Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er redd...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er redd...

des 29 2015 - 19:41
Jeg trenger noen..
Det er første gangen jeg har skrevet det ned.. Det er så vondt å se på de tre ordene fordi jeg gjør virkelig det, men jeg er for redd til å vise at jeg trenger hjelp.. Jeg er så redd for å fremstå som svak og det haunter meg på en så frustrerende måte..
"Ikke gråt! De bryr seg ikke, så hold det inne.", "Å herregud, tror du at du skal gråte foran han? Hold det inne.", "Ikke vis svakhet, du må være sterk."
De setningene kjemper om å rope høyest inne i hodet mitt når jeg kjenner klumpen i halsen vokser og at det blir vanskeligere å snakke.
Jeg har et stort problem med å vise følelser..
"Jeg har det bra, hva med deg?
Jeg har det bra, hva med deg?
Jeg har det bra, hva med deg?
Jeg har det bra, hva med deg?"
En regle og en bitter hvit løgn som kommer automatisk ut av munnen min når spørsmålet, "hvordan går det?" blir stilt.
Jeg klarer ikke å styre det, mens kaoset inne i hodet mitt blir bare høyere.. Jeg har det langt fra bra.. Jeg er lenger nede enn jeg noengang har vært og jeg har slitt i 3 år med depresjon og angst.. Depresjonen kom svakt og angsten kom skikkelig da jeg ble gruppevoldtatt hver dag i omkring 2 måneder da jeg var 11.. Jeg var så liten.. Jeg var så redd.. ingen fikk vite noe grunnet truslene som ble slengt mens de en etter en skadet meg på så utrolig mange måter..
Men nå...
Marerittene, og tilbakeblikkene kom ofte om nettene som førte til at jeg knapt fikk sove i perioder..
Jeg har på en måte kommet meg over det, samtidig som at jeg aldri kommer til å bli kvitt det. Jeg klarer ikke tanken på det lenger for jeg blir kvalm og har egentlig bare mest lyst til å glemme det, noe som er mye enklere sagt enn gjort..
I det siste har egentlig verden min bare falt sammen totalt og jeg har aldri følt meg så alene og lost... Jeg har mistet all bakkegrunn, og det føles mest ut som at jeg svever, og at jeg ikke helt lever.. Jeg eksisterer ja, men innimellom får jeg følelsen på at jeg ikke engang eksisterer. Det er helt ubeskrivelig rart.. Jeg tar meg selv i å tenke at kanskje alt dette er en drøm? Og alt virker så fremmed.. Selv alle vaner jeg gjør daglig føles så rart.. Alt bare stopper opp og det føles ut som jeg aldri har gjort det før og at jeg ikke forstår hvorfor jeg gjør det jeg gjør uansett hva det er.. Jeg har mistet meg selv betraktelig og jeg orker ikke å bry meg.. Jeg er så sliten.. Alt jeg vil er å sove, samtidig som selv tanken på søvn gjør meg sliten.. For jeg har skulket skolen i 3 uker ca, og deltatt på skolen omkring 2 dager på de siste 5 ukene, da vi nå har hatt juleferie i nesten 2 uker.. Jeg gruer meg så utrolig mye til å begynne på skolen igjen.. Jeg er allerede stresset over å ikke gjøre noenting i det hele tatt..Jeg tror livet mitt tok slutt for en stund tilbake.. Alt bare raste sammen over hodet på meg.. Familien min ble revet i stykker da mine to yngre søsken (10 og 3 år) ble tatt av barnevernet på falskt grunnlag, og jeg flyttet til faren min som jeg aldri hadde hatt ordentlig kontakt med tidligere.. Denne jula har vært verst, det ble utrolig sterkt rundt lille julaften, da lå jeg i sengen hele dagen, uten krefter til å stå opp.. Jeg ville bare begrave meg selv.. Deretter feiret jeg jul med faren min, som jeg såvidt kjenner til, bare oss to, for første gang uten moren min, søsknene mine og oldeforeldrene mine... Første jul hvor jeg følte meg så utrolig alene... Søsknene mine fikk ikke være sammen heller, ikke med moren vår engang.. Familien min ble revet i stykker..
Oppi alt dette har jeg slitt ganske lenge med egne vanskeligheter.. Og nå, for et par uker siden toppet det seg totalt og jeg føler meg så ensom og alene.. Jeg forsøkte å få en psykolog, og dette har gått igjennom, men jeg sitter på venteliste og kan ikke forvente å få en før i mai-juni.. Jeg vet ikke om jeg overlever til da.. Det er så mye mer, men jeg vil ikke at dere som leser dette her skal syntes synd på meg, fordi det er ikke synd på meg. Jeg er bare i en vanskelig situasjon, men jeg lover.. Jeg er ikke svak.. Jeg bare datt litt sammen, men jeg er sterk altså.. Jeg viser ikke noe svakhet. Jeg har ikke snakket om det til noen, så ikke syntes synd på meg.. Jeg fortjener dette, ikke sant? Dette er min feil.. Så ikke syntes synd på meg, vær så snill.. Jeg måtte bare få det ut..
Tankene mine dreper meg når jeg har skrevet dette og jeg vurderer sterkt på om jeg skal trykke send.. Jeg er så redd for hva folk kommer til å tenke, selv om jeg er anonym.. Bare vær så snill ikke tro at jeg ber om sympati, fordi jeg forventer ikke at du som leser dette skal bry deg eller syntes synd på meg..
Jeg klarer bare ikke å holde det inne, og jeg beklager for at jeg falt sammen.. Jeg kjenner dere ikke engang, men jeg beklager så mye for at jeg ikke klarer å være sterk lenger... Jeg har alltid vært den sterke... Men jeg orker ikke mer.. Maska mi falt av...

