Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er sliten

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er sliten

des 13 2016 - 14:47
Hei!

Dette er første gangen jeg er inne på et forum som dette, og første gangen jeg innrømmer ovenfor noen andre enn meg selv at det kanskje er noe som ikke er helt som det skal i hodet mitt. Jeg vet ikke hvor mye man vanligvis skriver på et sted som dette, men for å få ordentlig hjelp, føler jeg at det er viktig for meg å fortelle alt fra starten av. Jeg vil også på forhånd beklage dersom det er noe som ikke gir mening, vit at det er i så fall ikke bare dere som tenker akkurat det.

Jeg er en 23 år gammel jente som i utgangspunktet har alt jeg kan ønske meg, og det gjør kanskje det hele enda vanskeligere – hvordan kan JEG kalle meg syk, jeg som har alt. Jeg vil si at jeg er en positiv jente, en som kan spre glede rundt seg, og en som _ovenfor andre_ gjerne velger å se det lyse i alt. Det er kanskje et av mine største problem, da jeg ikke vil at noen skal se meg i en sårbar situasjon. Jeg har en flott familie som bryr seg om meg, og jeg har de siste par årene klart å skape vennskap og relasjoner som virkelig er ekte. Hvis du spør meg om jeg har noen venner fra før jeg var 20 år gammel må jeg si nei, eller veldig få. Dette er min egen feil, da jeg har valgt å ikke opprettholde kontakten. Noe jeg har mye dårlig samvittighet for, men ikke vet hvordan jeg skal rette opp i. Hele livet har jeg nektet å slippe mennesker inn på meg, og avvist alle, i frykt for at dersom de blir kjent med meg, så kommer de til å løpe i motsatt retning.

For omtrent 2 år siden ble jeg introdusert til marihuana. Hvis jeg nå tenker tilbake vet jeg ikke om jeg oppsøkte det fordi jeg følte meg dårlig, eller om jeg føler meg dårlig som følger av det. Jeg tror at sinnstilstanden min som den er i dag, alltid har vært slik til en viss grad, men det er først de siste årene at det ha blitt ordentlig ille.

Da jeg var 14 reise min far fra oss. Et menneske som var veldig viktig for meg. Nylig valgte han å ta opp igjen kontakten etter flere år uten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. På den ene siden er jeg så sint på han for at han forlot oss, noe jeg tror har påvirket meg mer enn jeg var klar over tidligere. Det er den avisningen som sitter så langt inne – var jeg ikke god nok? På den andre siden har jeg lyst til å snakke med han for å høre hvordan han har hatt det. Jeg tenker at jeg er akkurat som han, og det er mange valg han har tatt som jeg kunne sett meg selv ta.

Når jeg sier at jeg er akkurat som han tenker jeg dette: Jeg føler en konstant tiltrekning mot rusmidler. Det har gått så langt at jeg har stjålet min mors Paralgin forte og tatt opp til seks stykker før leggetid bare for å føle en form for frakobling fra den virkelige verden. Jeg sier at jeg har kontroll, og at jeg er veldig klar over hva jeg ikke ønsker å bli (mtp. Min far), men likevel går jeg ut på en tirsdagskveld bare for å finne en form for rus. Videre så var min far på et tidspunkt veldig egoistisk. Han valgte seg selv før alle andre, og en dagstakk han av uten å tenke over hvordan det at han dro påvirket de rundt han. Jeg gjorde akkurat det samme. Da ting ble for tungt, stakk jeg rett og slett av. Jeg er egoistisk til vanlig også, og jeg har ingen problemer med å gjøre noe som sårer folk rundt med, så lenge det er til min egen vinning. Jeg er den typen som gjør slike ting, og som følger av det går jeg rundt med en konstant følelse av at jeg er et dårlig menneske. Jeg er et dårlig menneske. Men jeg er veldig god på å skjule det.

