Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg tror jeg trenger hjelp.. jeg sliter...Jeg vet ik om jeg vil leve lenger.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg tror jeg trenger hjelp.. jeg sliter...Jeg vet ik om jeg vil leve lenger.

nov 15 2016 - 14:26
Hallo <3
Jeg sitter her og googlet nettopp ordet "Selvmord". Vet ikke helt hva jeg vil, men jeg tror jeg er i ferd med å gi opp livet.
Føler at ingenting går min vei, føler bare at alt går imot meg og dette nærmer seg slutten.
Jeg har sittet i hele natt og lest andres historier og kjenner meg ganske godt igjen i det folk forteller om dem. Siden jeg har ingen å prate med så tenkte jeg på hvorfor ikke skrive et innlegg her. Kansje det er noen som har noen kloke ord som får meg til å tenke annerledes. Kansje dette bare er et rop om hjelp? Kansje jeg bare trenger litt oppmerksomhet/nærhet til andre mennesker/ eller bare et par trøstende ord..... I mean.... Det er vel bedre å skrive et innlegg her enn å prate med veggen..

Dette er meg og min situasjon.
26år Mann, ik jobbet siden 2012. Sluttet å jobbe fordi jeg ik hadde det bra med meg selv. Hver dag på jobb føltes bare som tortur i 8-15 timer, i nesten 2 år holdt jeg ut... Mange syntes at jeg bare skulle ta meg sammen og beholde jobben, men nei.. Jeg sluttet på dagen... en dag da jeg klarte å manne meg opp til det.
Helt siden jeg sluttet å jobbe så har jeg hatt mindre og mindre kontakt med mennesker. Jeg er ikke på sosiale medier og jeg kan med 1 hånd telle hvor mange mennesker jeg har pratet med de siste 4 årene... Høres utrolig trist ut men sånn har det bare blitt..
Da jeg vokste opp hadde jeg presentasjon angst? tror jeg... Når jeg sto foran mange mennesker og skulle framføre noe, eller være med i et rollespill eller noe så kunne jeg begynne å skjelve, stamme og bare bli helt Lost... Er ganske sikkert på at jeg har utviklet sosial angst. Det er så ille at jeg kun drar på butikken kl 07.00 eller 23.45 siden Rema1000 har åpent til 00.00. Det er jo så stille og fredelig å handle på denne tiden, lite mennesker <3 helt ærlig så tror jeg at jeg har angst for mennesker? wtf? is that even a thing???

Jeg har ikke alltid vært sånn, tror det startet etter videregående. Altså jeg var jo ingen mobbeoffer, jeg var mobberen, en av de "tøffe" gutta.. Er ik stolt av å ha vært en mobber. Er ganske sikker på at det var fordi jeg ikke hadde det bra hjemme og måtte la det gå utover andre.
Jeg vokste opp i et voldelig hjem.. Hjemme kunne jeg ikke gjøre noe. Men utenfor hjemmet skulle jeg alltid være så hard og tøff så mye som mulig.

Nå som det nærmer seg julen så får jeg bare de vonde minnene tilbake. Det var mange juleaften jeg fikk så mye juling at jeg ikke kunne bevege meg.
4 ganger, jupp jeg husker det så godt...4 ganger ble jeg kastet ut hjemme 24. desember. Dagen som jeg lærte på skolen skulle være en familiedag med mye kos og kjærlighet. 1. gangen var jeg 7år da jeg ble kastet ut fordi min "far" var drita og min "mor" ik turte å si imot. I hele min oppvekst fra ung alder til 16år har jeg hatt 2 fine juleaften, begge gangene var hos min kjære tante <3

