Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er tom

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er tom

sep 27 2020 - 22:32
Jeg har vært gjennom mye rart.

Kort sagt er jeg en av få gjennværende i min familie.
Kreft, stoff, vold og selvmord er noen av grunnene.
Jeg flyttet fra fosterhjem som 16 åring og har flyttet rundt i ettertid.
Jeg har møtt noen av de beste menneskene jeg kunne tenkt meg og noen av de verste.
Jeg har hatt nære venner ta livet av seg og nære venner som har blitt voldtatt.

Ingen av disse tingene plager meg lenger. Selve tanken på at det ikke gjør det irriterer meg mer.

Jeg har prøvd å ta livet av meg 2 ganger.
Første gangen var jeg for feig. Andre gangen tok jeg enorme mengder med piller men bestemte meg for å ringe selvmords telefonen i siste liten og gi det en sjanse. De fikk pillene ut på et eller annet vis, men jeg kan ikke huske hvordan. tanken dukker opp at hvis jeg bare hadde latt være å ringe så hadde jeg sluppet alt dette.
Jeg har vært lagt inn på psykiatrien 2 ganger, begge frivillig. Forrige gang var når jeg ringte selvmords telefonen.
Jeg bestemte meg for at jeg skulle bare leve å se hva som sjedde.
Jeg har vært hos BUP fra jeg var 12, gått på mange forskjellige antidepressive, gått til psykolog, snakket med lege og lest flere bøker om hvorfor livet er vært å leve enn jeg kan huske.

Jeg har prøvd å få hjelp i snart 10 år, men absolutt ingen ting har hjulpet

Jeg har ingen ambisjoner eller håp for fremtiden. Jeg har ingen planer eller noe jeg vil gjøre. Jeg vil ikke ha barn. Jeg har ingen kortsiktige eller langsiktige mål. Jeg har ikke utdannelse selv om jeg relativt er flink faglig. Jeg har ikke lyst til å utdanne meg heller. Jeg har ikke spart spart, har ikke sett poenget heller aldri hatt stabil økonomi. Jeg har ingen jobb jeg skulle ønske jeg kunne få eller en lønn jeg ønsker å ha. Jeg har ingenting jeg ønsker å skaffe meg som jeg ikke allerede har. det er ingenting jeg ønsker å oppleve, i allefall ikke noe som er mulig.

Jeg har venner jeg er glad i derimot, men selv dette begynner å føles meningsløst.

Jeg sliter selv med å skjønne hvordan det er jeg føler meg, men det eneste jeg kan si er at jeg føler meg tom.
Jeg er ekstremt flink til å late som at jeg er glad. Jeg kan være festløve hvis det er det som skal til og er flink til å late som at jeg er interresert i folk eller det de skulle snakke om. Men ingen av disse tingene gir meg glede.

Jeg klarer å finne glede i veldig små ting fra tid til annen. En søt katt jeg ser ute eller et veldig fotogent sted kan gi meg et sekund der jeg føler noe. Kankje en ekstremt bra film eller bok, eller en vits på baren eller show som for meg til å rulle på bakken med armene i sidene. Men dette hender veldig sjeldent og jeg ender alltid opp med på samme sted. Trøtt, hjemme uten en enesste følelse i kroppen eller hjertet.

Noen ganger så føles det som om en bryter blir flippa. Det ene øyeblikket har jeg en interresant samtale og forteller vitser med en kompis og i det neste øyeblikket sliter jeg med å følge med fordi noe endra seg og jeg har det ikke lenger gøy, jeg er bare tom igjen og føler meg helt rar.

Noen ganger er det nesten flaut fordi noen kan fortelle en vits som jeg syns var gøy men halveis gjennom lattern så er følelsen borte. Jeg bruker å le falskt i et sekund eller to etter det så ingen merker det og vi fortsetter å har det gøy, men noen ganger må jeg holde acten igang i opp til flere timer.

