Jeg kunne skrevet en ekstremt lang tekst om alt jeg har opplevd og slike ting som jeg vanligvis hadde skrevet om, men akkurat nå orker jeg det ikke i det hele tatt. Hvis noen kunne lese tankene mine, så hadde man begynt å gråte. Det er for mørkt der inne akkurat nå, og jeg har hørt mange ganger at jeg er veldig flink til å skrive og at jeg burde bli forfatter. Har ikke så lyst til å bli forfatter, for jeg vil hjelpe andre mennesker i yrket mitt har jeg bestemt. Eller ville er et bedre ord, for akkurat nå orker jeg ikke å hjelpe andre enn meg selv dessverre. Nedtur... Drømmeyrkene var thoraxkirurg eller helsepersonell på helikopter som drar til krigsherjede land for å redde sivile og soldater etter et bombeangrep. Matematikk og naturfag var favorittfagene på skolen, men nå liker jeg ingen andre fag bortsett fra gym. Pleide å være kjent som en mentalt sterk person, men hva er jeg nå..? Griner som en fucka drittunge hver kveld. Foretrekker å være alene, for jeg orker ikke å gjøre meg til for at andre skal like meg. Jeg er tydeligvis for j*vlig komplisert å forstå, for "normale" folk virker så uintelligente ved at det ser ut som de ikke tenker i det hele tatt. Drar til BUP. Der har vi laget en sikkerhetsplan mot selvmord. Gidder ikke følge den dessverre, for tvangsspising er noe jeg hater.
Vanlige former for selvskading jeg tar i bruk er at jeg kutter og sulter meg selv. For noen få dager kuttet jeg så dypt at jeg kunne se inn i huden, men trengte ikke å sy heldigvis. En gang hadde jeg ikke spist på mange dager, så jeg kollapset etter at jeg spilte fotball på skolen. Ble mobbet etter det, fordi de i klassen trodde jo selvfølgelig at jeg snublet i mine egne bein eller noe. Har opplevd psykisk terror, fysisk tortur, mobbing, vold og andre ting, men orker ikke skrive så detaljert akkurat nå. Familien snakker dritt bak ryggen min hele tiden, så gidder ikke snakke med dem for å si det sånn. Sliter med depresjon, hallusinasjoner, angst, suicidalitet og traumene mine. Vil så gjerne dø ved å drukne meg selv, fordi jeg elsker havet og da er jeg sikker på at jeg kan dø med minst smerter. Har hørt flere ganger at jeg er fin, både av kjente og fremmede, men ser det ikke selv. Har vært kjent for å være hyggelig, lojal, skoleflink og pliktoppfyllende, men nå er jeg styrt av depresjonen. Favorittsangen min idfc av Blackbear beskriver meg veldig mye. Hater ikke livet mitt, men jeg hater meg selv. Livet mitt er fantastisk, men jeg er det ikke.

Jeg forstår ikke hvorfor det er så jævlig vanskelig å bli glad i meg. Hva f*en er det med meg som gjør at alle hater meg?? Det er demonene mine som har fortalt meg alt dette, men nå er det jeg som er en demon som blir styrt av demoner. Har chattet med folk fra denne nettsiden som jeg har blitt utrolig glad i og som har sagt at de er her for meg for alltid, men hva f*en er det jeg gjør galt da!? Blir helt ødelagt hver gang noen svikter meg. Skader meg selv på grunn av det hvis jeg har blitt veldig glad i personen.

Blir litt glad hvis noen vil chatte med meg her eller på snap. Når jeg er veldig nedfor tenker jeg ikke før jeg skriver, så en advarsel til dere er at jeg kan virke veldig paranoid eller at dere kan bli lei av meg. Hvis jeg beskylder deg for å hate meg, så er det fordi jeg er redd for å miste deg. Er veldig suicidal i perioder, så det kan hende jeg "truer" deg med å ta mitt eget liv hvis du svikter meg på en måte. Det er egentlig ikke noe trussel engang, for det betyr bare at jeg er j*vlig redd for å miste deg. Må skrive opp alle advarslene jeg kommer på slik at dere vet litt, for jeg vil ikke gjøre samme feil igjen og miste folk jeg blir glad i. De eneste kravene jeg har til dere er at dere må tåle litt, ikke være rasister, homofober (imot lhbt) eller pedofiler. Orker ikke sende flere lettkledde bilder lenger, så vær så snill og ikke spør om det. Vær så snill å si at det er noen der ute som vil chatte med meg her eller på snap. Svarer mye fortere på snap, men det er ikke alltid jeg orker å være på snap og da er denne nettsiden litt fin også. Det er helt greit hvis ingen vil chatte med meg også, for jeg vil bare dø. Skal dø snart uansett. Har til og med alt klart, bortsett fra avskjedsbrevet og datoen.

