Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er så lei av å ikke bli hørt!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er så lei av å ikke bli hørt!

okt 13 2022 - 11:06
I litt over 1 år har jeg vært inne i en dyp depresjon. Jeg oppdaget ikke selv hvordan jeg sto "med søle til over øra"!
Min mor døde i fjor høst, men allerede før hun døde begynte ting å glippe for min del. Det har alltid vært "mys styr" i familien. Jeg er f.eks. vokst opp med krangling, fyll og bråk.
Og med en mamma som løy på strak arm og manipulerte alle rundt seg. Takket være henne har hun gjort søsknene mine til kjeltringer bare for å få viljens sin, selv etter sin død! Jeg trodde mamma var glad i meg, men i forbindelse med hennes sykdom og senere død, ja så ble børen tyngre og tyngre å bære. Da mamma døde visste jeg, takket være henne, ikke hvem som var min biologiske far en gang. Det kunne være han jeg var oppvokst med som pappa, eller om det var broren til pappa som var min biologiske far?
Mamma fortalte dette til pappa når jeg var liten, hvor liten vet jeg ikke, men vil tippe at jeg ikke hadde fylt 1 år en gang!
Onkel nekta plent. Han var IKKE mi biologiske far! Ingen trodde han, ikke jeg en gang. Men samtidig lærte jeg opp igjennom årene med hennes løgner og manipulering at mamma var villig til nesten hva som helst for å få oppmerksomhet! Kunne hun ha sagt dette til pappa bare for å få han sjalu? Pappa var sjalu, og når han hadde drukket ble det jo 10 ganger verre. Vi våknet av at kopper og gifteringen smalt i veggen. Da var det bare å hive på seg klær, og komme seg unna.

En ting som "beviser" at mamma står bak, og at det er løgn og fanteri inne i bildet, det er jeg sikker på!
Da det sto på som verst, så sendte jeg en melding til onkel og spurte om han kunne bli med å avlegge en DNA test! Jeg fikk ikke noe svar, men på kvelden ringer sønnen hans.. Ups tenkte jeg, når braker det løs! Men faktisk var de første orden hans: "slapp av, det er ingen som er sint eller sur for dette altså! Men han og hans far hadde tidligere sendt in DNA-prøver via my Haritage, så om jeg bare bestilte DNA-kitt, og fikk sendt de inn igjen, så tok det 3-4 uker før man hadde svar. Jeg var jo ganske spent og jeg tenkte at dersom det viser seg at pappa også er min biologiske far, hva da? Jeg og pappa hadde et merkelig forhold. Det var akkurat som om han holdt meg litt unna i forhold til søsknene mine.
En morgen under frokoststyret tikker det inn en sms i fra fetteren min! Ja ja, så var jeg "bare" søskenbarnet ditt da ;)
Jeg trodde ikke det jeg leste!! Jeg logget meg på, og joda, der står det at jeg og onkel deler 24% DNA, altså alt for lite til at han kan være min biologiske far! Og nå veltet det ene etter det andre ut av "kommoden" jeg har oppe i hodet. For hvorfor i helvete løy mamma om det? Og nå var det for sent å bygge opp noe forhold med min far, for han døde i 2009 :( Vi fikk aldri noe skikkelig datter/far kontakt. Dette ble vondt, det BLE SÅ VONDT! Og vite at mamma læy om dette, bare for å få pappa sjalu. Du tenker at hun ikke var ute etter oppmerksomhet? He he.. Dere skjønner at når mammaen din er så spaca i hodet, at hun løy, for å lage bråk. For ble hun slått, ja så fikk hun sympati for det, for det er klart venninner av henne spadde oppunder, de hadde ikke tro på at mamma hadde løyet om det! Nei, M nei, ikke tale om! Men joda, da kunne hun beklag seg om at hun er "litt uttafor på grunn av at K slår!
Så klart fikk hun trøst og oppmerksomhet.

