha meg her. Fra min tidligere erfaring med selvmord vet jeg at det ikke er løsningen, men jeg føler meg likevel motløs når tilbakefall alltid lurer rundt hjørnet.

Da jeg var 14 år ble jeg overfalt, voldtatt og etterlatt av mennesker jeg til denne dag ikke vet hvem er, og i en blanding av sjokk, redsel for å bli oppdaget av mine foreldre klarte jeg ikke gjøre annet enn å krype hjem og inn i dusjen: hvor jeg ble til vannet ikke lenger kjentes mot huden. Jeg la meg i sengen og sto opp til de vanlige rutinene dagen etter. Det gikk kanskje en uke før de første kroppslige reaksjonene kom, kvalmen, avskyen jeg følte for egen kropp, hvor billig den føltes, hvor lettskremt og redd jeg var, for alt, alltid. I starten gikk det bra å skjule dette for familie og venner, og det var på håndballbanen jeg virkelig kunne sloss mot demonene. Jeg sluttet gradvis å oppsøke venner, men skjønte at jeg burde holde fasaden oppe om andre ikke skulle oppdage hvor billig, råtten og ekkel jeg var. Jeg planla å ta mitt eget liv hver dag og med tiden var planen klar, jeg viste hvor, hva som måtte gjøres, hvilke brev som skulle til hvem, og hvordan. Det eneste som gjensto var når. Etter sommerferien, to dager inn i 10.klasse, i en alder av 15 år, tok jeg mitt eget liv, trodde jeg. Nedturen var enorm da jeg innså at jeg måtte leve et liv jeg ikke var istand til å leve og ikke engang var i stand til å avslutte. Et opphold på BUP-Lian hjalp meg på veien tilbake til omverdenen, tilbake til alt jeg ikke lenger ønsket å være en del av, og her har jeg vært siden.

Jeg har siden den gang, gjort minimalt for å delta i samfunnet, jeg har såvidt fullført et studieløp, men har klart å holde en jobb, dette er nå min fasade. Jeg jobber i restaurant og «elsker» folk, mat og drikke og den gode stemningen. Helt ærlig gir jeg hardt faen i folk, i mat, i vin og i den gode stemningen. Jeg er god på det, jobben min, å hanskes med mennesker, jeg har lest de nøye i snart 16 år, vet akkurat hva man bør si i de ulike situasjoner for å få folk til å føle seg sett, velkommen og ønsket. Akkurat hvordan jeg bør oppføre meg for at de skal se alle andre steder enn lenge nok på meg til å oppdage at jeg strigråter på åpen scene.

Jeg har siden hatt flere «tilbakefall», det første kom i en periode hvor jeg var så overarbeidet at jeg ikke lenger klarte puste, og panikk-anfallene var så mange at jeg var fysisk utslitt. Jeg forklarte det med at jeg møtte den berømte veggen. Egentlig brukte jeg 1,5 år på å gjemme meg, drikke meg full og glemme hvor ille dagens flash-back var. Jeg skjønte at det ikke kunne pågå i evigheter og etter en «runde» hos psykolog måtte jeg vende tilbake til scenen og starte skuespillet igjen. VG ruller terningkast 6 hver kveld for shit-show-sofie og belønningen er at jeg stort sett får ha følelsene mine i fred. På den måten skader de bare meg, ingen andre men de tygger på meg, tar bit for bit, jeg lurer på hvor mye av meg som egentlig er igjen, jeg ser at kiloene øker men innholdet blir tynnere og tynnere.

Sorgen, angsten, redselen er der å lurer til en hver tid og ting blir aldri bedre, ikke egentlig. Det er mer som små pauser, fordi jeg holder meg så opptatt at jeg ikke rekker å stikke innom helvete for å hilse på. Det går, i perioder, til det ikke går mer. Når kroppen og hode blir så sliten av alt det andre at det hele kollapser inn i en spiral av selvdestruksjon.

Tidligere i år, mistet jeg en venninne fra ungdommen til selvmord, og i det som har vært og er en tid preget av sorg og savn, er sjalusien den største følelsen av de alle. Hvor fri hun er, det er ingen scene mer, ingen replikker, ingen avtaler, ingen å passe på, ingen jobb, ingen verden eller folk å gjemme seg for. Jeg romantiserer døden hver dag, tenker at det er som å flyte i vann, lyden er fjern og uklar, bølgene stryker deg langs kinnet, du er vektløs og alt er fredfullt.

Sommeren kom også med sine ned- og oppturer. Farmor ble syk, alvorlig sådan, frem til det hele gikk bra og dama vi trodde skulle bli hundre, fortsatt skulle bli hundre år igjen. Det varte ikke så lengre, sensommeren kom med en bråvending og det var ikke lenger tilfellet. Høsten kom og tok med seg farmor, igjen ønsket jeg at jeg kunne slå følge. Vi kunne hvile i vannet blant bølgene sammen.

Jeg er snart 30 år, og i femten av de har jeg vært en enorm bekymring for mine nærmeste og meg selv. Jeg tør ikke å få barn, da jeg ikke kan være en stabil forelder. Jeg tør ikke påta meg et annet yrke da jeg frykter at en annen jobb med mer selvstendig arbeid vil føre til at fasaden rakner. Og fasaden er det eneste trygge og faste jeg har, det eneste jeg har for å ikke såre og bekymre de rundt meg videre.

Så her er jeg, ankret i fritt fall og ser de siste 15 årene gjenta seg selv, gang på gang på gang.

Kjente meg igjen i mye av det du skriver her. Jeg er lei meg for at du har blitt utsatt for disse tingene. Vit at du er sterkere enn alle de simple menneskene til sammen, som gjorde dette mot deg. Det er ikke lett å begripe men det er nå engang sannheten.

Vil nødig plage deg og trenge meg på om det bare var slik at du ønsket å få skrevet dette ned et sted. Men skriv gjerne til meg om du trenger at noen lytter, aksepterer deg og forstår. Jeg er en kvinne 5-6 år eldre enn deg