Hei! Akkurat nå er livet mitt bare helt dritt... Det er ikke noen fine ting å se fram til... Fremtiden min ser bare mørk og trist ut... Det er fælt å si det, men jeg har nok mista alt som er av håp... Det er ikke så lett å sette ord på akkurat hva det er som plager meg ettersom det er mye forskjellig, men jeg skal gjøre et forsøk... Jeg kan vel starte med å si at jeg hater meg selv... Jeg hater alt ved meg selv... Jeg er så utrolig stygg! Fy søren! Stakkars de menneskene som er nødt til å se på det stygge ansiktet mitt hver eneste dag... Det er vel ansiktet mitt, håret mitt og tennene mine jeg er minst fornøyd med ved meg selv... Jeg klarer faktisk ikke å se på meg selv i speilet... Det er skikkelig ukomfortabelt! I tillegg til det stygge utseendet mitt, har jeg heller ikke noen bra personlighet... Ifølge menneskene rundt meg, klarer jeg ingenting... Jeg er ubrukelig... Jeg får ikke til noe som helst... Jeg prøver så utrolig hardt, men det hjelper ikke... Ikke i det hele tatt... Menneskene rundt meg blir aldri fornøyde... De kikker bare skikkelig rart på meg fordi jeg er så stygg... Det er ikke særlig moro å tro at du får til noe, men så kommer det noen bort til deg og forteller deg hvor dårlig du er... Jeg er bare så lei av å være den jeg er... Jeg skulle ønske at jeg klarte å forandre på meg! Jeg skulle ønske at jeg klarte å være en mye bedre versjon av meg selv! Jeg har ingen venner... Ingen jeg kan snakke med... Ingen å dele de vonde tankene med... Jeg er nok litt for flink til å late som om livet mitt er som en dans på roser når jeg i realiteten har det helt forferdelig... Jeg har liksom ikke lyst til å være til bry... Jeg hater å være til bry! Menneskene rundt meg har nok med seg selv... Selv om jeg har hintet til at jeg har selvmordstanker, er det ingen som ser meg... Det hadde kanskje vært best om jeg bare hadde avsluttet livet mitt her og nå... Jeg vet ikke... Jeg ønsker ikke å dø, men det frister ikke å leve et mislykka liv heller... Jeg vet ikke hva som holder meg tilbake... Kanskje det er frykten for å dø... Kanskje det er familien min... Jeg har ikke noen konkrete planer, men selvmordstanker har jeg... Jeg tror nok at jeg bør tenke på å runde av innlegget før det blir altfor langt... Om noen orket å lese helt hit, betyr det veldig mye! Jeg er klar over at dette ble et rotete innlegg, og at jeg er elendig til å forklare, men jeg håper at noe av det jeg har skrevet gir mening... Om noen har noen gode råd å komme med, er det bare å komme med det! Jeg trengte bare å lufte tankene litt... Tusentakk til alle som setter av tid til å svare!

Det er vondt å lese at du har det så vondt inni deg. Har du prøvd å snakke med noen om dette? Jeg sliter selv med depresjon men har blitt bedre det siste året, så jeg kan kjenne igjen noen av følelsene du kjenner på, og det er veldig slitsomt og utmattende og ha det sånn..

Det høres kanskje dumt ut, men du er ikke alene om å føle det slik.
Hvis de «rundt deg» snakker nedsettende og negativt om deg er det ikke mennesker du skal omgås, enkelt og greit. Har hørt det finnes «gruppe-samtaler« man kan gå på, kanskje det er en begynnelse? Jeg skulle gjerne sett deg og dine fine kvaliteter, du er helt sikkert et fantastisk menneske men de vanlige menneskene ser/forstår det ikke.
Men oss, likesinnede vet og føler at du er bedre enn du selv aner...
Jeg får tårer i øynene når jeg leser innlegget ditt. Fordi det er så ekte, så virkelige, bare det gjør deg utrolig vakker, uten at jeg vet om du er kvinne eller mann, spiller ingen trille...
Du er ekte vare, det er sjeldent og spesielt.
Om du bor i nærheten av Oslo retning tusenfryd møtes jeg gjerne for litt hyggelig samvær.
Hilsen en uten venner og sosial angst!

Trist å høre, sliter med mye av det samme. Kanskje en klisje, men syns du bør oppsøke hjelp. Ta kontakt med legen din som kan henvise deg til en psykolog.
Send meg gjerne en pm.