Det er vanskelig å sette ord på det som foregår oppe i hodet mitt. Av og til skjønner jeg det ikke selv en gang. Alt jeg vet er at jeg har det ikke særlig bra. Hadde jeg vært tøff nok hadde jeg kanskje fortalt noen om hvordan tingenes tilstand er, men jeg er redd for å bli avvist. Jeg er også redd for å fortelle fordi jeg ofte har tanker (jeg tror) en ikke burde ha. Av og til tar tankene mine en retning som gjør meg livredd. Tanker om å skade andre mennesker, tanker om å skade meg selv. Sistnevnte er kanskje det mest skremmende da de dukker opp oftere og oftere.

Det jeg nå har prøvd å beskrive er altså noe som konstant ligger i bakhodet mitt. Og dersom jeg får et øyeblikk alene flyter det opp til overflaten og jeg ser bare det negative - for et dårlig menneske jeg er.

Jeg trenger hjelp, men hvor skal jeg begynne når jeg ikke selv skjønner hva som er galt? Jeg er lei. Jeg er livredd. Og jeg er fryktelig sliten. Hjelp...
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 13 2016 - 18:42
Hei. Takk for det du deler. Det er tøffe ting du kjenne på. og jeg kan kjenne meg igjen i mye av det. Det er utrolig vondt å sitte inne med slikt og ikke dele det med noen (det gjør jeg mye selv). Jeg går til psykolog for å få hjelp med mine problemer. Men er ikke flink på å dele de innerste tankene og følelsene med folk i hverdagen min. Det gjør det ekstra tungt. Av det du skriver du har vært igjennom er det veldig forstålig at du sliter. Utrolig vondt å føle seg avvist, spesielt av noen så nær som en Pappa. Det kan virkelig sette sine spor. Tanker om å skade seg selv har jeg slitt mye med. Det har blitt litt bedre. men dukker opp når jeg føler jeg har gjort noe feil eller får kritikk for noe. Det er ikke gode tanker å ha, og det gjorde meg også veldig redd i starten. Tanker som det viser jo at noe ikke er greit. Og for meg hjelper det å snakke om det med psykolog. Prøver å snakke vennlig til meg selv og gi meg rom for å feile og ikke være perfekt (men det er ikke alltid så lett.) Kan være vanskelig å forstå seg selv, og vite hva som er galt. Men det at du innser at du trenger hjelp er en start. og jeg syns du virker reflektert og tror at du kan finne ut av mye ved å prate med noen om det. Rart hvor mye det hjelper å bare prate. Syns også at det virker som du allerede forstår mye. Kan fort føles veldig rotete og vanskelig å forstå når man har så mye tanker i hodet som presser på. Det gjør det vertfall for meg. Håper du kan finne noen du har tillit til som kan gi deg forståelse og hjelpe deg. Så er det bare å skrive i vei her :)
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 13 2016 - 20:04
Jeg synes at du bør snakke med din fastlege og be om henvisning til psykolog. Noen fastleger er mindre følsomme eller interesserte enn andre. Hvis du har en fastlege som ikke tar deg på alvor, bytt fastlege (følg magefølelsen).

Ellers så finner jeg det nyttig å høre/lese ting som coacher har å si. NLP-coacher og denslags. For mange er det "for amerikansk", men for meg har det bidratt til å få inn en del interessante perspektiver. Den mest kjente er Anthony Robbins.

Å høre på Robbins eller andre er ingen erstatning for å snakke med legen eller en psykolog. Men hvorfor ikke tenke som Ole Brumm: Ja takk begge deler. Det handler uansett om å finne en retning som øker sjansen for en god fremtid.

Det er også nyttig å skrive ned sine tanker.

Håper du finner ut av tingene.

(Jeg har lyst til å "være et medmenneske" i dette svaret, men jeg er ikke så god på å snakke slik folk pleier å gjøre ("jeg forstår deg så godt", "det må være vanskelig" osv.). Min måte å kommunisere på er direkte og mer "teknisk" enn følelsesmessig. Men jeg vil understreke at jeg svarer fordi jeg ønsker deg godt.)
Avatar

Takk for svar

des 14 2016 - 16:26
Tusen takk til dere som tok dere tid til å lese det jeg har skrevet. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at noen andre skal ha det kjipt, men jeg kjenner at det er en stor trøst å vite at jeg ikke er alene.

