Jeg har slitt med selvhat i mange år. Depresjonen kommer og går, og jeg vil ikke si den er alvorlig, men hemmende nok til at jeg ikke har fått startet med utdanning eller skapt meningsfulle relasjoner til andre. Jeg har to forhold med menn bak meg, men det er flere år siden nå. Jeg blir 28 år om noen måneder. I løpet av de siste årene har jeg blitt bitter og sint, og samtidig som jeg har vendt hatet innover har jeg også vendt det utover. Jeg er sint på meg selv og andre. Jeg er sint på verdenen, sint på grunn av forskjeller, sint fordi det er så mye urettferdighet.

I løpet av de siste årene har jeg også lest mye på nettet. Lest hva mennesker mener om både det ene og det andre, spesielt menn. Og jeg har kommet frem til at jeg ikke er verdt å elske og at menn som vil være med meg, åpenbart har en baktanke og at jeg ikke har noe jeg kan gi de. Ikke er jeg attraktiv nok og hvor omsorgsfull jeg er, spiller ingen rolle, for det menn vil ha av meg er sex - til tross for at de ikke kan finne meg attraktiv. Det har ikke noe å si, jeg blir tatt til takke med.

Jeg har også hatt vage tanker om å få barn. Ja, det har faktisk fristet, jeg som ikke liker barn noe særlig, men jeg har tenkt at det er litt dumt å skulle gå et helt liv uten å få et barn. At det kanskje kunne vært givende og fint. Men ingen ville jo fått barn med meg.

Før var jeg oppegående og intelligent, nå er jeg dum, hatsk og sykere enn noen gang i hodet. Jeg har ingen å snakke med, relasjoner jeg har prøvd å bygge ødelegger jeg så snart vi kommer for nærme. Jeg føler meg aldri god nok og tenker at det alltid er noe feil med meg. Mange automatiske negative tanker som spinner rundt i hodet konstant og som jeg daglig må bruke mye energi på å takle. Som oftest klarer de å ta over. Jeg har tanker om å ta livet mitt fordi jeg har en genuin følelse på at det aldri blir bedre. Jeg forsøker gang på gang å leve en livsstil som legger til rette for mestring og livsglede, men jeg fikser det ikke i det lange løp. Jeg blir passiv. Jeg spør etter råd her og der på nettet, men jeg klarer ikke tro på noe som helst som skrives til meg. Jeg klarer ikke ta innover meg godhet. Jeg føler ikke kjærlighet fra foreldrene mine eller søsknene mine.

Merkelig nok gråter jeg ikke når jeg skriver dette, mest fordi jeg akkurat nå bare føler meg ferdig. Jeg begynner å bli eldre uten å ha oppnådd noe i livet og jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å oppnå noe. Jeg drømmer hele tiden om et liv jeg ikke kan leve på grunn av min manglende personlighet og mitt dårlige utseende. Jeg passer ikke inn noen steder og det føles ensomt. Jeg ser ikke meg selv som en ressurs, mer som en belastning og jeg mister mer og mer fotfestet. Jeg vet ikke hva jeg står for eller hvem jeg er, og jeg tror det er fordi jeg hele tiden forsøker å endre på meg selv for å bli noe som andre vil like. Men jeg opplever at andre ikke liker meg likevel. Skal jeg tenke rasjonelt og bruke logisk tenkning, ta folks ord for god fisk, så er jeg godt likt på jobb og gjør en bra jobb, har gode kollegaer som setter pris på meg og en sjef som støtter meg og har omsorg for meg. Men tankene mine sier noe annet, og følelsene påvirkes av dette.

Jeg har ikke mer å gi. Jeg er sliten og jeg er lei, jeg vil ikke mer. Jeg er forbanna på meg selv fordi jeg ikke prøver nok og fordi jeg ikke klarer å snu min egen tankegang. Jeg er frustrert fordi jeg har latt det gå så langt. Oppgitt fordi jeg responderer dårlig på samtaleterapi og fordi jeg ikke klarer å dra meg selv ut av møkka. Klarer ikke stige utfor komfortsonen, klarer ikke ta grep. Jeg vil ut.