Men det er ikke mange ukene siden jeg oppdaget en ting som faktisk beviser at mamma brukte dette for å manipulere pappa, for plutselig kom jeg til å tenke over en detalj, for mamma og pappa drakk alltid sammen. Om ma gikk ut i stua en fredag eller lørdagskveld så sto det alltid to glass eller to falsker på bordet.
De kvelden de drakk begge to var det egentlig ikke så ille å være hjemme.
Så begynte jeg å tenker over at de kveldene det ble "bonanza" hjemme, ja så var mamma alltid edru, for hun måtte jo få opp oss ungene (vi var rimelig kjappe ja) ut i bilen, og vi reiste.
Kom ikke å si at bråket ikke var planlagt! Hun drakk faktisk ikke alkohol de kveldene det ble brå. Hun sa aldri "nei, jeg jeg har drukket en øl, så jeg kan ikke kjøre. Mamma var nøye på det at man ikke skulle kjøre berusa, eller med "dagen-derpå" promille!
Jeg ble rett og slett kvalm når det gikk opp for meg virkelig HVOR manipulerende hun egentlig hadde vært! Og det dukket opp flere ting også etter hvert. Og det spiser meg opp innvendig!
Den depresjonen jeg har nå er helt ulikt depresive perioder jeg har hatt før, for dette er mye mer intenst, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg skal komme meg ut av dette! For det er ganske tøft å få bekreftet i ettertid at det at hun sa :"Du er så snill du Neff!" og slike ting, det var jo bare løgn, hun mente aldri det hun sa! Slik ting er tøft altså. Jeg håpet som sagt at mamma var litt glad i meg, men hun var ikke det, hun hata meg. Hadde hun kunne avliva meg så hadde hun vel gjort det!
Da jeg var 13 år, og mamma hadde flyttet i fra pappa, så satt vi en kveld og prater, plutselig sier mamma: "du vet det har vært et "rykte" innad i familien, fordi et av ungene våre skal ha en annen far! Joda, jeg hadde hørt om det før, og jeg "visste" at den ungen, det var eldste i flokken! Neida, det var ikke b som var onkels biologiske datter, det var meg!
Samtidig la hun til at "du skulle aldri vært født" og "Du skulle aldri ha vært født, du skulle vært en flekk på lakenet. Og på en eller annen måte fikk jeg også delvis skylda for at ekteskapet deres røyk. Men nå hadde dette ekteskapet haltet i flere år før hun sa det, men hun ville at jeg skulle ha det psykisk vondt, for da kosa ho seg! Av en eller annen grunn, likte hun å se andre ha det vondt. Jeg skjønner ikke hvorfor! Men nå lå det ikke i hennes natur og syntes synd på andre. Var det noen det var synd på, ja så var det min mor. Da kunne hun fremstå som "stakkarslig". Men fikk hun manipulert noen til å gjøre noe, eller om hun serverte en løgn som ble tatt for "god fisk" ja da var lykken gjort!

Huff.. Dette ble langt, og ære være den som orker å lese alt ;) Dere får fordele det på 3-4 dager :)
Noen tips om hvordan jeg skal komme ut av denne depresjonen? Jeg har vært hos fastlegen, og da fikk jeg resept på Brintellix som jeg har brukt nå siden slutten av juni. De har nok roet det litt. Men samtidig blir jeg da så "falt"! Ikke blir man ordentlig sinna (og jeg tror alle trenger en utblåsing av og til). Ikke blir jeg skikkelig glad! Mange av dere kan sikkert relatere seg til den følelsen, eller mange på følelser!

Er det noen som har et godt råd til meg på hvordan jeg kan klare og komme meg igjennom denne depresjonen?
Hva skal jeg gjøre med at det meste av det jeg opplevde i barndommen er bygget på løgner? Hva gjør man, når man som 13 år får beskjed om at verden hadde vært en finere plass om jeg ikke hadde vært her!
Jeg skjønner ærlig talt ikke om jeg klarer meg denne gangen altså. Jeg kjenner at det gnager i meg hver eneste dag "mamma var en løgner, ho likte å plage andre, og spesielt meg! For henne var jeg ikke verdt mer enn møkka under skoene sine! I mens de andre, ja der er det bare fryd og gammen!
Jeg skjønner ikke hvordan de ikke kan se hva som har skjedd i familien? Lukker de bare av oppe i hodene sine?
Jeg har fått stempel som "bortskjemt fordi jeg var jo minst! Men det var jo ikke slik i vår familie. De fikk først 2 jenter, og etter 5 år fikk de en gutt, og dermed skulle det være slutt, så kom jeg 2 år etter gutten!