Jeg er bare sliten...
Så ikke syntes synd på meg..
Jeg bare mista det eneste jeg hadde nært og jeg er litt alene så jeg er lost...
Men jeg kan vel ikke bli svak? Er jeg svak? Jeg føler meg veldig svak...

Unnskyld... jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her, jeg måtte bare få det ut.. Litt i hvert fall..

Jeg skal holde mine tårer skjult, jeg skal ikke vise dette for noen! Jeg falt nesten sammen igår når jeg snakket med typen, men jeg klarte å gjemme meg under dyna før han så tårene..

Det var første gang maska falt foran et annet menneske, så kanskje jeg faktisk har blitt svak..?

Åneiii... Jeg beklager..

Jeg bare trenger noen, eller å snakke ut om noe fordi jeg føler meg så fryktelig alene og forlatt.. Verden min er svart..

Er jeg virkelig så verdiløs og ekkel og fæl som tankene mine skriker??

Jeg har så mange spørsmål, som bare jeg selv kan svare på, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke har svar?

Enda et spørsmål jeg ikke har svar på... Jeg beklager for at dette ble så langt og at jeg ikke klarer å gi meg, men tankene mine er så bråkete og samvittigheten min for å ha skrevet dette her er så vond... Jeg vil virkelig ikke ha sympati.. Jeg måtte bare fortelle...

Jeg er så lei meg for alt...

Jente, 14 år.
Alt som kunne gått galt, gikk galt..
Jeg har levd i nesten 15 år og jeg er allerede sliten av å se snøen, våkne opp til en ny dag, møte nye mennesker og å leve utenfor senga.. Jeg er sliten og jeg beklager..

Vær så snill.. Hvem som helst.. Ta meg bort.. Jeg orker ikke mer..

Jeg er sliten og jeg vil bare sove..

Men twisten er..

Jeg vil ikke våkne..

Så min kjære kjæreste som jeg elsker over alt på jord, som er den eneste jeg har igjen av alle mine nærmeste..
Når du en kveld sier godnatt og forteller meg at du elsker meg,
Ikke bli overasket med at jeg svarer hade og at jeg skal ta vare på deg og at jeg elsker deg..

For jeg mener ingenting vondt..

Jeg vil bare sove..

Og en dag, skal jeg klare å gjøre akkurat det.




Avatar

Re: Jeg er redd...

des 29 2015 - 20:41
" Jeg fortjener dette, dette er min feil":

Der tar du fullstendig feil. Du må slutte å tenke sånn.
Ingenting av dette er din feil. Du er jo et barn.
Det er fullstendig hårreisende, at du må vente til mai/juni før du får hjelp.
Du burde ha stått foran i køen. Barn burde hatt førsterett til hjelp.
Trist og tragisk at det ikke er sånn.
Ikke mist motet. Klem

Avatar

nb

des 29 2015 - 21:03
Røde kors har en hjelpetelefonlinje som heter "kors på halsen" Den er for alle under 18 år. Det er gratis å ringe og de kan ikke se nummeret ditt. Det kommer heller ikke på regningen at du har ringt.

Nummeret er: 800 333 21
Avatar

glemte å nevne:

des 29 2015 - 21:15
hjelpetelefonen er åpen mandag til fredag, fra kl 14 00 til 20 00.
Til forsiden