Jeg kjenner dessverre ikke deg og detaljene rundt din situvasjon, men jeg tror ingen på dette forumet kan svare deg. Du må selv finne ut hva som fungerer og jeg vet at det er klisje as fuck, men vi andre lever ikke livet ditt for deg :P

Vi kan sikkert snakke visst du vil, legg meg til som venn visst du har lyst

Jeg opplever virkelig ikke at denne personen forventer at noen her skal ha alle svarene på sine spørsmål.

Denne personen er helt tydelig på et veldig vondt sted, og virker ikke å ha gode ressurser til å takle sine følelser.

Til deg som har skrevet innlegget, jeg er lei for å høre at du har det så vondt.

Jeg kjenner såklart ikke hele din historie, så jeg kan ikke si at jeg vet hva du går igjennom, men jeg har empati med deg og din situasjon.

Jeg håper du finner steder du kan snakke med noen for å lette din situasjon.

Dersom du trenger tips, så kan jeg anbefale kirkens.sos, de har en egen meldingstjeneste. Det er en helt anonym og gratis tjeneste, og de som svarer deg er veldig støttende og nøytrale.

En annen tjeneste jeg kan foreslå er 7cups.com. Der kan du finne din personlige "lytter", og dele dine tanker. De har et utvalg lyttere fra hele verden.

Det er ikke alltid det blir klaff på første forsøk, så du må prøve deg frem.

Jeg vet ikke så mye om din situasjon, eller hvor gammel du er, men jeg er sikker på at det finnes flere aktuelle tilbud du kan benytte deg av. Har du for eksempel snakket med din fastlege og forklart din situasjon?

Jeg har selv prøvd samtaleterapi hos psykiater og hos psykolog, og det var ikke alltid at personen var riktig for meg, derfor er det viktig å ikke gi seg.

Du fortjener noen som kan hjelpe deg å sortere de vonde følelsene dine.

Jeg håper du finner litt oppmuntring i dette, og at du ikke gir opp å hjelpe deg selv.

Det er vondt å vanskelig å ikke føle seg forstått eller sett. Det kan være vanskelig å godta at ikke alle forstår oss, eller ser hva vi trenger.

Jeg tror det er veldig nyttig for deg om du prøver å finne de personene som har ressurser til deg. Som f.eks psykologer, psykiatere, eller andre som stiller seg til rådighet,(kirkens.sos).

Veien til bedring er et resultat av små valg på veien, så det å prøve å finne riktig hjelp, er desverre en jobb som du må ta del i selv.

Hvis du virkelig tenker på å avslutte livet ditt, håper jeg du kontakter en hjelpetelefon, eller lignende.

Håper dette ikke virket ovenfra og ned på deg. Jeg ønsket bare å dele noen tips på veien rundt hva slags ressurser som finnes der ute.

Håper du finner den hjelpen som fungerer for deg.

Jente, 88, jeg støtter alt det du sier her, det er veldig vondt å lese hvordan du har det, og du virker som en fin og reflektert person, synes jeg. Jeg håper ikke at du gjør alvor av å ta livet ditt, verden trenger faktisk slike personer som deg, tro det eller ei....og det med å finne små, positive ting i hverdagen har jeg tro på, legge vekt på det som er positivt, slik at fokuset ditt mer og mer blir rettet der. Og det finnes helt sikkert mennesker som kan gi deg noe positivt.....men ikke forvent for mye av folk, for da blir du skuffa. Sett forventningene lavt og vær glad for alt positivt du opplever.

Det er kjempefint at du har venner du kan skrive med både på snap og andre plasser. Og jeg håper de er slike mennesker som du bare kan øse ut til. Det er dritviktige å ha noen man ikke trenger å legge et filter over seg selv. Å snakke i hjel vonde tanker hjelper masse, det har jeg erfart.
Jeg har mye tid og er skravlete, så jeg kan gjerne være din venn om du ønsker det :)

Jeg synes du skal ha fokuset på drømmen din om å jobbe innenfor helse. Det er så utrolig deilig å hjelpe andre, samtidig får man vekk fokuset fra sine egne demoner. Hold deg på den stien, og tenk på all smil, latter og glede du gir og vil gi andre. ^^

Klem <3