Sånn jeg vet faktisk ikke lenger. Ikke at jeg har så sykt lyst til å dø, men jeg vil jo heller ikke leve... jeg vil bare forsvinne litt også kanskje komme tilbake.. neida men jeg vet ikke... jeg er bare sliten, døgnrytmen min er fucked, enten har jeg ikke matlyst eller spiser jeg litt for mye. Jeg har egentlig ingen venner og er ganske ensom. Jeg skuffer alle rundt men men samtidig ikke. Mamma og pappa... de er nok de jeg skuffer mest med å bare ligge i senga så mye, hjelpe til lite og generelt alt jeg gjør/ikke gjør. Det er ikke at jeg har så sykt lyst til det heller.. ååå.Jeg bare er i veien og et problem. Og det er så mye tanker og så mye jeg vet ikke... jeg hater at jeg gjør og er. Hater kroppen min og hater personligheten min, måten jeg ikke funker. Det blir bedre... ja det er nok sant men jeg tror liksom ikke helt på det... jeg er en jente som er snart 17, skal begynne i andre klasse etter sommer (jeg gruer meg til sommeren og vil at den skal være ferdig men jeg vil jo heller ikke på skolen) men det betyr to år igjen på samme sted med de samme folkene (jeg går en linje der vi ikke bytter klasser) samme sted, jeg hater byen min jeg får en så ugen følelse bare av og tenke på det... men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal takle det og ja to år ekke så lenge men det går jo såå sakte... problemet er at jeg ikke har helt troa på fremtiden heller... sånn tenk om jeg ikke gjør noe gøy (hva er gøy lenger... hmm godt spørsmål) jeg går til psykolog hvis du lurte, men om jeg havner på i et kjedelig liv men en jobbe jeg hater ikke opplevd noe og en dårlig familie/kjæreste... og leve det standard livet men vil jo ikke leve så unormalt heller... og nei jeg trokke jeg er skap for å leve... sånn det jeg hadde ikke klag eller noe om noen hadde kommet og drept meg, hadde vært sånn plis ta meg... for da er det ikke meg som har gjort noe feil for jeg er så redd for å feile noe jeg føler jeg gjør... + jeg går rundt med en konstant stor skyldfølelse, skyldfølelse på alt jeg gjør og er... dette er så surr og en liten bit av hva jeg føler måtte bare få det ut... vet ikke hva du kan hjelpe med sikker null men ja... takk uansett (setter pris på at du gadd og lese dette.. klem en jente som ikke forstår en shit...

Jeg tenker hadde du vært min datter ville jeg satt veldig stor pris på om du pratet med meg. Så håper du kan prate med mammaen eller pappaen din om dine bekymringer og plager. De vil deg alt godt. Du blir aldri for stor for å prate med foreldrene dine.
Kanskje du kan gå tur med dem eller noen venner. Eller gjøre noe annet, klatring, ta en tur på tivoli eller noe du har lyst til som kan gi deg glede.
Å forresten, om du bruker p-piller så kan det være en bivirkning fra dem at du føler deg litt nedenfor, man kan bli deprimert av dem. Men alle blir ikke det. I så fall, snakk med helsesykepleier, lege eller mammaen din om det. Bare husk å alltid bruke noen form for prevensjon om du da tar pause fra p-piller, f.eks kondom. Ja, det er kanskje flaut om du prater med mammaen din om mye, men jeg tror dere hadde hatt godt av det.
Jeg håper virkelig at dattera mi tørr å fortsette å prate med meg om alt når hun blir større, det er godt i mamma hjertet.

Tenker det å få glede inn i livet sitt er viktig. Å om du ikke helt vet hva som gir deg glede, utforsk litt. Det å gå en tur gir ikke alle glede med en gang, men jo flere turer du går, jo mere rutiner du har med å gå dem, så kanskje du går glede av å gå tur. Enten på fjellet, i skogen eller bare i gatene nært huset ditt. Jeg har klart å få det til å bli en glede, da tror jeg du også kan klare det. Klatring anbefaler jeg deg å prøve, kanskje dere har ungdomssklatring der du bor. Veldig deilig å kunne være litt aktiv, det gjør også psyken bedre.
Eller sett på en treningsvideo fra YouTube, gjerne med en venninne eller mammaen din.
Husk å aldri være redd for å ta opp noe med foreldrene dine <3 Håper du finner glede i livet ditt =)