Jeg har tenkt mye på å fortelle folk hvordan jeg egentlig har det, men å ta det steget er vanskelig altså. Kanskje det vanskeligste av dem alle. Jeg har bestemt meg for å ta kontakt med fastlege etter nyttår og forhåpentligvis blir jeg henvist til en psykolog. Et sted må jeg jo starte.

Har dere fortalt noen andre (enn psykolog) hvordan dere har det? Hvordan ble det i så fall mottatt? Hvilke reaksjoner fikk dere?

I går gikk jeg på en smell. Ut på byen for å drikke øl med gamle venner. Hva gjør jeg? Går alene på toalettet for å sniffe mdma. Noe jeg 1) ikke får effekt av og 2) VET kommer til å få meg til å føle meg enda værre i dager etterpå. Jeg må ut av denne onde spiralen. Det verste var at jeg hadde en helt fantastisk dag i går før dette. Hvorfor kaster jeg bort slike dager ved å ødelegge de totalt?

Nå sitter jeg å stirrer på en eske Paralgin Forte. Hadde det ikke vært for familien ville jeg spist alle. (Kanskje jeg ikke er så egoistisk som jeg tror). Det frister sånn.


Avatar

Re: Jeg er sliten

des 14 2016 - 16:44
Jeg får hele tiden høre fra vennene mine at jeg er så rasjonell. At jeg vet hva de trenger å høre og at jeg er helt rå på å gi tips dersom noen har det trist. Tingen er at jeg er ute av stand til å følge mine egne råd. Er det kanskje slik at jeg bare vet hva de vil høre? Vil det i så fall si at jeg egentlig ikke bryr meg om dem? Nei.. nå dukket det opp tanker her jeg ikke vil ha igjen.. Jeg hater å leve i samhold med andre. Forventninger til å være en god venn, en god datter, en god arbeidstaker ødelegger meg.

For ikke lenge siden møtte jeg et menneske og jeg ble sjokkert over ordene som kom ut av munnen min. Jeg presenterte meg selv som ei jente uten familie, uten forpliktelser, som ei som gjorde det hun ville når hun ville. Hvorfor fant jeg på noe slikt? Er det denne jenta jeg ønsker å være?

Det skjer så jævlig mye i hodet mitt nå og jeg klarer ikke å sortere tankene. Hvordan får jeg det til å stoppe?? Det går så fort!
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 14 2016 - 18:19
Syns det er kjempebra at du har bestemt deg for å gå til fastlegen. Å skrive ned tankene som bertrand skrev syns jeg er til god hjelp. Selv om jeg skriver ting jeg ikke ønsker å tenke og ikke burde tenke, så er det godt å bare få det ut. Så kan jeg se på det på et tidspunkt jeg føler meg bedre å si til meg selv at det der, var ikke sanne tanker om meg selv. Jeg har skrevet masse tanker og følelser ned, og veldig ofte glemmer jeg hva jeg selv har skrevet. Det er som at jeg bare legger det ned i papiret/tastaturet og så får det ligge der og hvile til jeg er klar for å se på det igjen.

Forventninger kan være noe dritt. Det er jo bra at folk har forventninger til en. Men det kan bli veldig slitsomt hvis man ikke føler man kan nå opp til alle forventningene. Tar du det tungt hvis du opplever å skuffe folk? Det gjør jeg.

De fleste som kjenner meg vet at jeg sliter med ting. Men jeg deler ikke de dypeste følelsene og tankene mine med folk. Blir mer sånn på overflaten. "jeg er sliten, har mye følelser som må bearbeides, traumer fra barndommen". Opplever å bli møtt med støtte når jeg deler det med folk. og mange liker å få tillit. Men at jeg hater meg selv så mye at jeg noen ganger ikke vil leve lenger. Er det bare psykologen min som vet. Vet ikke hvordan venner og familie ville taklet det. Har ikke noe ønske om å dele det med alle, og velger med omhu hvem jeg er personlig med. Men er alltid godt å ha noen som vet hvordan du har det. Så man ikke føler seg så alene. Så jeg vurderer sterkt å dele det med moren min. Så hun kanskje kan forstå meg bedre.

