Det er så mye jeg ønsker å snakke om og så mange tanker jeg har behov for å bli kvitt med. Jeg vil gjerne det, men ordene kommer ikke ut av munnen. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg sånn og jeg liker det ikke. Det er ikke lett å være i mitt hode akkurat nå. Jeg klarer ikke å styre mine egne tanker. Prøver å lese med tanken på at det kan distrahere meg i en kort stund, men det går ikke. Klarer ikke å konsentrere meg. Leser samme setningen igjen og igjen. Bokstavene jeg ser på har ingen mening, er helt uforståelige. Sitter igjen på sofaen og stirrer stivt gjennom vinduet uviten av det som foregår rundt meg. Jeg føler meg hjelpeløs. Og jeg gjør ingenting.
Nå er jeg bra igjen. Forvirringen har blitt erstattet med fornuften og jeg vet hva jeg må gjøre. Det er kun en ting som hjelper meg. Og det er å snakke med personen jeg ser i speilet. Hun er min beste venn og min argeste fiende. Min psykoterapeut. Hun kjenner meg best og jeg klarer ikke å juge til henne. Hun stiller direkte og vanskelige spørsmål og krever å få tilbake svar. Du aner ikke hvor mye jeg hatet henne i begynelsen. Jeg foraktet hennes ansikt og hennes kalde øyne som gjennomskuet meg med en gang. Jeg ser deg , sa hun. Jeg ser at du lider og at du ikke har det bra. Jeg er her for deg og jeg skal hjelpe til at du finner svar på spørsmål du ikke engang har stilt. Du er viktig, du betyr. Hun har gitt meg styrke til å innse og akseptere at jeg har problem samt styrke til å be om hjelp. Hun har gitt meg en oppgave som jeg fremdeles prøver å finne svar på :
Hva har du lyst til?
Hva har du behov for?
Hva trenger du?

Jeg vet at det kanskje høres laterlig ut, men dette er min måte å hjelpe til meg selv. Det å stå foran speilet og snakke ærlig med seg selv og ikke minst med klar og tydlig stemme er det vanskeligste og mest krevende jeg noen gang har gjort.
Skriv gjerne om din egen erfaring og hva det er som hjelper deg.

<3

Du høres ut som en klok dame. Akkuratt de samme spørsmåla jeg måtte begynne å spørre meg for å snu psyken. Jeg er mann, og det har blitt klart for meg at det forskjeller på oss kjønn. Det virker likevel som de spørsmåla der er de rette for både mann og kvinne. Godt å se egentlig. Et nullpunkt for å tenke sunt om seg selv, uansett hvem man er.

Har aldri stått og sagt det høyt da, foran speilet, haha. Modig

Ja det er modig. Det er ikke lett å lyve når man ser i sine egne øyne. Det gikk nesten 3 måneder før jeg klarte å gjennomføre det. Det er så lett å diskutere med egne tanker , men å fortelle samme med tydelig stemme...... Forferdelig vanskelig. Jeg følte rett og slett skam, Dumt , ikke sant. Nå er det litt lettere , men fremdeles krevende. Prøv.