Hei

Jeg lever med en alvorlig, sykdom som gjør st jeg må gå på medisiner for å holde sykdommen i sjakk.

Desverre påvirker den meg psykisk, som gjør at jeg blir fort sint, jeg har lite energi, mm...

Nesten daglig gråter jeg fordi jeg ser at jeg lar mine frustrasjoner gå utover de jeg elsker mest og vil minst vondt i denne verden, nemlig mine to barn og samboer.

I dag tidlig overhørte jeg de to snakke sammen, hvor den minste på fire år sa at hun drømte om at pappa ikke trengte medisin, slik at alle kunne bli glad....

Det var tøft å høre, men bekrefter bare det jeg kjenner på hver dag. At jeg gjør livet og hverdagen deres tung, ved å være en del Av den.

Hva om jeg ikke var der mer, det vil skje før eller siden. Men i det minste sparer jeg dem for smerte underveis...situasjonen er så vanskelig, så lenge det ikke er noe alternstiv.....

Det er nok ofte slik at barn har lett for å tenke at de har ansvar for at mamma og pappa skal ha det bra og være glade :)

Det er jo et godt tegn på at de har empati og bryr seg fordi de er glade i deg, men det er IKKE deres ansvar. Har barna fått noen profesjonell oppfølging om det at du er syk? Det finnes gode støttetilbud til «barn som pårørende».

Jeg vil bare si at dine barn elsker deg uansett hva og barn merker mye de ser fort humøret ditt men de er glad i deg uansett og bare det datteren din sa viser nettopp det.Har du pratet om dette med samboeren din slik at hun vet du ikke mener dette her men at fu blir påvirket psykisk.Har du noen å prate med om dette her andre i din familie el venner el fastlege.Dette høres veldig tøft ut for deg.Det er godt å prate og få ting ut.Skriving hjelper mye faktisk.Vi føler ofte vi er byrde for de nærmeste ofte føler jeg det at jeg er byrde for alle.Jeg er sikker på at samboeren og barna elsker deg.Barn elsker sine foreldre uten deg hadde de hatt det mye verre.Det høres ut du sliter mye fysisk og at det påvirker deg psykisk.jeg syns du bør være ærlig overfor samboeren din for alt dette da tror jeg du også får det bedre.