Jeg sliter med angst og depresjon og er uføretrygdet på grunn av dette.
Nå har jeg kommet til det punktet at jeg ikke klarer mer av dette og har derfor bestemt meg for å avslutte det hele.
Hovedårsaken akkurat nå er økonomien, jeg har bare noen hundrelapperigjen på kontoen og det holder ikke i så mange dager for meg og bikkja...
Jeg kunne jo ha gått på sosialen/NAV å spurt om hjelp men jeg er så fryktelig nedkjørt og sliten nå så bare tanken på å sitte der å forklare meg ovenfor en dømmende og aggressiv saksbehandler gjør meg fysisk dårlig (ja, jeg vet at hun er sånn - jeg har hatt med henne å gjøre før).
Så altså... jeg avslutter dette med en overdose piller som jeg har.
Men det som skremmer meg litt er at jeg er så rolig med tanken på dette... Jeg burde vel egentlig være fryktelig redd, urolig og tvilende???

Vel, jeg tenker at det at du skriver om det her i det hele tatt, er et tegn på tvil i seg selv. Akkurat når det kommer til følelse av ro, så kan tanken på døden(=slippe mer smerte) føles beroligende, selv om det godt kan hende du vil føle sterkere uro når du først står nærmere selve handlingen.

Jeg går utifra at du kjenner risikoen ved å forsøke selvmord med medikamenter; at du ikke er garantert det utfallet du ønsker, og potensielt kan få andre varige skader. Nå kjenner ikke jeg din situasjon i detalj, men jeg kan godt forstå hvor oppgitt du må føle deg. Likevel vil jeg anbefale deg å nå ut til hjelpetelefonen her, eller lignende.

Sånn rent praktisk ift nav, er det ikke mulig å be om en annen saksbehandler?

Hva skal man si på en slik situasjon? Har du noen familiemedlemmer som kan hjelpe deg med økonomien, og kanskje hjelpe deg i behandling av NAV? Det er så vanskelig og skimte lys når ting er mørkt nesten som om man blir nektet frihet av kosmos. Hold fast, og fred være med deg.

Heisann på deisann <3

Jeg syns det rådet om å ta med noen fra familie el venn med deg høres lurt ut.hør på gummihjerte.

Hvis det kan oppleves som den støtten jeg ønsker at det skal være kan jeg nok avse noen hundrelapper til en sekk hundefor, for det skal det noe til at du får mat til hunden på sosialen. Da trenger jeg et kontonummer i en mail og en venneforespørsel.

Jeg har selv opplevd at selv når jeg ser som mørkest på det så kan det lysne opp igjen. Livet går opp og ned, noen ganger i større opp'er og ned'er.