Det er noe som heter tankekjør. Det har jeg slitt med noen ganger. At masse tanker og minner bare kjører i en "rask film" i hode. Er det slik du har det?
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 14 2016 - 18:40
Så vil jeg også skrive at jeg var veldig redd da det en dag smalt for meg og jeg ikke forstod helt hva som var galt med meg. Det hjalp veldig da jeg fikk snakket med legen og kom til en psykolog. Jeg forstod mer om hvorfor jeg hadde det slik. Det er fortsatt tungt men det er godt å ikke være like redd. og vite at jeg får hjelp. Det finnes alltid hjelp å få! Noen ganger må man bare oppsøke den. Hold ut! Det blir bedre.
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 15 2016 - 13:27
Å skrive ned det jeg tenker skal jeg definitivt prøve ut. Bare for å sortere det som foregår i hodet mitt. Alt som er skrevet ned her er jo en fin begynnelse!

Forventningene er kanskje det verste. Det som er rart er at disse forventningene ofte er noe jeg selv skaper. Min mor hadde ikke reagert dersom jeg bestemte meg for å avslutte utdanningen min, hun hadde støttet meg hele veien. Vennene mine hadde ikke forlatt meg dersom jeg en dag ikke gjorde det (jeg ofte tror) de ønsker. Jeg har tenkt mye på nettopp dette. Det at min far valgte rusen før datteren sin, har som jeg nevnte tidligere gjort at jeg føler meg avvist. Ikke god nok. Og derfor prøver jeg hele tiden å være best på alt og god med alle slik at det ikke skal skje igjen. Det er jo det som er tyngst. Å ikke være god nok.

Hvis det er et menneske jeg skulle ønske jeg kunne snakket med om dette så er det min mor, men i likehet med deg vet jeg ikke hvordan hun ville taklet det. "Hei mamma, av og til har jeg lyst til å skade meg selv". Det er vel gjerne ikke dette en mor øsnker å høre fra sitt barn. Vennene mine vet også bare det som skjer "på overflaten". De vet at jeg har hatt det litt kjipt. Men vet ikke hvorfor og hva som egentlig foregår i hodet mitt. Det er noe med det der å være sårbar ovenfor andre. Jeg klarer det ikke. Jeg er liksom hun sterke, rasjonelle, fornuftige jenta som alltid har et godt svar på alt. Det er en fasade jeg selv har bygd opp for å skjerme meg selv, og andre for det jeg egentlig er, noe jeg angrer på i skrivende stund.

Tankekjør.. Det høres ut som akkurat det jeg opplever. Det stopper aldri opp. Jeg forteller meg selv at det er derfor jeg har denne tiltrekningen mot rus. Dersom jeg tar et par Paralgin Forte går det gjerne litt saktere/ofte helt vekk for en liten stund. Men dette er ingen løsning og så fort jeg kommer til meg selv igjen er det dobbelt opp med tanker jeg må prosessere. Det er så skremmende å ta tak i noe slikt.

I dag sitter jeg her og er kjemperedd. Jeg skjønner heller ingenting. Men det er vel kanskje nettopp derfor det er nødvendig å komme meg til legen og psykolog, slik at de kan hjelpe meg å finne ut av det... Det er en vanskelig barriere å bryte da, det å be om hjelp. I går sendte jeg en melding til mine to beste venner og fortalte de at jeg må gå til legen. Nå er det ingen vei tilbake, de vil vite det dersom jeg ikke går. For en lettelse.
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 15 2016 - 17:21
Utrolig godt å lese det du skriver. Både godt og vondt. Det er som du skrev tidligere. Vil ikke at noen andre skal ha det vondt. Men godt å vite at man ikke er alene om det. Har ikke noe erfaring med rus annet enn alkohol. Men en periode drakk jeg bare fordi jeg ville glemme, og ikke tenke på traumene fra barndommen som hadde begynt å presse seg på. Jeg ville ikke innse sannheten om hva som egentlig hadde skjedd med meg. Det å ikke føle seg god nok, ha høye forventninger til en selv, og å skape en fasade. Kjenner jeg meg veldig igjen i. Har hatt en fasade stort sett hele livet. Såpass at jeg trodde på den fasaden selv. Fikk helt sjokk da jeg innså hva som egentlig fantes inni meg.

