Jeg vet egentlig ikke hva jeg burde skrive her, men jeg vet at jeg må åpne meg opp for at dette skal bli bedre. Selv om jeg aller helst ville fikset det selv. Alene. I lengere perioder føler jeg meg tom, nøytral til det meste og kunne ikke brydd meg om hva vi skal ha til middag. Noen dager, fantastiske dager har jeg mye energi og har faktisk matlyst og et ønske om å gjøre ting. Det er derimot få slike dager som avsluttes like fint, vanligvis får jeg en eller annen tanke som fester seg og kroppen stopper opp, tømmes for energi. Da spiler ingenting noen rolle lenger, får lyst å krype ned i et stort hull og bare bli der. Alt går jo sånt sett bra, det er bare noe i hodet som ikke lar meg være like glad som jeg burde være. Som jeg vil være. Det er vanskelig å forklare, men jeg håper noen forstår.

Det blir lettere å forstå hvis du har noen konkrete eksempler på tankene som plager deg. Er de av praktisk eller eksistensiell art?

Det er så ulikt hva som dukker opp. Som oftest er det noe jeg ikke får til og jeg mister all mestringsfølelse. Andre ganger tenker jeg over alt jeg sa og ikke sa i en samtale og alt jeg kunne gjort bedre. Jeg ser selv at dette høres ut som om jeg har lav selvtillit og tviler på meg selv, men føler ikke at dette er hovedgrunnen til at jeg føler meg slik. Jeg vet ikke. Takk for svar

Du skriver helt likt som jeg føler meg.

Kjenner på akkurat samme tingene.. Mede i ei sånn dump akkurat nå. Skyver alle fra meg. Familien vet ikke hva det er..

Men kan ikke si noe heller.. klarer ikke..

ja frikar
alt blir jo
selvsagt enklere
med eksakte eksempler
vel prøve å plukke
fra hverandre det hele
for et sted i fortiden
finnes muligens svar på nåtiden
det er ofte slik ser du
ønsker deg masse lykke til <3

maerdon_ Jeg har også lagt merke til at det er lettere å skyve fra seg enn å faktisk la folk slippe inn. Men i dette tilfellet så er det ikke det beste. Jeg sliter med å fortelle det til andre, til og med tanken på det bryter meg ned, men jeg har klart å forklare dette til samboer og nå har jeg klart å bestille time til fastlegen. Uansett hvor store skritt man tar så hjelper det litt og litt. Jeg har innsett at jeg klarer ikke dette alene og må ha hjelp. Jeg vet ikke om din situasjon, men å fortelle litt og litt om hvordan du har det til noen vil hjelpe. Noen du stoler på.

Det føles godt at noen kjenner seg igjen, selv om det er en helt forferdelig ting, føler meg mindre alene og mindre gal.