Tenk på det.. Jeg kan ikke huske at mamma noen gang sa "jeg er glad i deg!" eller at mamma ga meg en klem.
Pappa sa "glad i deg jenta mi, og ville jeg skulle sitte på fanget hans, det eneste "problemet" er at det skjedde kun etter at mamma og han hadde hatt en av de berømmelige kranglene sine, de som endte i vold!
Jeg var jo livredd pappa akkurat da, så den "glad i deg jenta mi" kom aldri når han var edru, og til vanlig satt jeg aldri på fanget hans heller.
Nei, nå må jeg bare legge det ut, før jeg skriver "enda en bok!", eller hefte er kanskje den beste betegnelsen på dette innlegget :)
Avatar

SV: Jeg er så lei av å ikke bli hørt

okt 13 2022 - 11:45
Det er helt normalt dette at du opplever en stor sorg etter at moren din døde, selv om det naturlig nok ikke sorgen over en kjærlig mor, men sorgen over at du ikke har hatt nettopp det. Kan hende står det nå helt klart for deg hvordan hun har vært og at hun ikke kom med noen trøstende ord på slutten heller hjelper sikkert ikke.

Det er nok langt i fra uvanlig(heller vanlig jmfr Sam Vaknin) at barna i en dysfunksjonell familie har forskjellig syn på hva som har foregått. I følge Sam Vaknin så blir slike familier som en kult, der moren din har vært kultleder. Dere har vært hjernevasket og de andre "ser" ikke klart det som du "ser". Vit at din opplevelse av moren din som ukjærlig, manipulernde, egoistisk, at hun har hatt mangelfull empati osv.er sann og ikke forvent at de andre sier seg enig, ta det heller som en bonus hvis de får et annet perspektiv på et senere tidspunkt.

Jeg tenker at reaksjonen din trolig er helt normal, jeg tror også at når det går en stund så kan det godt hende at du får det bedre enn noen gang...

Ønsker deg masse lykke til!
Avatar

Re: Jeg er så lei av å ikke bli hørt!

okt 13 2022 - 13:26
Du spør om tips, og her skal du få ett: Kast medisinene dine i bosset, og bli skikkelig sint! Så kanaliserer du raseriet på alle de som hele tiden må ha visst hva som foregikk, men aldri har foretatt seg noe. Regner med du vet hvem din mors venninner er. Oppsøk dem én etter én, i settinger der de ikke er forberedt på hva som venter dem. Tving dem inn i forsvarsposisjon og psyk dem ned, akkurat slik de har tillatt dine foreldre å gjøre mot deg. DA skal du nok se at depresjonen forsvinner!
Avatar

Re: Jeg er så lei av å ikke bli hørt!

okt 13 2022 - 16:49
Dette virker dessverre veldig kjent, må si jeg føler med deg, dette er ikke lett å være i.

Jeg er enig med Frikar-1 at du bør droppe medisinene, men kanskje lurt å trappe ned i samarbeid med legen din, selv om hen har vært så dustete å skrive ut det i denne situasjonen. Det er noe med at å slutte på medisin kan gi litt vonde effekter hvis det skjer ukontrollert. Men jeg er ikke enig med Frikar-1 at du på dette tidspunktet skal oppsøke folk slik som beskrevet, av hensyn til deg selv. Nå trenger du å ta vare på deg og ikke utsette deg for den motstanden og bråket du muligens der vil få.

Det som jeg gjorde da jeg skjønte mine ting, var at jeg lot gråten og sinnet komme, hulket og brølte det ut, rasende kasta jeg kongler og stein på trestammer i skogen. Jeg fant en notatbok og skrev ned det av ord jeg trengte å få ut av meg, den har jeg fortsatt liggende og trenger noen ganger å lese litt i. Det er fint å være et sted hvor en ikke skremmer folk når en skal gjøre sånt, så en ikke får nødetatene eller andre på døra.