En nær venninne av meg ble forlatt av faren sin, og hun har slitt masse med å ikke føle seg god nok. Så det der har jeg sett virkelig gjør noe med ens selvbilde. Selv har jeg ikke blitt fysisk forlatt, men følt meg avvist av min far, og det har gjort mye med meg. Veldig trist at vi skal ta det innover på oss selv. Er jo egentlig ikke riktig. Det andre gjør skal jo ikke ha noe si på måten vi ser på oss selv på. Jeg er god til å tenke det med hode, men det er ikke lett å virkelig mene det med følelsene.

Ja veldig skummelt å fortelle slikt til en mor. Jeg er så redd for å ikke bli forstått, og aner ikke hvordan hun vil reagere. Skummelt å gjøre seg sårbar. Men det er en trenings sak. Er mye bedre til å være personlig med vennene mine i dag enn hva jeg var før. Har åpnet meg litt etter litt. og lært mer om hvordan jeg skal være personlig uten at det blir alt for ubehagelig. Er ikke alt man trenger å dele med alle. Men noen ganger må man presse seg selv litt (lettere sagt enn gjort). Så bra at du fortalte vennene dine det :D
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 15 2016 - 18:45
Kjære obliviate. For første gang på lenge føler jeg at noen skjønner det jeg prøver å si, og fy flate så utrolig godt det føles! Takk for at du tar deg tid til å lese det jeg skriver!

Når man først har skapt denne fasaden er den så vanskelig å bryte ned igjen! Spesielt når det har gått så langt at du selv tror at du er din egen fasade. Og som du sier, nesten enda skumlere å sniktitte gjennom den og se hva som faktisk finnes.

Du har helt rett, vi bør ikke la andre menneskers handlinger påvirke oss, men når disse menneskene er de som egentlig skal være en kilde til trygghet - og noen man kanskje stoler på, har det en større effekt enn man kanskje vil innrømme. Vi e tross alt noen veldig komplekse vesener vi mennesker.

Forhåpentligvis vil det bli lettere å snakke med folk med tiden. Men det er helt nytt for meg så det vil nok dessverre ta litt tid. Det å kunne utveksle tanker med deg er likevel en god start og mer enn jeg kunne forventet fra dette forumet!! Step by step. Det er den eneste måten :-)

Hvordan har du det i dag? :-)
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 15 2016 - 19:38
Å så godt å lese! hehe. Trenger slike gode kommentarer. Satt nettopp å bekymret meg for at jeg ikke hadde skrevet ting her riktig, "tenk om hun Delirious bare ikke syns jeg var til hjelp." Nå ble jeg veldig glad.

Ta den tiden du trenger! Step by step ja :)

I dag er jeg ok. Har hatt det bedre de siste dagene etter jeg begynte å skrive på dette forumet. Men syns det er litt vanskelig å svare på hvordan jeg har det. For kan føle at jeg har det bra men samtidig merke at ting ikke er helt som det skal. Vanskelig å forklare. Men prøver å gi meg selv mer lov til å ha det vanskelig uten å ta nedturen. Våknet i natt av skikkelig angst, og da jeg våknet i dag tenkte jeg bare "oi jeg hadde skikkelig angst i natt, men det gikk jo over". Har slitt med matlyst de siste ukene. Men nå har jeg spist middag to dager på rad. Så det er jo et tegn på at jeg har det bedre :) Er mindre depressiv nå. Selv om jeg kan få sånne kjappe tanker om å skade meg selv så er det ikke så "dominerende".

Hvis jeg legger deg til som venn. Så går det ann å skrive meldinger til hverandre :) ?
Avatar

Re: Jeg er sliten

des 15 2016 - 22:47
Det kan være et utfordrende spørsmål ja! Du har helt rett, det bør vært lov å la seg selv ha det litt vanskelig, og kjenne på de følelsene også. Glad for å høre at du spiser bedre, det er viktig!

Jeg la deg til som venn :-)
Til forsiden