Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg klarer ikke å fortsette uten hunden min.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg klarer ikke å fortsette uten hunden min.

april 9 2019 - 02:10
For noen høres dette sikkert veldig rart ut, men vi var begge veldig knyttet til hverandre.
Jeg er og har vært veldig mye fysisk syk, med flere ganske alvorlige diagnoser og hunden min har alltid vært en god støtte for meg og i hvertfall fått meg ut på tur selvom jeg helst bare ville sitte inne.

Hunden min bodde i et veldig dårlig hjem før hun kom til meg, jeg brukte lang tid på å få hun til å fungere og stole på meg.
Tenk, når hun kom til meg så kunne hun hverken kose, leke eller ligge rolig på et sted lenger enn et par minutter før hun spratt opp igjen for å finne et nytt sted å ligge, hun var veldig stresset.
Vi jobbet mye sammen og fikk et helt utrolig sterkt bånd, det var bare meg og hun i over 12år.
Den dagen jeg måtte avlive hun pga alderdom er den verste dagen i mitt liv, jeg følte det som at jeg drepte min aller beste venn.

I ettertiden så var sorgen så tung og mørk at jeg orket ikke noe. Jeg klarte ikke gjøre noe med utstyret hennes, hun hadde MYE utstyr, og har enda ikke klart å gjøre noe med det 4år etter.
Jeg har prøvd et par ganger å få ny hund, men det ender opp med at jeg får angst og anfall, og klarer ikke ha ny hund hos meg.
Dette er helt forferderlig, for jeg vil jo innerst inne ha en ny hund, men klarer det bare ikke.

Hva skal jeg gjøre?
Det er fire år siden hun ble borte, den største sorgen har roet seg, men jeg har itillegg fått med meg andre ting på disse årene som ikke er så bra.

Siden jeg er mye syk så får jeg også mye veldig sterke smertestillende....mye smertestillende...som jeg nok dessverre har blitt endel avhengig av, jeg føler at jeg blir litt nummen og blir litt borte fra realitetene, slipper å tenke ansvarlig.

Også har jeg depresjon, jeg VET jo at det ikke er sunt å leve slik, men jeg klarer ikke å slutte.
Så jo mer tabletter jeg tar, jo mer trigger depresjonen, jo mindre er jeg sammen venner og familie, jo mindre tar jeg meg av leiligheten, jo mer sover jeg og jeg har blitt VELDIG tynn (159cm, 42kg).

Jeg hadde depresjoner før hunden min døde, men det eskalerte så veldig når jeg begynte å ta mer piller og ikke taklet hennes bortgang noe bra.
Før hun døde tok jeg normale doser med smertestillende, mens nå har det eskalert til at det noen dager inntas ganske mye mer enn anbefalt.
Bare for å ha det på det rene, jeg ser ikke ut som en rusmisbruker, jeg klarer å ta såpass vare på meg selv.,.

Jeg har klart å holde økonomien i sjakk, så jeg har ingen lån og ingen ubetalte regninger, det er vel det eneste i livet mitt jeg har på stell akkurat nå.

Akkurat nå er jeg på et punkt hvor jeg ikke orker mer. Jeg orker ikke stadig avlyse avtaler med venner og familie, orker ikke å ha et rotete hjem, orker ikke å hele tiden slite med så mye sykdom, orker ikke å hele tiden går rundt som en zombie som er helt tom innvendig.

Jeg er lei av mye sykdom, dyp sorg og depresjon, skulle ønske jeg hadde EN hel dag hvor jeg kunne kjenne på å være glad...en hel dag, det hadde vært deilig.

Jeg er ikke suicidel, jeg føler at situasjonen min kan rettes på med hjelp, men hvor begynner jeg? Og jeg ville aldri orket å sette min familie og venner i den fæle sorgen som kommer etter noen tar selvmord, etterlatte sliter ofte med veldig skyldfølelse "hva kunne jeg gjort for å hjelpe" eller "hvorfor så jeg ikke hvor hardt hun hadde det" og det vil jeg ikke at mine nærmeste skal oppleve.

Dette ble veldig langt, jeg må bare beklage dette, men da jeg først begynte å skrive så kom det så mye jeg ville skrive og åpne meg om.

Noen som har vært borte i tilfeller med så mørk og ødeleggende sorg?
Hva synes dere jeg skal ta tak i først og hvordan hjelp skal jeg søke?

Takk så mye for at dere har orket å lese hele innlegget, det betyr så mye for meg!

Blir veldig takknemlig for alle hyggelige svar! :)
Avatar

hello

april 9 2019 - 22:38
jeg VET mye om hva du snakker om
jeg "drepte" min beste venn for mange år siden nå
han var en vakker golden retriver
jeg savner ham hver dag
og jeg VET hva det vil si å sitte igjen etter selvmord
hun ble begravet på min bursdag
mor til 3 barn
jeg savner henne hver dag også
herlig?
skriv gjerne ;)
Avatar

Hei

april 10 2019 - 00:36
Ville bare si du er ett sterkt menneske og det du gjorde var av kjærlighet selv om sorgen din er tung å bære på.Du bør prate med noen om dette enten lege el familie. En dag om du så får ny hund den kan aldri erstatte forrige men den kan bli bra på sin måte.med hunder vet man de ikke lever lenge og den separasjonen når man mister hunden må være jævlig men jeg tenkte skilpadder lever til de er 100 jeg kunne hatt godt av en skilpadde den forlater meg ikke.jeg tenker på deg.håper du kommer deg gjennom dette og tenker på deg.husk hvor snill du er og det måtte skje av kjærlighet. For at den ikke skal lide.hunden var heldig Som hadde deg også.
Til forsiden