Det er veldig teit i tillegg fordi jeg kan rasjonalisere vitser når det skjer. Jeg kan tenke gjennom om jeg normalt ville ha syntes vitsen var gøy eller eventuelt snu litt på den og komme med et comback mens det skjer. Ingen merker det fordi jeg er veldig flink til å fake humør. Jeg egentlig glad for dette. Jeg vil ikke være han som alltid er depressiv.

Jeg har flere vennegrupper. Noen vet om alt dette og noen gjør ikke det. jeg foretrekker det slik. Hadde en venn som lærte om hvordan jeg kunne fake humør og latter og smil og hele pakka, det venneforholdet gikk sakte men sikkert vekk fordi han aldri viste hvordan jeg følte meg eller hva jeg faktisk tenkte og dette plaget han for mye.

Men hele denne situasjonen er veldig vanskelig for meg å forklare, noen ganger bare forsvinner alt og jeg føler meg brått helt tom. noen ganger går det andre veien og jeg kan være ekstremt glad eller trist. Å være trist plager meg mindre, det kan jeg leve med, men jeg er veldig sjeldent trist.

Jeg er mye oftere bare tom. Det er ingen følelse der. Så jeg bare lever videre, noen ganger i månedsvis uten å føle en eneste ting. Jeg er ikke lei meg, jeg er ikke glad, jeg er ikke sint. absolutt ingenting. I tillegg til dette så har jeg hatt insomnia så lenge jeg kan huske og kan gå i opp til en uke uten å sove. Dette hender ikke ofte men 2-3 dager i strekk 1-3 ganger i måneden er normalt

Det teiteste med hele denne situasjonen er at når jeg ikke føler noe er inenting interresant heller. Det er bokstavelig talt like gøy for meg å stirre på veggen som det er å se en film. Jeg kan kaste bort dager på å bare lete etter noe interessant enten på nett eller ute eller hvor som helst. Bare lete, finner ingenting.

Jeg startet å skrive dette på denne siden fordi jeg satt nettopp siden klokken 6 forran datamaskinen og stirret på skriveboret. som jeg nå innser var 4 timer siden. Slik har hele helgen min vært. Jeg følte ikke for å gjøre noe eller gå ut eller ringe noen venner eller se på film eller spille spill. Jeg har suttet siden fredag uten å gjøre noe. Jeg har trent, men det er bare fordi jeg gjør det hver dag siden det skal hjelpe med deppresjon, har trent på studio siden jeg ble 14.

Jeg er ikke sint for å ha kastet bort helgen. Jeg er ikke lei meg for at dette er sånn jeg føler meg. Jeg er ikke glad heller. Bare tom ingen følselse i det hele tatt.

Jeg oppriktig skjønner ikke hvorfor jeg skal leve. Ikke det at jeg heller skjønner hvorfor jeg skal dø. Jeg har ikke et ønske om verken det ene eller andre, men selvmord virker som at det blir å spare meg tiden så jeg kan komme meg videre, hva nå enn det betyr.

Har nesten en skyldfølelse for dette. Tenker at hvis jeg ikke var den første cellen til egget så kunne den andre i allefall ha gjort noe med livet sitt. Ikke bare levd liksom.

Beklager for den lange posten men har ingenting bedre å gjøre.

For de som skulle lure har jeg ingen sykdommer eller noe slikt. ingen adhd, ingen mangel på noe stoff eller for mye av noe. Jeg er helt frisk. Det eneste jeg har er en mild form av ptsd. En av psykologene jeg har vært hos sa noe om at jeg på et punkt kanskje hadde for mye følelser av et slag og at dette har gjort meg "døv" for følelsene mine eller noe i den duren.


Avatar

huttemeituuuuu

sep 30 2020 - 04:53
dette var helvetes trist lesning
tomheten du beskriver gikk rett inn i meg
for er det virkelig slik
føler du ingen glede
godhet eller varme
du muligens vil savne
om du ikke får oppleve igjen
det er veldig smertefulle ord
jeg kan bare sitere bibelen
INGEN KJENNER DAGEN
FØR SOLEN HAR GÅTT NED
Til forsiden