Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er deprimert, knust, ødelagt_

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er deprimert, knust, ødelagt_

jan 18 2021 - 00:07
Jeg er deprimert_ Knust_ Ødelagt_
Noe som bare startet med en liten følelse av tomhet, som vokste seg større, og større, og ble til ensomhet, slitsomhet, depresjon_
Og som en person med diagnosen merker jeg fordommer:
Folk snakker om at jeg bare må skjerpe meg og ta meg sammen, og komme meg ut oftere så blir jeg glad. Så la meg fortelle dere noe:
• Jeg er glad, og jeg var glad. Men det var som om bakken jeg stod så trygt på, bare forsvant og jeg falt lengre, og lengre ned.
• Jeg hadde noe å holde fast til, men som vanlig slapp det i meg, og jeg slapp dem, og jeg hadde ingen ting.
Ingen forventning, bare venting_
Ingen følelser, ingen frelser, ingen motivasjon, bare tomhet_
 
Depresjon er følelsen av å miste noe, men ikke ha noen anelse om når og hvor du hadde det sist. Og en dag vil du kjenne at det du mistet var deg selv.
Jeg hører hele tiden at jeg må slutte å legge meg så sent, spise oftere, ordne døgnet og være ute mer så blir alt. Så blir alt bra..
Jeg bare sier ifra: Hvorfor tror dere at dette er så enkelt?
Dere ser meg ute når jeg smiler og hilser på dere, dere ser meg ute og at jeg ler med flere.
• Da begynner dere å tenke jeg bare er dramatisk. En lat person som ikke gidder å gå på skole eller noe.
Det er kanskje min egen feil som ikke klarer å sette ord på hva jeg føler, men jeg tror ikke folk forstår hvor stressende det er å prøve å forklare hva som foregår inni hodet. Når du egentlig ikke forstår noe av det selv heller.
 
Jeg må bare si at dere ikke ser oss deprimerte når vi gruer oss for å gå ut døren. Gjerne gråte litt før det også. Gruer oss ekstremt til å gå ut døra. For den døra, den døra er vegen til en verden utenfor vi føler vi kanskje ikke hører til i. Gråter, og tenker, og alt er kaos. Dere ser ikke oss når vi ligger våken i 4 til 5 timer om natten, fordi vi ikke får sove. Fordi vi gråter, fordi vi tenker.
For det er ganske vanskelig å sove når hjertet ditt er i krig mot hjernen din. En kamp du ikke kan se eller finne, og som du ikke kan vinne. Ikke alene.
Dere ser ikke at vi sliter med å få i oss mat, eller stresser med å få i oss pillene våre til riktig tid. Piller som liksom skal gjøre oss blid. Dere ser ikke at vi er avhengig av folk. At vi ikke vil være alene. At vi er redde, ensomme og tomme. Dere ser ikke når vi sliter med å puste, men gleden som knuste oss, selv forsvant fordi vi ikke vant.
 
Tungt_
Ligger på gulvet i tårer, fordi alt er så vondt. Eller når ting er så mørkt at vi føler ting var lettere om vi kanskje bare, ikke eksisterte.
Det stakkars, frustrerte, deprimerte hjertet.. som kuste.
 
Jeg er deprimert, og jeg ligger gjerne et døgn i senga fordi jeg ikke orker å stå opp. Hvorfor? Ikke for å slappe av eller sove lenge som noen kanskje tror, men fordi jeg er sliten.. psykisk.
Jeg orker rett og slett ikke å være våken. Å sove er ikke bare søvn lenger, men en flukt som man til slutt egentlig trenger. Og til slutt blir det ganske omvendt: man våkner ikke lenger opp fra et mareritt, men heller inn i et.
Man slutter å leve som andre, fordi man ikke er lik de andre. Man starter å bygge en annen virkelighet, for å beholde noe verdighet.
Man starter å isolere seg fra andre, fordi man føler at man ikke er som de andre. En byrde for andre, en fare for hverandre og skamfull ovenfor seg selv.
Livet er vanskelig. Vanskelig sier du kanskje? Ja, fordi jeg har det kanskje lettere enn andre med midler jeg har, men i hodet mitt aner du ikke hva som skjer.
 
Vi deprimerte sliter: vi spiser ikke, vi sover ikke, vi har ingen ting å stå opp for. Vi er verdiløse mennesker, i hvert fall for oss selv. Dette er ting dere ikke ser. Ingen ser oss egentlig.
Vi er en folkegruppe som blir glemt i samfunnet. Vi er en skam. Vi skal ikke få snakke om dette her, hvorfor det?
Kjære deg som er frisk, hvorfor kan ikke vi få lov til å fortelle deg hvordan det er? Hvorfor skal deres svar være at vi må forandre vårt syn på livet? Hvordan gjør man det?
Vi er ikke deprimert av fri vilje, jeg lover. Du kan jo bare spørre om folk får kreft av fri vilje. Jeg vedder på at alle sier nei.
Vi er mennesker som sliter med å bli hørt. Hvorfor hører dere ikke oss? Vi roper ut, vi sier hva vi trenger, men likevel blir avdelingene som skal redde oss lagt ned. Hva skal vi gjøre når alle våre hjelpemidler blir kuttet ned på? Hvem er det som egentlig ser oss? Hvem støtter oss? Hvem skal vi gå til når ingen vil ta oss imot?
 
Men her vi.
I mørket, alene.
Bare oss selv å støtte oss med.
 
Ingenting_
Hvordan kan vi mennesker forstå oss på fysiske skader så godt, men det psykiske er så utrolig vanskelig å forstå. Vi er redde, vi er alene, vi er triste, og hverdagen er tom.
Hjelp oss, se oss.
Alle vi har den samme drømmen, å bli frisk.
 

Avatar

Re: Jeg er deprimert, knust, ødelagt_

jan 18 2021 - 12:08
Du har god evne å beskrive og formulere deg litterart..og.:) Det er rop på hjelp og forståelse.:)Les det jeg skrev til panikk i samme kategorien Depresjon.Noe tips derfra mulig kan hjelpe deg!:)
Avatar

huff

jan 20 2021 - 04:09
ikke lett
du beskriver en svært
vanskelig tilværelse
jeg vil bare
oppfordre deg
til å stå på videre
for med ett
kan ting snu
og alt bli lettere
på mirakeløst vis ;)
Til forsiden