Hei, kan relatere til den delen av å bli 28 år om noen måneder, ikke fått startet utdanning enda, sint og skuffet for jeg hadde ikke trodd at det skulle bli slik. Eneste som egentlig holder meg gående er små gleder som film/spill etc, blir en distraksjon og midlertidig pause fra de andre tankene. Vanskelig å si noe som ikke ender opp i klisjéer til en person jeg ikke kjenner, men vil si det er noen lyspunkter med at du åpner opp om tankene dine og får gode tilbakemeldinger fra kollegaer.

Kjenner meg også igjen i det med å ha sterke selvhattanker som du skriver om.
Lurer på hvordan selvhatet ditt oppstod.
Mitt oppstod da jeg vokste opp.

Det er ganske vanskelig å ha/skape meningsfulle relasjoner til andre om en ikke har et slikt forhold til seg selv. Du er tross alt den viktigste personen i livet ditt, tenker jeg, og den du trenger å ha den mest meningsfulle relasjonen til.
Så lenge du ikke tror på din verdi, tror at du har noe/mye å gi til andre så blir det som å fylle på en sil. Folk kan si, og virkelig mene, de fineste ting til deg. Men alt siles ut fordi det ikke stemmer med dine tanker om deg.


Dersom ditt forhold til deg selv endres, tenker jeg at forholdet ditt til andre også vil endre seg.
Har også tenkt akkurat det du tenker om menn, at den eneste funksjonen og verdien en virker å ha som kvinne er tilfredsstillelse av menns seksuelle behov.

Men så vet jeg jo at det finnes de mennene som elsker partneren sin. Og hvor hennes verdi ligger i henne, den hun er.
Flere av mine venner har slike forhold. Fantastisk fine og nære forhold med masse kjærlighet til hverandre.

Jeg tenker jo at dersom du hadde hatt andre tanker om din verdi så hadde det vært lettere å finne en slik partner for deg. En som elsket deg og virkelig så din verdi som menneske. Satte veldig pris på den du er, din omsorgsfulle side.

Ikke noe rart at du ødelegger relasjoner når du synes de kommer for nærme deg.
Skummelt å ha folk for nært innpå, synes jeg da, når en er usikker på sin egen verdi. Eller tenker dårlig om denne.

Lurer på hva du har lyst til å oppnå som du tenker at du ikke kan med din personlighet og dit utseende?
Dette er jo igjen tanker du har om deg selv. Og ikke noe som nødvendigvis stemmer.

Og så vil jeg også si at du har prøvd. Du har absolutt prøvd å ta grep, komme deg ut av møkka. Og sikkert opptil flere ganger også.
Men så kommer tankene og tar innersvingen på deg. Veldig vanlig, tenker jeg, problem.

Ville bare si at dere gir så fine tilbakemeldinger til Smaragden.

Ja, jeg har prøvd. Jeg har prøvd mye. Jeg føler meg verdiløs og udugelig, og jeg klarer ikke fikse dette. Jeg ser mange kvinner rundt meg og kan ikke forstå hvorfor noen skulle valgt meg foran de. Jeg har ingenting å tilby. Hatet jeg har for meg selv øker bare for hver dag som går og jeg vet snart ikke om jeg orker mer. Jeg vil ikke bli gammel, jeg vil ikke bli eldre, jeg vil aldri fylle 30 år. Jeg ser alt jeg ikke har og alt jeg aldri kan få og det tærer sånn på meg. Jeg prøver å være takknemlig for det jeg har. Jeg bor i så og si verdens beste land, jeg har et hjem og jeg har god økonomi. Men hva skal jeg med alt dette? Jeg eksisterer bare. Jeg får ikke til noe som helst.