Så for å oppsummere så har min oppvekst vært tøft, noe jeg er sikker på at mange andre har hatt. Det er trist men jeg er ik alene om det.
Jeg har fått mye juling gjennom årene.
Jeg har sett min "far" banke min "mor" bevissløst"
Jeg har sett familiemedlemmer bruke narkotia fra jeg var 6 år (slike som sprøyter og være i full narkose?) Altså det så ut som de var i en annen verden.
Den psykiske volden var mye verre! Smerter av å bli banket opp forsvinner jo ganske fort men psykisk kan vare i flere år eller ut livet right? Slike kommentarer var ganske vanlig i mitt hjem:
"skulle håpet jeg aldri fikk deg"
"skulle ønsket du døde under fødselen"
"du er ubrukelig"
"når jeg ser trynet ditt har jeg bare lyst til å slå til deg"
"hver gang du går ut døra håper jeg at du aldri kommer tilbake"
"Når du er ute håper jeg en bil kjører på deg"
Disse ordene kom fra 2 personer som skulle være min mor og far.......
Det er så mye mer.....Orker ik å nevne alt.. Dette varte fra jeg var 6-16 som jeg husker det. I dette øyeblikket som jeg skriver dette lukker jeg igjen øynene og får så klare flashbacks av disse opplevelsene som virker så Unfair.....
Jeg er helt sikker på på at mye av det jeg sliter med i livet akkurat nå har en connection med oppveksten min.

Jeg sliter med å bli kjent med nye mennesker. Jeg stoler på ingen, selv ik meg selv... Som nevnt er jeg redd for mennesker.. Det må være en forbindelse fra min oppvekst right? must be! something went wrong! Ikke vet jeg...
Det føles som jeg har vært i en KRIG, jeg overlevde krigen men tiden etter krigen sakte men sikkert river meg i stykker.
Jeg vet ikke hvor denne angsten kommer fra men det sliter hardt på meg. i 4 år har jeg isolert meg selv....Jeg finner ikke veien ut av dette, hva skal jeg gjøre? some1 help me <3
Jeg unngår å være ute i dagslyset. Komboen med dagslys og mange mennesker gjør meg helt dårlig... Whats wrong with me? Jeg blir svimmel og mister meg selv ute blant andre.
Natta og mørket har liksom blitt min beste venn. Hver natt når klokken er 00.00-04.00 har jeg veldig ofte lyst til å gå ut en tur. Jeg føler meg som en psykopat som går rundt gatene på natta, men det er så deilig å gå ut noen ganger... i 4 år har jeg vandret gatene i en svart hettegenser eller en jakke med stor hette. Noen ganger håpet jeg på å møte noen som meg? Noen ganger håpet jeg på at en fremmed tok kontakt bare fordi jeg ville prate med noen. Noe som ikke har skjedd enda... sikkert fordi jeg ser litt skummel ut i svart hettegenser midt på natta, noe som er forståelig.

Ensomhet....I feel so alone :,(
Jeg har kuttet all kontakt med familie og venner. Jeg ser ikke på min biologiske far og mor som familie. Har også kuttet ut resten av slekten fordi jeg bygde opp et HAT til dem for å ik gjøre noe selv om de visste at jeg ikke hadde det bra hjemme. De har alle vært vitner til at jeg ble slått flere ganger, en av tantene mine har også brukt vold mot meg. Det er en stor slekt med mange tanter og onkler.
Det er rart hvordan det har endt opp med at jeg ikke har knyttet noen bånd til noen andre mennesker...
Ok dette kommer til å høres sykt ut men er det virkelig så sykt? For noen år siden tok kusina mi kontakt og fortalte at min "far" var blitt syk og havnet på sykehuset.. Han ville se meg, på dette tidspukte hadde jeg ikke sett han på 6 år.. Jeg aner ik hva som var galt med han, men de hadde sagt at han nevnte navnet mitt flere ganger og når han var klar i hodet så hadde han sagt at han ville se meg. Kansje idioten følte anger?
Jeg husker det veldig godt når hun fortalte meg at han var alvorlig syk. Jeg hadde en rar smil og tenkte "YES" han forjener å dø! desverre overlevde han... Jeg håper virkelig på at han skulle dø. Jeg hadde allerede sett for meg begravelsen og folk som skulle be meg komme... Noe jeg allerede har bestemt meg for å ikke være en del av den dagen han dør.
Jeg føler absolutt ingen kjærlighet eller tilknyttelser til disse menneskene.. hvordan kan jeg gjøre det? når de gjorde meg så mye vondt?.....
Er det virkelig så sykt av meg å ville at han skulle dø?

Er jeg et monster?
Jeg er mye alene, jeg beveger meg i mørket, jeg føler ik lenger, jeg bryr meg ik lenger, jeg gråter ik...... Jeg gråter veldig ofte inni meg, men i flere år har jeg slitt med å få tårene til å komme. uansett hvor trist ting er, uansettt situasjon så kommer det ingen tåre fra meg.....
Jeg vil GRÅTE! jeg vil se tårer! men det kommer ingen!
Noen ganger skulle jeg ønsket jeg hadde superkrefter der jeg kunne bare lagt hånda mi på andres hoder og de kunne se alt jeg har opplevd og følt det jeg føler inni meg!
For jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal beskrive hvordan jeg har det akkurat nå! Alt føles så tomt og mørkt og livet har ingen mening.. Er det slik folk som tar selvmord føler seg før de gjør det?

