Jeg har lyst til å....
Jeg har lyst til å sykle
Jeg har lyst til å padle kayak
Jeg har lyst til å kjøre motocross
Jeg har lyst til å dra på opplevelsesferie
Jeg har lyst til å padle sup
Jeg har lyst til å kjøre racerbil
Jeg har lyst til å klatre i fjell
Jeg har lyst til å kjøre tube
Jeg har lyst til å konkurrere med atv/quad
Jeg har lyst til å sykle downhill
Jeg har lyst til å rafte ned en elv

Uansett hvem jeg snakker med får jeg høre at det er bare å gjøre det man ønsker.

Hvert år blir min kropp svakere
Hver måned blir min mulighet for å gjøre noe mindre.
Hver uke sitter jeg der å ser alt alle andre opplever og gjør.
Hver dag blir jeg mere deprimert fordi jeg ikke klarer.
Hver time ser jeg alle mulighetene jeg aldri har fått.

Hvorfor skal jeg leve når jeg ikke har noen verdi for meg selv. Hvorfor skal jeg leve for alle andre.


Jeg har lyst til å leve et liv. Mitt liv.

Akkurat nå har jeg lyst til å dø.

Hei!

Takk at du deler hvordan du har det nå.
Ønsker å gjøre deg oppmerksom på at du er velkommen til
å snakke med en av våre veiledere her i mental helse også.
Det kan du gjøre enten på chat på denne siden,
eller ringe på vår hjelpetelefon; 116 123, med innvalg 1.

Vennlig hilsen admin

Det er eit utruleg press i dette livet! Til og med press på å ha det gøy! Det er heilt forferdeleg korleis det har blitt no.

Kjenner folk som har stukke av frå dette hamsterhjulet, og eg har delvis trekt meg tilbake sjøl.

Det stemmer det du kjenner på med at ein liksom skal gjere ting heile tida, men desse tinga som egentlig skulle komme frå eit behov, har no blitt eit slags ha det fint- opplegg, og dette opplegget passar ikkje alle.

Egentlig trivest eg best med å sitte her og prøve å skrive noko fornuftig til andre.

Ikkje det at dette eg skreiv her nødvendigvis hjelp. Men eg håpar det i alle fall ikkje blei verre.
Håpar du etter kvart finn ein måte å kunne leve livet ditt på der du slepp å kjenne på alt dette presset. For det er jo det det har blitt, eit press. Og då er det ikkje gøy lenger.

Det er på eit vis sant at du berre skal kunne gjere det du ønsker, men akkurat no er nok det du ønsker det å ikkje gjere noko, og då treng du vel ikkje å gjere nokon som helst. Er det rom for det? Det er det eg har gjort i mange mange år. Eg nekta å delta. Eg måtte nok det. Eg gidd ikkje å drive med denne karusellen for den er jo så stressende.

Hei!
Virker som du misforstår litt. Det er ikke presset fra andre som gjør livet vanskelig. Jeg har et behov for å gjøre noe. Der er mine andre sykdommer som er årsaken til min depresjon. Jeg sliter med kronisk utmattelse som gjør at jeg ikke klarer å gjøre de tingene jeg ønsker. Alle rundt meg forteller om alle de tingene de gjør og trives med. Mange ønsker jeg skal være med. Men jeg har ikke overskudd til å dra på en liten fisketur engang, på grunn av utmattelse.
Jeg ønsker å delta men kan ikke.......

Å.. Sorry. Ja eg misforstod. Tenkte det kanskje handla om angst og depresjon. Når ein har angst så er det ofte for vanskelig å komme seg ut og oppleve.

Utmattelse. Huff.. Det var ikkje bra. Men folk forstår ikkje eller veit ikkje at du har det sånn?

Folk vet om min tilstand, både med utmattelse og depresjon. Men ingen forstår hva det vil si. Jeg er så sliten noen ganger at jeg ikke klare å se på tv. Noen ganger klarer jeg ikke lage enkel mat engang (grøten på søndag måtte kastes da jeg ikke forsto oppskriften).
Jeg har forklart flere ganger at jeg ikke takler mye folk. Jeg ble invitert hjem til foreldrene mine på middag for noen uker siden (fikk inntrykk av at jeg var den eneste). Da jeg kom dit var det "fullt hus" og jeg måtte dra hjem igjen med engang for det blir for mye "støy" og styr.
Folk forstår ikke sykdom som ikke vises. "men du ser jo så bra ut" hører jeg ofte...
Jeg har hatt kronisk utmattelse i 20 år. 6 år siden jeg fikk diagnose.
Min tilstand kan omtrent beskrives som kronisk langvarig influensa...

Høyrest utruleg krevande ut.

Når du skriv at du måtte kaste grøten fordi du ikkje forstod oppskrifta, så begynner ein å skjønne.

Det må vere ekstremt kjipt å ikkje kunne bli med, og i tillegg å ikkje bli tatt hensyn til og forstått.
Eg har egentlig ingen ord.. Skulle ønske du klarte å leve med dette på ein eller anna måte, men skjønnar det ikkje er lett..