Og en partner er selvsagt uaktuelt. Der er ingenting å like eller elske med meg. Jeg har sett flere videoer på youtube om "red flags in women" og lest mange innlegg på alle slags forumer og jeg er på bunnen. Hvorfor henger jeg meg sånn opp i dette... Vel, jeg er ensom, jeg er lei av å være alene.

Venninner har jeg dårlig erfaring med og jeg nekter å få venninner igjen. Dessuten, OM jeg skulle få meg en partner, så vil jo han uansett sikle etter den pene venninna mi og tenke på henne mens vi har sex. Altså, jeg gidder det ikke. Gidder det virkelig ikke. Gå hånd i hånd med han ute og se hvordan han drømmende ser etter alle andre kvinner som er mye penere enn meg mens han trolig skammer seg over at jeg var det "beste" han rodde i land. Nei, jeg holder meg for meg selv.

Livet gir ikke mening. Jeg har ingen mening her.

Kjenner meg igjen i 100% av det du forteller om, og det gjør vitterlig vondt.

Personlig ville jeg aldri stolt på YouTube-videoer hvor kvinner rangeres etter en poengskala. Styr unna. De greiene er toxic shit og det er et bitte bitte lite fåtall menn og kvinner som tenker slik i det daglige, og som faktisk tror det er sånn verden henger sammen.

Vi har alle møtt kjipe folk i livet - det er bortimot uungåelig - og den mengden smerte ett enkelt menneske kan påføre et annet (bevisst eller ubevisst), er egentlig helt vanvittig. Likevel; disse folkene eier ikke din selvfølelse, og ikke kan de definere den heller. De definerer kun seg selv og sine holdninger.

Du virker så absolutt som et reflektert og intelligent menneske, og tro meg, 99% av menneskene på denne planeten er først og fremst ute etter nettopp det hos sine medmennesker. Sosiale media og idiotiske show i alle TV-kanaler er perverterte versjoner av virkeligheten, med aktører som elsker å bade i trash og kontrovers. Vanlige folk er ikke slik. Vanlige folk ønsker ikke et liv bestående av overfladisk pjatt, bruk/kast-mentalitet, eller moralsk forkastelig pickup artist-svada.

For mange år siden var jeg så langt nede at jeg ikke så en eneste utvei for noen av tingene jeg sleit med. Og så, plutselig og ut av det blå, begynte jeg å snakke med meg selv. Ga meg selv skryt, ga meg selv kritikk, ga meg selv muntlige spark bak hvis jeg var teit og irrasjonell, og klapp på skulderen når jeg syns jeg fortjente det. Kort fortalt ble jeg min egen livsstilsguru. Jeg kan bare anbefale det basert på egen erfaring, men jeg mener å ha lest et sted at det å gå i dialog med seg selv - ikke bare i det indre, men også faktisk snakke høyt med seg selv - er virkningsfullt og kan gjøre underverker med både selvbilde og utvikling.

Stå på.

Vet ikke hvorfor denne plutselig har kommet litt lenger opp på den første siden på forumet, men det var rart å lese dette. Noen ting har faktisk forandret seg det siste året. Jeg er fortsatt deprimert, men selvhatet har roet seg betraktelig. Jeg har jobbet hardt med å akseptere meg selv, og jeg innser at jeg kanskje har kommet litt lengre enn jeg trodde. Samtidig har jeg mindre behov for bekreftelse, og tenker mindre på hva andre måtte tenke om meg. Disse tankene om barn har blitt lagt på hylla, for jeg har innsett hvor sterkt påvirket jeg har blitt av diverse subkulturer på internett og andre ubetydelige menneskers meninger - jeg vil jo ikke ha barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn, men jeg har fått meg selv til å tro at jeg vil noe annet enn jeg egentlig vil.

Jeg vet jo innerst inne hva jeg vil. Jeg vil bare ha det fint med meg selv og være komfortabelt i eget skinn. Jeg føler jeg nærmer meg dette.