15. Januar 2017 blir jeg kastet ut av leiligheten jeg bor i nå. Alt er tomt, jeg har 3500 kr å leve til da. "YEEEY,Another awesome Christmas...." Det er ingen håp lenger..... Jeg har ingen jobb, jeg har ingen motivasjon til å finne meg en jobb. Helt ærlig så vet jeg ik en gang om jeg klarer å gå ut nå og finne meg en jobb. I 4 år har jeg klart meg av penger jeg hadde + andre ting som har gitt meg en liten inntekt til å klarer meg.
Jeg vet ik om jeg fungerer i samfunnet, når jeg så vidt klarer å gå ut.....
Hva skal jeg gjøre?
Hvem skal jeg kontakte? Min fastlege? Jeg aner ikke hvem som er min fastlege en gang..... Har ikke vært hos min fastlege på ca 12 år.....
Jeg aner ik hva som skjer videre i livet mitt nå....Jeg vet bare at 15. januar 2017 så står jeg med ingenting, ingen hjem, ingen penger, ingen inntekt.
Kommer jeg til å bli en hjemløs uteligger?
Kommer jeg til å gjøre no kriminelt bare for å få komme inn på et fengsel? (jeg har tenkt tanken)
Eller bare ta den lette veien og avslutte mitt liv... Tanken har slått meg.

Dont know what to do.....

Takk for at du leste denne super lange innleggen, sry for mange skrivefeil orker ik å gå gjennom....

Much love <3


Hei,
Vi ønsker gjerne å prate litt med deg og derfor er det fint om du ringer vår gratis Hjelpetelefon på 116 123. Du kan også sende oss en melding på Sidetmedord.no

Hilsen
Administrator
Avatar

Re: Jeg tror jeg trenger hjelp.. jeg sliter...Jeg vet ik om jeg vil leve lenger.

nov 15 2016 - 15:04
Hei,
har lagt deg til som venn :P
Avatar

Re: Jeg tror jeg trenger hjelp.. jeg sliter...Jeg vet ik om jeg vil leve lenger.

nov 15 2016 - 15:24
Hei!

Jeg leste nettopp gjennom hele innlegget ditt og følte jeg måtte svare med en gang. Det første som slår meg når jeg leser det du skriver er at du virker som en veldig oppegående og sterk person! Jeg kan ikke forestille meg å gå igjennom det du har vært gjennom, jeg kan bare ane hvor tøft det har vært. Og det at du fortsatt er her i dag, og tør å si fra om at du trenger hjelp viser bare hvor sterk du faktisk er. Det håper jeg er noe du vet og hvis ikke så håper jeg du tror på meg når jeg sier det!

Selv om jeg ikke har levd det samme livet som deg, så vet jeg noe om hvordan det er å ha det tøft og føle at alt bare er håpløst. At man ikke helt vet hvor man passer inn, eller hva man skal gjøre for å få et bedre liv. Men jeg har lært meg at det første steget til å få det bedre med seg selv er å faktisk be om hjelp og finne styrke til å ta imot hjelp. Og det håper jeg så inderlig du får! Nå vet ikke jeg hvor du bor (hadde vært lettere å gi deg spesifikke tips), men hvis du bor i Oslo ville jeg sjekket ut "Rask Psykisk Helsehjelp" (tror også det finnes i noen andre kommuner). Det er et gratis tilbud i noen bydeler (men tror det skal komme til fler nå), hvor du raskt kan få time hos noen å snakke med. Jeg tok kontakt med de for et halvt år siden, og har fått veldig god hjelp etterpå! Du får raskt svar, og du kan sende de e-post (slik at du slipper å ringe hvis det er noe du syntes er ubehagelig). Husker godt første gang jeg dro dit, jeg hadde lyst å snu flere ganger og hjertet hamret i brystet når jeg satt å ventet på å komme inn. Men jeg er så glad i dag for at jeg klarte å dra dit!

