Har tenkt denne tanken lenge dvs. flere år. Etter mange år med tilbakeslag og nederlag sitter jeg igjen her nå apatisk og uten pågangsmot. Jeg føler jeg har misbrukt alle sjansene livet har gitt meg og ved hver korsvei har jeg tatt feile valg.
Jeg synes absolutt ikke synd i meg selv. Jeg hadde alt fra start av. Evnerik, over snittet intelligent, en stabil familiebakgrunn, venner og har egentlig alltid vært en ressursperson for de rundt meg. Hatt samboer de siste 8 årene inntil i fjor, som alltid har støttet- og vært kjærlig med meg. Har en jobb som verken tar eller tilføyer noe positivt i mitt liv. Jobben er sånn midt på treet betalt. Har fått noe utdanning tatt i betraktning, men alle utdanningene er nokså urelevant for det jeg jobber med. Mestrer denne jobben tilfredsstillende. Har ikke problem med selvfølelse og gir egentlig blaffen i hva andre måtte mene om meg.
Min historie starter med utdanning som feilet; fullførte 2 år av et 3-års studium høyere utdanning først. Begynte på ny høyere utdanning 5-årig, fullførte 3 år. Begynte atter en gang på ny utdanning 3- årig, fullførte 2-år. Jobbet fulltid samtidig med at jeg studerte de siste 5 årene. For 5 år siden ble jeg hektet på casinospill hvor bunnpunktet var 1 million i forbrukslån uten noe form for sikkerhet. Spillingen ble en sykdom for meg, jeg visste hele tiden hva jeg gjorde, men belønningsenteret mitt i hjernen gikk bananas når jeg spilte. Levde i skjul med denne hemmeligheten i 4 år før alt kom frem. I tillegg ble jeg en rusmisbruker oppi det hele, i 2 år mens jeg spilte misbrukte jeg valium pga. angst i forhold til gjelden.
Jeg visste hva jeg måtte gjøre når situasjonen var som den var, da ting kom frem- brette opp ermene og ta tyren ved hornene. Jeg har jobbet beinhardt fra dag 1 etter ting kom frem. Alt av lønn utenom det som må betales leie,mat etc har gått til innbetalinger. Jeg har betalt ned gjelda i så god fart jeg har kunne mønstret, og har bare 3 år igjen med det.
Imidlertid har forholdet ikke tålt det jeg har stelt i stand, forståelig nok. Jeg har ikke snakket med noen venner om dette og har heller ikke orket/hatt tid til å pleie noen av venneforholdene. Etter bruddet måtte jeg flytte. Bor på en 20 kvm. hybel. Ingen vet hvor jeg bor heller. Så det er her jeg nå sitter 34 år gammel i en 20 kvm hybel, uten partner, uten fritid eller muligheter til fritid og uten venner. Nokså fjernt fra det meste jeg drømte den gang jeg ung og uskyldig og var klar til å starte på livet som voksen. Alle disse tingene har jeg frarøvet meg selv, ene og alene. Det eneste jeg sitter igjen med nå er bitterhet. Hvordan kunne jeg som et oppegående menneske rote det så til.. Å leve det livet jeg gjør nå er kun å eksistere.
Jeg bryr meg ikke så veldig om å måle meg etter andre sine standarder eller se hva har etc etc. Føler jeg bare har sviktet meg selv så grovt i tillegg til min tidligere samboer da. Sitter å tenker på hva jeg egentlig føler og det er bare tomt. Om 3 år er jeg ferdig med gjelda om jeg holder ut. Men tenker egentlig på hva som egentlig venter meg på den andre siden. Ikke noe sosialt nettverk og venner, ikke bolig, ikke noen utdanning og uten pågangsmot. All livsglede er bare blitt sugd ut av meg i denne prosessen og jeg sitter å funderer på om skaden på psyken som har skjedd er permanent. Hva er liksom vitsen å fortsette videre da? Vil ikke si at jeg planlegger selvmord, men forsøkt den tankerekken, med for og imot. Er bare så inderlig forbannet på meg selv. Ja, jeg vet det er folk som både er verre stilt og mye verre stilt - det er bare med på å gjøre meg enda mer bitter på meg selv - hvordan kunne jeg kaste på dynga alle de mulighetene livet hadde gitt meg. Verken fortjener eller trenger medlidenhet.Derfor både føler- jeg meg og er mislykket etter hva man kunne forvente i min situasjon.

du har slitt med
spillegalskap
rusmisbruk
for å nevne noe
så et eller annet
flykter du fra
du kommer ingen vei
med selvbebreidelse
tenker på deg
og heier masse ;)

Veldig imponerende. Livet er ikke alltid så lett, og er nok mange som sitter med en følelse av å være mislykket i perioder av livet, men om man holder ut blir det ofte bedre etterhvert. Spesielt om man jobber litt for det selv. Har også hatt det sånn da jeg fikk sparken på jobben på grunn av nedbemanning, gikk skikkelig i kjellern, litt for mye fest og alkohol, litt mye gambling og andre ting. Nå er ting ganske greit, har fått meg jobb igjen, drikker litt når jeg er med gode venner, og spiller litt (https://nettcasinobonus.com/) i ny og ne når jeg har lyst.

Det er så menneskelig, på en måte, å rote ting til... Skjønner at du er sint på deg selv, hvordan kan du begynne prosessen med å akseptere dette, din historie, og å begynne å tilgi deg selv? Er det noe du har lært om deg selv så langt i livet? Hva har du lyst til å skape nå? Du har så mye tid, til å oppleve helt nye ting. Kanskje det vil komme nye og spennende opplevelser inn i livet ditt og du kan bruke all din livserfaring på å gjøre ting litt annerledes fremover? Å bygge deg livet igjen fra skrætsj? Se litt nærmere på hvem du er og hva slags hobbyer/interesser som føles oppbyggende for deg? Vi her inne heier på deg!