Jeg gikk hos psykolog, men vil ikke si at jeg er så imponert over denne, men da har jeg da prøvd det. Det kan hende du er heldigere enn meg med slik hjelp hvis du vil prøve.

Jeg gjorde mye som jeg kan se tilbake på som dumt og uklokt også, som å prøve å få støtte ved å være åpen til folk i familien og omkretsen om det jeg hadde opplevd i oppveksten. For mange rundt en kan ens behov og oppgjør bli i meste laget, de har nok med seg og sine opplevelser.

Kan føye til at perioden med sinne og sorg, gråt og uttrykk tok tid, en stund følte jeg meg ganske hudløs, begynte å gråte også i de mest upassende situasjoner. Var redd og nedfor. Men så snudde det på et tidspunkt og ble gradvis bedre. Pusten min ble bedre, jeg fikk bedre kontroll med følelsene.
Avatar

Srubborn

okt 13 2022 - 19:19
Psykologien bak metoden jeg foreslår er at man da setter i gang prosesser man er nødt til å fullføre (både utad og innad), ellers slår det bare enda hardere tilbake på en selv.

En tyv jeg kjente en gang sa følgende: "Når du skal gjøre innbrudd, skal du ha på deg dameundertøy. Da KAN du ikke bli tatt!"
Avatar

Re: Jeg er så lei av å ikke bli hørt!

okt 13 2022 - 19:32
Det kan en slik fagperson si så mye en vil for meg. Jeg vet hvor jævlig det er når en blir stående helt alene i sånt. Kan like gjerne synke sammen i utmattelse og resignasjon. Vil ikke anbefale det til noen.

Forøvrig leste jeg her en dag noen som sa at det er bare noe en anonym har skrevet på internett og bør behandles deretter, eller noe i den duren...hi hi

Hva du mener med kostymevalg under innbrudd i denne sammenheng aner ikke jeg. Men siden vi sporer av litt her, har du hørt om de to som skulle rane den lokale banken (ja, det er en gammel historie) og banken hadde åpent kl 10 - 14 mandag, tirsdag, onsdag, torsdag. Gjett hvilken dag de sto klar med avsagd hagle og hjemmestrikka finlandshetter på trappa til banken samtidig med at en svartmarje kom forbi... De fikk ordna seg helgeovernatting, ja!
Avatar

srubborn

okt 13 2022 - 20:13
Man skal ikke stå alene i slike situasjoner, tvert imot. Det skal jeg være tydligere på neste gang.

Det er muligens ett av mine innlegg du refererer til. Men du kan da i det minste sitere meg korrekt, og ikke ta ting ut av kontekst. Sist jeg brukte den standardfrasen, var det ovenfor en bruker som senere slettet alle innleggene sine. Som hovedregel lar jeg alltid mine egne innlegg bli stående for etterrettelighetens skyld. Men vil du ta opp den diskusjonen, bør vi gjøre det i en egen tråd.

Undertøysvalg under innbrudd er bare et eksempel på praktisk anvendelse av prinsippet jeg refererer til.
Avatar

Re: Jeg er så lei av å ikke bli hørt!

okt 13 2022 - 20:23
Jeg er absolutt mest interessert i å prøve å være til bittelitt hjelp til dem jeg ser jeg muligens kan gi en hjelpende hånd her jeg. Ikke flisespikkeri og kryptiske labyrinter, da kan jeg gå over til høvelbenken min eller et stigespill i stedet.

Så jeg foreslår at trådstarter får igjen en mulighet til å bli hørt hvert fall på denne nettsiden, at vi holder temaet derfra.
Avatar

Re: Jeg er så lei av å ikke bli hørt!

okt 13 2022 - 20:27
Har sagt det før, og sier det igjen: Jeg gir bare de rådene jeg skulle ønske jeg selv hadde fått i en slik situasjon.
Til forsiden