Hvis ikke dette er noe du kan benytte deg av så ville jeg enten tatt kontakt med fastlegen din (du finner ut hvem som er din fastlege ved å logge inn her; https://helsenorge.no/behandlere/bytte-av-fastlege tror jeg) eller så ville jeg kontaktet legevakten på ditt nærmeste sykehus og sagt at du trenger hjelp. Det virker for meg som du trenger noen å prate med og bearbeide alt det vonde som har skjedd deg, og selv om det kanskje høres grusomt ut så kommer du til å få det så mye bedre senere i livet!

Andre steder du kan henvende deg (har ikke erfaring fra disse selv, men har lest om de på nettet);
- Mental helse sin hjelpetelefon: 116 123 (tror denne alltid er bemannet og du kan ringe når du selv vil)
- http://angstringen.no (selvhjelpsgrupper drevet av folk som selv har angst)
- Fontenehuset http://www.fontenehus.no (finnes i mange byer)

Du skriver også mye om at du har "angst for mennesker" og det er absolutt ikke uvanlig! Sosial angst er noe jeg tror de aller fleste kjenner på i løpet av livet, og det er absolutt ikke noe galt med deg som føler det sånn. Ville googlet litt mer om det, så ser du hvor mange andre mennesker som sliter med akkurat det der, og kanskje lese mer om hva som har hjulpet de! Vet av erfaring at en av de tingene som hjelper best er å "eksponere" deg for situasjoner du vanligvis ville unngått. F.eks å gå på butikken en time tidligere enn du pleier. Du trenger ikke handle noe, men bare det å være i en situasjon du selv syntes er ubehagelig og etterpå kjenne at kanskje ikke var så ille som du trodde kan hjelpe mye.

Du kan gjøre hva du vil med ditt eget liv. Hverken foreldrene dine eller familien din kan diktere hvordan resten av livet ditt skal være, og du har muligheten til å ta kontroll slik at du slipper å ha det sånn her lenger. Jeg håper virkelig du får noen å snakke med slik at du kan begynne å leve livet ditt slik du selv ønsker det!

Beklager et litt rotete svar fra meg med masse info! Jeg heier på deg og krysser fingrene for at du kanskje kan bruke noe av det jeg skrev over!

- Jente, 27
Avatar

Jeg vil hjelpe.

nov 15 2016 - 22:16
Vet ikke hvor du bor, men anbefale på det sterkeste å sjekke denne linken. Her finne du de kommunene som tilbyr Rask psykisk helse:

http://www.kognitiv.no/tilbud-til-deg/behandlingstilbud/rask-psykisk-helsehjelp/

Fikk selv hjelp her i starten av året, man kan komme og gå fra klokken 16-22. De har også forskjellige kurs og aktiviteter på dagtid fra ca kl 10 - det er ferdig. Ofte til kl 14. Dette blir man enige om gjennom samtaler.

Her jobber sykepleiere, sosionomer, pedagoger, fysioterapeuter, psykiatriske sykepleiere og annet personlige med høy kompetanse innenfor rus og psykisk helse. Så her får man hjelp uansett hva spørsmålet skulle være.

Frivillig oppmøte ettermiddag/kveld - Obligatorisk om dagen, men unntak om man ikke klarer å komme, men da kan de også tilby å hente deg eller de motiverer deg.

Av egen erfaring fungerer dette veldig bra. Der jeg går så lager vi middag hver dag med en pris på ca 20 kr. Dette er ofte mat med bra kvalitet som blir handlet av de ansatte. Vet ikke hvordan opplegg det er i andre kommuner, men håper det er relativt lik behandling. Kanskje også mye bedre!

Dette er en god start ut av ensomheten som jeg selv fikk. Dette medførte også Angst og depresjoner. Den første tiden på et slik sted kan være utrolig vanskelig, jeg gikk selv hjem med en gang døren ble låst opp første kvelden.
Idag er jeg den som lager mat når jeg kan, er med på underholdning i form av gitarspill og prater ofte løst med de andre på dette "senteret". Det er viktig å ta vare på gode dager.

Så ha troen på deg selv, selv når det er som mørkest! Det er så fantastisk mange flinke, empatiske og hjelpsomme personer der ute.

Håper denne informasjon er nyttig, og er det noe du lurer på så ønsker jeg å hjelpe. Ha troen på seg selv! :)
Til forsiden