Jeg har vel aldri vært ordentlig deprimert, men jeg har hørt mye om det, hatt venner som har vært det, og nesten vært der selv. Jeg vil bare si at det som holdt meg oppe, det som dro meg opp fra mørket, var moren min. Hun har alltid vært der for meg, og har aldri gjort noe annet enn å hjelpe. Metoden hennes var å få meg opp fra senga, og på skolen. Og hvis jeg ikke kom meg på skolen, skulle jeg ta bussen til jobben hennes, så jeg fikk noe ut av dagen. Jeg spiste ikke ordentlig på lenge, veide meg etter hvert måltid, det hun gjorde da, var å lage en god frokost til meg med sjokolademelk for å gi meg matlyst, og kaste vekta. Hun har bare hjulpet meg, og jeg innså det først nå. Jeg har bare vært en drittunge mot henne, sagt som jeg vil, vært frekk fordi jeg har vært så lei meg, og hos meg kommer det ut i sinne. Før så hadde jeg vondt inni meg hver eneste dag, det var som å bli slått i magen konstant. Men nå har jeg hvertfall bedre dager, noen lyse, men det kommer alltid til å være mørke og. Jeg er sykt glad for at hun alltid har vært her for meg, men jeg er sykt skuffa over meg selv, som har vært så frekk og sånt. Jeg sa dette til moren min i dag, og hun ble kjempeglad, skulle ønske jeg så det tidligere..

Godt gjort :)